Maktens pedagogikk

12. september 2023

De herskende klassene arbeider alltid for å hindre de maktesløse i å forstå hvordan makten fungerer. Dette angrepet har blitt hjulpet fram av en kulturell venstreside som er fast bestemt på å forvise «døde hvite mannlige» filosofer.

10. september, 2023

Jeg står i et klasserom i et høysikkerhetsfengsel. Det er semesterets første time. Jeg står overfor 20 elever. De har tilbrakt år, noen ganger tiår, fengslet. De kommer fra noen av de fattigste byene og samfunnene i landet. De fleste av dem er fargede.

I løpet av de neste fire månedene skal de studere politiske filosofer som Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Niccolò Machiavelli, Friedrich Nietzsche, Karl Marx og John Locke, de som ofte avfeies som anakronistiske av den kulturelle venstresiden.

Det er ikke slik at kritikken mot disse filosofene er feil. De ble blendet av sine fordommer, som vi er blindet av våre fordommer. De hadde for vane å heve sin egen kultur over andres. De forsvarte ofte patriarkatet, kunne være rasistiske og i tilfellene Platon og Aristoteles, støttet de et slavesamfunn.

Hva kan disse filosofene si til problemene vi står overfor, global bedriftsdominans, klimakrisen, atomkrig og et digitalt univers der informasjon, ofte manipulert og noen ganger falsk, spres rundt om i verden umiddelbart? Er disse tenkerne foreldede relikvier? Ingen på medisinstudiet leser medisinske tekster fra det 19. århundre. Psykoanalysen har beveget seg utover Sigmund Freud. Fysikere har avansert fra Isaac Newtons lov om bevegelse til generell relativitet og kvantemekanikk. Økonomer er ikke lenger forankret i John Stuart Mill.

Men studiet av politisk filosofi, så vel som etikk, er annerledes. Ikke på grunn av svarene, men spørsmålene. Spørsmålene har ikke endret seg siden Platon skrev «Republikken». Hva er rettferdighet? Forfaller alle samfunn uunngåelig? Er vi forfatterne av våre liv? Eller er vår skjebne bestemt av krefter utenfor vår kontroll, en rekke tilfeldige eller uheldige ulykker? Hvordan skal makten fordeles? Er den gode statsmann, som Platon hevdet, en filosofkonge, en tynt forkledd versjon av Platon, som setter sannhet og lærdom over grådighet og begjær, og som forstår virkeligheten? Eller, som Aristoteles trodde, er den gode statsmann dyktig i maktutøvelse og utstyrt med gjennomtenkt overveielse? Hvilke egenskaper trengs for å utøve makt? Machiavelli sier at disse inkluderer umoral, bedrag og vold. Hobbes skriver at i krig blir vold og svindel dyder. Hvilke krefter kan organiseres for å sette makten til demos, befolkningen, opp mot herskerne, for å sikre rettferdighet? Hva er våre roller og plikter som borgere? Hvordan skal vi utdanne de unge? Når er det lov å bryte loven? Hvordan blir tyranni forhindret eller styrtet? Kan menneskets natur, slik jakobinerne og kommunistene trodde, forvandles? Hvordan beskytter vi vår verdighet og frihet? Hva er vennskap? Hva utgjør dyd? Hva er ondskap? Hva er kjærlighet? Hvordan definerer vi et godt liv? Finnes det en Gud? Hvis Gud ikke eksisterer, bør vi overholde en moralkodeks?

Disse spørsmålene dundrer ned gjennom tidene, stilt til forskjellige tider og under forskjellige omstendigheter. De mest radikale samtidsfilosofene, inkludert Frantz Fanon, forfatter av Jordens fordømte, bygde sine byggverk på grunnlaget av de politiske filosofene som kom før dem. I Fanons tilfelle var det Friedrich Hegel. Som Vladimir Lenin helt riktig sa om Marx, kunne de fleste av hans ideer spores tilbake til tidligere filosofer. Paulo Freire, forfatteren av «De undertryktes pedagogikk«, studerte filosofi. Hannah Arendt, som skrev «Totalitarismens opprinnelse«, var gjennomsyret av de gamle grekerne og Augustin.

«Det er faktisk vanskelig og til og med misvisende å snakke om politikk og dens innerste prinsipper uten å til en viss grad trekke på erfaringene fra den greske og romerske antikken, og dette av ingen annen grunn enn at mennesker aldri, verken før eller etter, har tenkt så høyt på politisk aktivitet og skjenket så mye verdighet til dets rike,» skriver Arendt i «Between Past and Future.»

