oss 100 kroner!
14. mai 1983
På lastebiler med to bakaksler kalles den ene boggi-aksel. Denne kan løftes og slippes ned, alt etter om en kjører tom eller med lass. Å kjøre med «ballene i lufta» er altså et uttrykk for å kjøre tom, med boggien løfta.
Den viktigste statsinstitusjonen for en lastebilsjåfør er biltilsynets vektstasjoner. Utallige historier handler om kampen mellom sjåførene og vektkontrollørene. Mange er de timene gutta har stått og venta på at vektfolka skal gå hjem, og mange er de ekstra mila vi har kjørt ekstra for å slippe unna kontrollstasjonene.
Ei historie har jeg hørt fortalt både om Øyervekta og den gamle Arendalsvekta. Jeg kjenner opptil flere som påstår de var med.
Det var seks biler, fem med overlast, og en lovlig. Den lovlig gav de andre beskjed om å legge seg på hjul, for han skulle fikse vekta. Vel framme blei han vinka inn. Han stoppa på vekta, men før hjula stod stille var han ute av bilen og sprang på skauen. Begge kontrollørene la etter, og regna med at her var det en kar med urent mel i posen. I stedet hadde han magesjau, og satt og flirte bak et tre da han blei tatt igjen. I mellomtida hadde sjølsagt de fem tunge passert.
Et annet triks jeg veit om er å legge seg kloss i en lovlig bil, for så å gå forbi denne når den blir vinka inn. Om natta i kaldt vær veit jeg til og med om en som slo av alle lysa og gav på. Femti meter før stasjonen slo han dem på, men da hadde ikke kontrollørene tid nok til å komme seg ut av varmebua, og vekk var han.
Av de litt mer ufine historiene tar jeg med den fra indre Aust-Agder der tømmerkarene hadde sett seg så forbanna på biltilsynet at alle sjåførene stoppa og pissa i nøkkelhullet på ei vektbu hver gang de passerte og den var ubemannet. Til sist nekta alle kontrollørene å bruke den stasjonen.
Og av de mer dramatiske hører den fra Amtmannsvingen, hvor vektbrakka en morgen var borte. Den blei funnet seksti meter nede i skråningen, som pinneved. Utrolig hvor lett det er med ei tømmerkran…
I tider med teleløysing blir akseltrykka satt ned på en rekke veier, og kontrollene er intensivert. Til vanlig gjelder marginer på fem hundre kilo, et tonn og halvannet tonn på henholdsvis for-, bak- og boggiaksel. Under telerestriksjonene gjelder imidlertid en fem-prosent regel. Har du mer enn fem prosent overlast på noen aksel, må den lastes ned til lovlig. Er du over marginen er det opp med lommeboka i tillegg. Hovedveiene i Norge går på ti eller åtte tonn, men store deler av E-6 fra Trøndelag og nordover er nede i seks tonn. Noen veier, f.eks i Lofoten og Vesterålen er satt ned til fire, og en kompis av meg fikk overlassgebyr med tom bil. Det sier jo litt om de problemer teleløysinga skaper for oss. Firmaene prøver å finne andre jaktmarker i denne perioden, men det er ikke lett, noen setter bilene på stallen, andre kjører med reduserte lass og redusert fortjeneste eller tap, og noen kjører om natta.
Å lure vekta er ingen lett jobb, de kan de fleste av våre triks, og kanskje noen til. Et vanlig triks fra den kanten er å «avslutte» kontrollen, slippe forbi fem- seks biler slik at gutta tror det er grønt lys igjen, for så å slå grusomt til når det begynner å bli bevegelse i trafikken igjen.
At jungeltelegrafen er i sving ved vektkontroller er ingen hemmelighet. I denne «krigen» mellom oss og staten drives det både spionasje og kontraspionasje. De fleste lastebiler på landeveien har i dag walkie-talkie slik at vi kan snakke med hverandre om saker og ting. Her er det sjølsagt forbudt å varsle om kontroller, så det prates om grønn vei, glassbrådd i veien, glatt vei, osv i det uendelige. Nå gikk imidlertid ryktet om at vekta i Mandal hadde anskaffa seg walkie sjøl, for å lytte til hva som blei sagt, og muligens være forberedt på hva som kom? Det kan jo oppstå problemer når ti- femten biler er lei av å vente på Mones, kafeen vest for byen, og bestemmer seg for å prøve et gjennombrudd. Altså, historia er slik:
To av gutta bestemte seg for å teste om det virkelig var walkie på vekta. De kom vestfra og visste at kontrollørene var på plass. På toppen av Brobakken ropte den ene:
-«Du får gå først og sjekke om det er kontroll, Kåre, for jeg har seks tonn for mye på boggien».
Da den første bilen passerte vekta kom kontrolløren stormende ut, men da han så at karen kjørte med ballene i lufta (som vi sier), vinka han ham videre og gav seg til å speide etter nummer to. Han kom like etter, også med boggien løfta, så etter litt nøling blei han også vifta videre, og kontrolløren gav seg forgjeves til å leite etter nummer tre, som aldri kom.
Vekta i Mandal er kjent for å være bemanna i tide – og utide etter noens mening, men om det er bil nummer tre de venter på, det får du spørre om sjøl.
Hver måned henter vi fram en av artiklene til Steppeulven som i sin tid ble publisert i avisa Klassekampen.
Flere artikler av Steppeulven her.
