oss 100 kroner!
Minst 40.000 armenere har siden 20. september flyktet fra den omstridte enklaven Nagorno-Karabakh, skriver BBC. Da angrep Aserbajdsjans væpnede styrker armenske væpnede styrker som forsvarte regionen og de russiske fredsbevarende styrkene utplassert der, og tvang de armenske troppene til å overgi seg. En betydelig andel av Nagorno-Karabakhs 120.000 innbyggere har nå blitt flyktninger.
Det er et av de største tilfellene av etnisk rensning i nyere tid.
Den første aserisk-armenske krigen om Nagorno-Karabakh begynte i 1989 og varte til 1994, og resulterte i en armensk erobring av regionen. Det er ingen tilfeldighet at den bryter ut igjen midt under krigen mellom NATO og Russland i det nærliggende Ukraina.
Aserbaidsjans væpnede styrker, som var bevæpnet med droner og støttet Tyrkias presidenten Recep Tayyip Erdogan, tildelte allerede i 2020 de armenske styrkene som da kontrollerte Nagorno-Karabakh et sviende nederlag.
Les: Terroren mot sivilbefolkningen i Nagorno Karabakh og Armenia
Siden juni i år har den aseriske presidenten Ilham Aliyev blokkert Nagorno-Karabakh, stengt veiforbindelser og avskåret enklaven fra tilgangen til import av mat og medisiner. Aseriske styrker slo i forrige uke raskt til mot armenske forsvarsstyrker og tvang etter én dag med kamper fram en rask overgivelse.
Les: Hva skjer i Kaukasus?
Titusenvis sivile armenere flykter nå fra Nagorno-Karabakh, midt under ubekreftede rapporter om at aseriske tropper bombarderer spredte landsbyer, og forøvrig kontrollerer en del av enklavens hovedstad Stepanakert (på språket aseri kalt Khankendi). I enda en tragedie eksploderte mandag et drivstofflager i Stepanakert, der det var omgitt av sivile bilister som forsøkte å skaffe seg drivstoff til sin flukt til Armenia. Minst 68 mennesker ble drept og 290 såret i eksplosjonen, mange av dem med alvorlige brannskader, som det ikke er muligheter for behandling av i den blokkerte enklaven.
Aseriske embetsrepresentanter har benektet at de angriper sivile områder, men sivile som flykter til Armenia har fortalt internasjonale medier at de sto overfor forferdelige betingelser. Petya Grigoryan, en 69-år-gammel sjåfør som flyktet til Armenia, fortalte Reuters at aseriske styrker bombarderte hans landsby Kotsjogot, og sa det var «lastebillass» med døde i gatene. «Det var ingen steder å begrave dem», sa Grigoryan. «Vi tok med det vi kunne og forlot våre hjem. Vi vet ikke hvor vi skal. Vi har ingen steder å dra.»
Dette handler først og fremst om amerikansk imperialisme, som har som siktemål å løsrive Armenia, under den nåværende pro-NATO-presidenten Nikol Pasjinyan, fra landets tradisjonelt tette bånd til Russland og Iran.
Pasjinyan har reagert på det armenske militære nederlaget med å fordømme Russland. «Som resultat av hendelsene i Ukraina har Russlands evner endret seg» sa han, og la til. «Alt dette … skulle være innenfor de russiske fredsbevarende styrkenes ansvarsområde, og i den grad disse anliggender eksisterer, har Russlands fredsbevarende styrker mislyktes i sitt oppdrag.»
Pasjinyan hilste tirsdag Samantha Power, sjef for USAs internasjonal utviklingsbistand (USAID), velkommen til Armenias hovedstad Jerevan, der hun holdt en appell til den aseriske presidenten Ilham Aliyevs samvittighet. Hun oppfordret Aliyev til å «opprettholde våpenhvilen og treffe konkrete skritt for å beskytte rettighetene til de sivile i Nagorno-Karabakh». Hun foreslo også et «internasjonalt overvåkingsoppdrag» i regionen.
Retorikken til Power er ikke innrettet for å bistå sivile eller kunne påvirke Aliyev. Hun har som siktemål å etablere en bredere NATO-innflytelse langs Russlands grenser, nær de sentrale krigsteatrene i Ukraina.
Kaukasus er ikke bare rikt på verdifulle naturressurser, men er også strategisk plassert i nærheten av Russlands sørlige regioner som grenser til Krim-halvøya og Ukraina. NATOs strategiske og militære tilstedeværelse i Kaukasus ville styrke alliansens forberedelser for å lansere en direkte krig med Russland.
