Russland arver Prigozhins afrikanske odyssé

0
Russlands viseforsvarsminister, oberst-general Junus-bek Jevkurov (L) overrekker en pistol som gave til den libyske militærsjefen feltmarskalk Khalifa Haftar (C), Benghazi, Libya, 24. august 2023

Afrika, spesielt Vest-Afrika, har en sterk følelse av kollektiv identitet. Trender i ett land har en måte å spre seg over hele kontinentet.  Derfor  kan det være tilfeldig eller ikke være tilfeldig at den militære maktovertakelsen i Gabon onsdag kom bare et døgn etter at Frankrikes president Emmanuel Macron tok en tøff holdning overfor generalene ved makten i Niger.

Av M. K. Bhadrakumar.

Macron hånet ikke bare generalenes krav om å få fjernet den franske utsendingen i Niamey og de franske troppene på 1500 personer i landet, men truet med å angripe Niger. 

Tilsynelatende mente Macron alvor. AFP hadde forrige uke rapportert den strenge advarselen fra talsmannen for den franske generalstaben, oberst Pierre Gaudillière, om at «franske militærstyrker er klare til å svare på enhver gjenoppblomstring av spenning som vil undergrave franske militære og diplomatiske baser i Niger» og at «tiltak har blitt tatt for å beskytte disse basene».

Men generalene i Niamey slo tilbake og sendte en melding til det franske utenriksdepartementet om at Macrons utsending, ambassadør Sylvain Itté «ikke lenger nyter privilegiene og immunitetene knyttet til hans status som medlem av den franske ambassadens diplomatiske stab», hans «diplomatiske kort og visa» og de til hans familiemedlemmer «er kansellert» samt at Niger-politiet «har blitt instruert om å fortsette med utvisningen» av Itté. 

Det er en ydmykende og brysk avvisning av Macron. Han har ikke noe annet valg nå enn å trekke tilbake trusselen. Et blodbad i Niger for å få utløp for hans sinne over deportasjonen av ambassadøren hans vil være katastrofalt for Frankrikes internasjonale status. 

Dessuten spiller en «kjent ukjent» faktor også inn som vil få Paris (og Washington) til å tenke to ganger – spøkelset til Wagner-sjefen Jevgeny Prigozhin. Dette må forklares. 

Selv om ingen troverdig kilde har knyttet Russland til kuppet i Niger, etterlater dens sterke forbindelse med intervensjoner i afrikanske land – Den sentralafrikanske republikk, Sudan, Mali og Libya – ved Wagner-gruppen ubesvarte spørsmål. Dette bringer selvsagt opp omstendighetene rundt flyulykken til Prigozhin under mystiske omstendigheter, som russiske etterforskere nå anser som en sabotasjehandling. 

Det er ingen tvil om at Prigozhin var et hinder for USAs/NATO-planene i Afrika. John Varoli, tidligere utenrikskorrespondent for New York Times, Bloomberg og Reuters TV (som var basert i Moskva fra 1992 til 2013 og ble «opplært som en amerikansk utenrikspolitisk ekspert med fokus på Russland og Ukraina») skrev en medrivende blogg på Substack nylig hvor han konkluderte på følgende linjer: 

«Mer enn noen andre hadde CIA og Kiev hadde et regnskap å gjøre opp med ham og de ønsket Prigozhin død… Å projisere russisk innflytelse inn i Afrika er en avgjørende del av Putins utenrikspolitikk, og Wagner er nøkkelen til denne suksessen. Forholdet til afrikanske ledere er bygget på Prigozhins personlige karisma… På samme måte, ved å eliminere Prigozhin og hans toppoffiserer, har NATO avlevert et slag mot Kremls ambisjoner i Afrika… Som med ethvert høyt profilert attentat, vil vi aldri få vite den fulle sannheten. Men én ting er sikkert – USA, visse NATO-medlemmer og Ukraina drar mest nytte av Prigozhins bortgang, mens Kreml vinner absolutt ingenting. All tilgjengelig informasjon peker på vestlig involvering og skyld.» 

Den USA-ledede proxy-krigen i Ukraina har gått inn i en ny fase hvor terrorisme i økende grad blir et våpen for amerikanerne for å svekke Russland. Det er ingen hemmelighet at ukrainske droneangrep dypt inne i Russland støttes av amerikansk teknologi og satellittdata. CIA-direktøren har offentlig skrytt av et robust program for å rekruttere russiske statsborgere til å jobbe for byrået hans. 