Cornel West, en av vår samtids viktigste moralfilosofer, som en gang ga meg en reprimande for ikke å ha lest den tyske filosofen Arthur Schopenhauer, er like fortrolig med Søren Kierkegaard, som han underviste i ved Harvard, og Immanuel Kant, som han er på W.E.B. DuBois, Fanon, Malcolm X og bell hooks.

De gamle filosofene var ikke orakler. Ikke mange av oss ønsker å bo i Platons autoritære republikk, spesielt kvinner, eller Hobbes «Leviathan», en forløper til de totalitære statene som oppsto i det 20. århundre. Marx så forutseende den globale kapitalismens monolittiske kraft, men klarte ikke å se at den, i motsetning til hans utopiske visjon, ville knuse sosialismen. Men å ignorere disse politiske filosofene, å avvise dem på grunn av deres svakheter i stedet for å studere dem for deres innsikt, er å avskjære oss fra våre intellektuelle røtter. Hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra, kan vi ikke vite hvor vi skal.

Hvis vi ikke kan stille disse grunnleggende spørsmålene, hvis vi ikke har reflektert over disse begrepene, hvis vi ikke forstår menneskets natur, umyndiggjør vi oss selv. Vi blir politiske analfabeter blindet av historisk hukommelsestap. Derfor er studiet av humaniora viktig. Og det er derfor nedleggelsen av universitetets klassikere og filosofiske avdelinger er et illevarslende tegn på vår inngripende kulturelle og intellektuelle død.

Politisk teori handler ikke om politisk praksis. Den handler om meningen. Den handler om essensen av makt, hvordan den fungerer og hvordan den opprettholder seg selv. Den viktigste aktiviteten i livet, som Sokrates og Platon minner oss om, er ikke handling, men kontemplasjon, filosofisk tenkning og fordyping, som er ekko av visdommen som er nedfelt i østlig filosofi. Vi kan ikke forandre verden hvis vi ikke kan forstå den. Ved å fordøye og kritisere fortidens filosofer, blir vi uavhengige tenkere i nåtiden. Vi er i stand til å artikulere våre egne verdier og overbevisninger, ofte i motsetning til hva disse gamle filosofene forfektet.

I min første forelesning snakket jeg om Aristoteles skille mellom den gode borger og den gode person. Det gode menneskets lojalitet er ikke til staten. Den gode «handler og lever dydig og får lykke av denne dyden.» Den gode borger, derimot, er definert av patriotisme og lydighet mot staten. Det gode mennesket, som Sokrates eller Martin Luther King, Jr. kommer uunngåelig i konflikt med staten når han eller hun ser staten vende seg bort fra det gode. Det gode mennesket blir ofte fordømt som undergravende. Det gode mennesket blir sjelden belønnet av eller fetert av staten. Disse utmerkelsene er forbeholdt den gode borger, hvis moralske kompass er omskrevet av de mektige.

Begrepet den gode borger og det gode menneske fascinerte klassen min, for staten har siden barndommen deres vært en fiendtlig kraft. Omverdenen ser ikke på de fengslede, og ofte de fattige, som gode borgere. De har blitt ekskludert fra den klubben. Som utstøtte kjenner de umoral og hykleri bakt inn i systemet. Dette gjør det viktig å artikulere spørsmålene disse politiske filosofene stiller.

Sheldon Wolin, vår viktigste moderne og radikale politiske filosof, som veiledet en ung Cornel West da han var Princeton Universitys første svarte kandidat for doktorgrad i filosofi, ga oss vokabular og konsepter for å forstå tyranniet til global bedriftsmakt, et system han kalte «omvendt totalitarisme.» Som professor ved Berkeley støttet Wolin Free Speech Movement. Wolin, mens han underviste ved Princeton, var en av få professorer som støttet studenter som okkuperte bygninger for å protestere mot sørafrikansk apartheid. På et tidspunkt, fortalte Wolin meg, nektet de andre professorene i Princetons avdeling for statsvitenskap å snakke med ham.

Wolin radikale kritikk var forankret i disse politiske filosofer, som han skriver i sitt magister-arbeid, «Politikk og visjon«, som mine studenter leser.

Wolin skriver: «Historien om politisk tenkning er i hovedsak en serie kommentarer, noen ganger gunstige, ofte fiendtlige, om dens begynnelse.»

Du kan se et tre timers intervju jeg gjorde med Wolin kort tid før hans død her.

Wolin hevder at «et historisk perspektiv er mer effektivt enn noe annet når det gjelder å avsløre naturen til våre nåværende vanskeligheter; om ikke kilden til politisk visdom, så er det i det minste forutsetningen.»

