oss 100 kroner!
Lock step – En strategi for å utnytte en pandemi for innføre et totalitært styre.
I 2010 gjennomførte The Rockefeller Foundation, en av de mektigste stiftelsene i verden, en stitelse som har stor makt overfor vaksineindustrien og de mektigste medisinske universitetene i verden, en såkalt scenarioøvelse om en «framtidig pandemi». Dokumentet som oppsummerer øvelsen har tittelen Scenarios for the Future of Technologyand International Development, og det kan lastes ned i sin helhet her. Øvelsen ble gjennomført sammen med Global Business Network som ble nedlagt i 2013. De benyttet seg av det som kalles scenarioplanlegging, som er en metode som er utviklet i militær planlegging og der deltakerne tegner opp ulike framtidsscenarioer for å se hva slags metoder, strategier og taktikker som kan tas i bruk i ulike situasjoner.
The Rockefeller Foundation har nå slettet disse dokumentene fra sine nettsider, men de finnes altså, i hvert fall delvis på archive.org. På de opprinnelige nettsidene var det også ei liste over deltakere der det framgikk at Norge hadde en delegasjon der, og hvis vi ikke tar mye feil var Bjørn Guldvog norsk deltaker.
Lock step – om å takle en pandemi med autoritære virkemidler
Et av scenarioene, Lock step, («gåsegang») drøftet en pandemi i det som i 2010 var nær framtid, nemlig 2012, og leserne vil kjenne igjen både beskrivelsene, tankegangen og metodene. (Fra side 18 til side 25.) Her har vi oversatt hovedinnholdet:
«En verden med strammere regjeringskontroll ovenfra og ned og mer autoritært lederskap, med begrenset innovasjon og økende tilbakeslag fra borgerne.
I 2012 traff endelig pandemien som verden hadde ventet på i årevis. I motsetning til H1N1 fra 2009 var denne nye influensastammen – med opprinnelse fra villgjess – ekstremt virulent og dødelig. Selv de mest pandemisk forberedte nasjonene ble raskt overveldet da viruset strøk rundt om i verden, smittet nesten 20 prosent av den globale befolkninga og drepte 8 millioner på bare sju måneder, de fleste av dem friske unge voksne.
Pandemien hadde også en dødelig innvirkning på økonomiene: internasjonal mobilitet for både mennesker og varer stoppet til slutt og svekket næringer som turisme og bryte globale forsyningskjeder. Selv lokalt, normalt travle butikker og kontorbygninger var tomme i flere måneder, blottet for både ansatte og kunder. Pandemien dekket planeten – selv om uforholdsmessig mange døde i Afrika, Sørøst-Asia og Mellom-Amerika, hvor viruset spredte seg som en ild i mangel av offisielle inneslutningsprotokoller.
Men selv i utviklede land var innestenging en utfordring. USAs opprinnelige politikk om å «demotivere» borgere fra å fly viste seg å være dødelig i sin virkning, og akselererte spredningen av viruset, ikke bare innenfor USA, men ut over grensene. Imidlertid gikk det bedre i noen få land – spesielt Kina. Den kinesiske regjeringas raske innføring og håndheving av obligatorisk karantene for alle borgere, samt dens øyeblikkelige og nesten hermetiske forsegling av alle grenser, reddet millioner av liv, stoppet spredninga av viruset langt tidligere enn i andre land, og muliggjorde en raskere igangsetting etter pandemien.
Kinas regjering var ikke den eneste som tok ekstreme tiltak for å beskytte innbyggerne mot risiko og eksponering. Under pandemien utnyttet nasjonale ledere over hele verden sin autoritet og innførte lufttette regler og begrensninger, fra obligatorisk bruk av ansiktsmasker til kroppstemperaturkontroller ved inngangene til fellesområder som togstasjoner og supermarkeder. Selv etter at pandemien bleknet, ble denne mer autoritære kontrollen og tilsynet med innbyggerne og deres aktiviteter fast, og til og med intensivert.
For å beskytte seg mot spredning av stadig mer globale problemer – fra pandemier og transnasjonal terrorisme til miljøkriser og økende fattigdom – tok ledere over hele verden et sterkere grep om makta. Først fikk forestillingen om en mer kontrollert verden bred aksept og godkjenning. Innbyggere ga villig opp noe av sin suverenitet – og sitt privatliv – til mer paternalistiske statslige myndigheter i bytte med større sikkerhet og stabilitet.
Innbyggerne var mer tolerante med, og til og med ivrige etter styring ovenfra og ned, og nasjonale ledere hadde større spillerom til å innføre orden på de måter de så passende. I utviklede land hadde denne økte tilsynet mange former: for eksempel biometriske ID-er for alle borgere, og strengere regulering av viktige næringer hvis stabilitet ble ansett som avgjørende for nasjonale interesser. I mange utviklede land ble det håndhevet en rekke nye regler og avtaler både orden og, viktigere, økonomisk vekst. I alle utviklingsland var historien imidlertid annerledes – og mye mer variabel. Top-down autoritet tok forskjellige former i forskjellige land, i stor grad avhengig av deres lederes kapasitet, kaliber og intensjoner.»
En strategi for å utnytte en pandemi for innføre et totalitært styre
Dokumentet fra The Rockefeller Foundation er autentisk, og som man ser var tenkninga i 2010, altså umiddelbart etter den verste delen av finanskrisa, at det skulle la seg gjøre å utnytte en pandemi til å innføre totalitære virkemidler som befolkninga i demokratiske land ikke ville ha akseptert ellers.
I scenariet til The Rockefeller Foundation ville folk begynne å gjøre opprør mot det totalitære styret i 2025, men da hadde de altså levd under det i 13 år.
Ligger det håp her?
