oss 100 kroner!
Oppvekst i Norge 3
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene får emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Dagbladet 18.11.96
Man sier jeg er blitt konservativ. Noe er det vel i det, for jeg forkastet sosialismen 9. november 1989. EU er jeg for, og bosetningen er vel spredt nok som den er, tenker jeg. Mitt syn på kvinnesaken er neppe patent:
Før 1960 måtte en familie klare seg på én lønn. For å klare husarbeidet måtte én være hjemme og vaske og stelle. Det fungerte, men det var ikke rettferdig. Siden har vi angivelig hatt en eventyrlig velstandsvekst. Noe er det vel i det også, men ikke så mye som man umiddelbart skulle tro.
Før 1960 tok vi toget til Sandefjord i ferien. Nå tar vi flyet til Mallorca. Men flyet til Mallorca koster ikke mer enn toget til Sandefjord kostet før, så denne gevinsten er utelukkende et produkt av den teknologiske utvikling. Og det var i grunnen hyggeligere i Sandefjord.
Siden 1960 har kvinnen tatt arbeid og overlatt barna til kommunen. Hun er nå fullt sysselsatt og får etterhvert de samme karrieremuligheter som mannen, som hun vanligvis skiller seg fra etter få år. Det er rettferd for kvinnen, til pass for mannen og et stort tap for barna, for kommunen kan foreløpig ikke erstatte familien.
Så skulle man tro at velstandsveksten ligger i de to familieinntekter. Men det gjør den ikke. Man må nemlig ha to familieinntekter for å overleve, slik man før trengte én. Vi står tilsynelatende overfor det paradoks at lønnen er halvert mens velstanden er fordoblet.
Men begge påstander er gale, ettersom alt i virkeligheten er som før, hva økonomien angår. For hva bruker familien sine inntekter til? Jo, til mat, klær, hus og ferier, nøyaktig som i femtiårene. Og som dengang bruker vi alt sammen, de fleste av oss, til siste øre.
Hva har vi så fått i tillegg? Fjernsynet, naturligvis – men det gleder oss mindre enn radioen gjorde før, og den lille samtalen er forstummet. Bil har vi fått, men bil må vi også ha, for nå ligger alt lenger borte enn det lå før, enda verden er blitt så mye mindre. All maten vi spiser, den dør vi av. Selveiere er vi blitt, men selvstendigheten svir, for det er ganske dyrt å kjøpe en bolig. Og så mye selvstendighet ligger det vel egentlig ikke i gjeldsslaveriet.
Barnehagedekningen er snart fullført, skoledagen er forlenget med kommunal fritid og skoleløpet er ført frem til myndighetsalder. Men er dette velstand? Skolen er i stor grad blitt et oppbevaringssted, fordi det ikke er noen jobb å få, og fordi det ikke er noen hjemme til å ta seg av barna. Offentlig omsorg har stjålet hjemmets kulturformidling.
Og barna lærer ikke mer enn før på skolen, enda de nå må ha artium og studere for å bli hjelpepleiere. Vi har fått en stor befolkningsgruppe vi ikke hadde før, ungdommen, en befolkning uten tilknytning til samfunnet, uten forpliktelser og ansvar, som dikterer konsumet, smaken og kulturen. Og den kulturen vi har fått, er den som flyter over i New Yorks rennestener.
Vi har fått en mengde elektriske apparater som gjør det meste av husarbeidet. Vi har fått lørdagsfri, men helgen går jo likevel med til husarbeid for begge kjønn, det arbeidet som apparatene ikke helt klarer selv. Disse apparatene, samt bilen og det utvidede barnetilsyn koster antakelig nøyaktig det samme som det før kostet å holde en kvinne med mat, klær og litt pynt.
Vi tjener altså det samme som før, og nyter omtrent den samme velstand som for 35 år siden. Kvinnen arbeider, det skulle også bare mangle, men vinningen går opp i spinningen, siden hennes lønn går med til husholdningsapparater, bil og barnetilsyn.
Det kvinnen har vunnet i status, likeverd og samfunnsdeltakelse, har barna tapt ved at familien er oppløst. Det barna har tapt i dag, har samfunnet tapt i kommende generasjoner, et kulturtap som blir vanskelig å erstatte. Det er lettere å rive en kultur ned enn å bygge den opp. Rom ble ikke bygget på en dag, og byen ble aldri igjen hva den engang var. Denne utviklingen er et produkt av markedets frie spill, som sosialistene påskynder og tilpasser seg med åpne, blinde øyne.
Utviklingen vil neppe snu av seg selv. Slå spillet overende! Vi trenger en helt annen art og grad av samfunnsstyring, mye sterkere. Vi trenger – desperat – en politikk som favoriserer familien og den lille samtalen. Vi trenger medier, gjerne monopoler, som forsvarer lokal, nasjonal og europeisk tradisjon, i den orden.
Vi trenger en barne- og utdanningspolitikk som erkjenner at en kommune aldri kan bli et hjem. Vi trenger en kommune som forstår at den har overtatt omsorgen, og som er seg sitt ansvar bevisst. Vi trenger et arbeidsliv – ikke en trygdeetat – som absorberer ungdommen.
Mer enn noe annet trenger vi kulturpolitikk, og for en gangs skyld kan vi ha nytte av det utvidede kulturbegrep. Kulturpolitikken bør ikke primært handle om operahus i et land der familien er erstattet med kommunale tjenester, men om barns sosialisering.
Gi folk det de vil ha – brød og sirkus – og nasjonen går, som Romerriket, til grunne, nærmest over natten. Er jeg så blitt konservativ?
Dette er nummer 3 i artikkelserien Oppvekst i Norge
@Oppvekst