Nyliberalismen som økonomisk teori, skriver han, er en absurditet. Ingen av de oppskrytte løftene er engang eksternt mulige. Konsentrasjon av rikdom i hendene på en global oligarkisk elite, 1,2 prosent av verdens befolkning eier 47,8 prosent av den globale husholdningsformuen, mens man med myndighetenes kontroller og reguleringer, skaper massiv ulikhet i inntekt og monopolmakt. Det nører opp under politisk ekstremisme og ødelegger demokratiet. Men økonomisk rasjonalitet er ikke poenget. Poenget med nyliberalismen er å gi ideologisk dekke for å øke rikdommen og den politiske kontrollen til de styrende oligarkene.

Dette er et poeng Marx som kjent gjør, når han skriver i sine teser om Feuerbach:

Den herskende klassens ideer er i enhver epoke de herskende ideer, dvs. klassen som er samfunnets herskende materielle kraft, er samtidig dens herskende intellektuelle kraft. Den klasse som har de materielle produksjonsmidler til rådighet, har samtidig kontroll over midlene til den mentale produksjonen, slik at ideene til dem som mangler midler til mental produksjon, i alminnelighet er underlagt den. De herskende ideene er ikke annet enn det ideelle uttrykket for de dominerende materielle forholdene, de dominerende materielle forholdene grepet som ideer.

Som herskende ideologi var nyliberalismen en strålende suksess. Fra 1970-tallet ble keynesianske mainstream-kritikere presset ut av akademia, statlige institusjoner og finansorganisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og stengt ute fra media. Wolin, en gang en jevnlig bidragsyter til publikasjoner som The New York Review of Books, fant at på grunn av hans sterke motstand mot nyliberalisme, hadde han problemer med å publisere. Intellektuelle posører som Milton Friedman ble gitt fremtredende plattformer og overdådig bedriftsfinansiering. De spredte det offisielle mantraet om frynsete, diskrediterte økonomiske teorier popularisert av Friedrich Hayek og den tredjerangs forfatteren, Ayn Rand. Så snart vi knelte for markedets diktater og opphevet statssreguleringer, kuttet skattene for de rike, tillot pengestrømmen over landegrensene, ødela fagforeninger og signerte handelsavtaler som sendte arbeidsplasser til sweatshops i Mexico og Kina, ville verden bli et lykkeligere, friere og rikere sted. Det var en svindel. Men det fungerte.

Ideer, uansett hvor esoteriske de kan virke for publikum, betyr noe. Disse ideene former et samfunn, selv om de fleste i samfunnet ikke er kjent med nyansene og detaljene i disse teoriene.

«Ideene til økonomer og politiske filosofer, både når de har rett og når de tar feil, er sterkere enn det som vanligvis forstås», skriver økonomen John Maynard Keynes. «Faktisk er verden styrt av lite annet. Praktiske menn, som tror at de er helt fritatt for intellektuell innflytelse, er vanligvis slaver av en eller annen avdød økonom. Galninger i det autoritære, som hører stemmer i luften, destillerer sitt vanvidd fra en eller annen akademisk skribler fra noen år tilbake.»

De fleste av de store verkene i politisk filosofi har blitt skrevet i en krisetid. Sammenbruddet av samfunnet, krig, revolusjon og institusjonell og økonomisk kollaps, utsletter etablerte trossystemer og gjør klisjeene og slagordene som brukes til å rettferdiggjøre dem, hule. Disse ustabilitetene og omskiftelsene bringer frem nye ideer, nye konsepter, nye svar på de gamle spørsmålene. Politisk tenkning, som Wolin skriver, «er ikke så mye en tradisjon for oppdagelse som en av mening utvidet over tid.»

Svarene på kjernespørsmålene fra politiske filosofer varierer avhengig av omstendighetene. Svarene i mitt fengselsklasserom vil ikke være de samme som i et klasserom på et eliteuniversitet der studentene kommer fra, og søker å bli en del av, den herskende klassen. Elevene mine reagerer på veldig forskjellige fenomener. Deres svar kommer ut av urettferdigheten og lidelsen de og deres familier gjennomgår. De er akutt klar over styringsklassens svikefullhet. Hvit overlegenhet, avindustrialisering, sammenbrudd av rettssystemet, okkupasjonshærene som terroriserer deres lokalsamfunn og fattigdom, er ikke abstraksjoner. Løsningene de omfavner vil uunngåelig være undergravende.

Den herskende klassen, som herskende klasser gjennom historien, søker å holde de fattige og undertrykte uutdannet av en grunn. De vil ikke at de som blir kastet til side av samfunnet skal få språket, begrepene og de intellektuelle verktøyene til å slå tilbake.

Denne artrikkelen ble opprinnelig publisert i The Chris Hedges Report (substack.com)