Alt tyder på at russerne samler seg for å reorganisere Wagner-krigerne etter attentatet mot Prigozhin. For første gang avla en russisk militærdelegasjon et offisielt besøk i Libya 22. august, ifølge en uttalelse fra forsvarsdepartementet i Moskva. Delegasjonen ble ledet av viseforsvarsminister oberstgeneral Junus-Bek Jevkurov, som er kjent for å ha vært en nøkkelperson for Prigozhin. 

Interessant nok var generalens besøk på invitasjon fra den libyske nasjonale hærens (LNA) sjef feltmarskalk Khalifa Haftar, som er nært knyttet til Wagner-gruppen, som antas å kontrollere mye av Libyas militær- og oljeinfrastruktur.

I ettertid var det Wagners tilstedeværelse som effektivt avsporet de opprinnelige USA/NATO-planene om å utvide alliansens fotavtrykk til det afrikanske kontinentet via den libyske porten etter det grufulle drapet på Muammar Gadaffi og regimeskiftet i 2011, der alibiet var bekjempelse av terrorisme i Sahelregionen. 

Det er tilstrekkelig å si at Wagner spilte en nøkkelrolle i det store spillet i Afrika. Hvis den vestlige intensjonen bak attentatet på Prigozhin var å halshugge Wagner ved å ødelegge den øverste kommandostrukturen til gruppen og dermed overvinne den russiske innflytelsen i Afrika, kommer det ikke til å skje. Moskva dobler innsatsen og, interessant nok, skjuler det slett ikke. 

Forrige tirsdag fortalte Russlands faste representant ved FN i New York Dmitry Polyansky til nyhetsbyrået Tass at Russland vil fortsette å gi omfattende bistand til Mali og andre afrikanske land som er interessert i det. Han forventet «flere eksempler» på russisk-malisk sikkerhetssamarbeid. 

Fra Libya reiste den russiske militærdelegasjonen ledet av oberstgeneral Junus-Bek Jevkurov til Burkina Faso hvor den ble mottatt av president Ibrahim Traoré. Tass rapporterte: «Partene diskuterte bilateralt militær- og forsvarssamarbeid, inkludert dets nåværende tilstand og fremtidsutsikter. De tok også opp andre spørsmål som ble reist under møtet mellom presidentene i Russland og Burkina Faso på sidelinjen av det andre toppmøtet mellom Russland og Afrika i St. Petersburg i slutten av juli.

– Lederen for den russiske delegasjonen forsikret Traoré om Russlands støtte til overgangsperioden i Burkina Faso. Han sa også at Russland sto side om side med landets folk på alle områder av potensiell utvikling.»  [Min utheving.] 

Dette er ensbetydende med en sikkerhetsgaranti for Burkina Faso på et avgjørende tidspunkt når landet har lovet å støtte Nigers forsvar mot enhver vestligstøttet militær intervensjon i Niger.

Tidligere i august ringte Assimi Goïta, den midlertidige presidenten i Mali – enda et land som har kontrahert Wagner for å erstatte de franske troppene – Putin for å diskutere sikkerhetsspørsmål etter attentatet på Prigozhin (som antas å ha besøkt Mali kort tid før han ble drept.) Kreml-referatet sa at «Assimi Goïta beskrev i detalj prosessene som fant sted i Mali og fortalte den russiske presidenten om innsatsen til de nasjonale lederne for å stabilisere situasjonen og føre en kompromissløs kamp mot terrorgrupper.»

På bakbrunn av alt dette må dannelsen av en militær allianse mellom Burkina Faso, Mali og Niger forrige uke settes i perspektiv. Niger har autorisert de væpnede styrkene i Mali og Burkina Faso til å gripe inn på nigerisk territorium i tilfelle et eksternt angrep. Dette fremgår av en felles uttalelse fra de tre landene. 

Enkelt sagt tillater pakten Mali og Burkina Faso å yte militær bistand til Niger i tilfelle en militær intervensjon fra ECOWAS eller Frankrike. Dette beveger seg i retning av at kupplederne i Niamey vil søke hjelp fra Wagner hvis situasjonen blir kritisk. 

Mot dette dramatiske bakteppet la den nigerianske presidenten Bola Tinubu, som leder Det økonomiske fellesskapet for vestafrikanske stater [ECOWAS], torsdag frem en kompromissformel om Nigers tilbakevending til demokratisk styre, lik den ni måneder lange perioden hans eget land gjennomgikk på slutten av 1990-tallet. ECOWAS hadde så langt insistert på at de ville ha den avsatte presidenten Mohamed Bazoum tilbake til makten med en gang.  Det var også Macrons krav. Men Tinubu har tilsynelatende kommet på andre tanker. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:

Russia inherits Prigozhin’s African odyssey

Forrige artikkelMed ballene i lufta
Neste artikkelKrigsprofitørene
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.