Krigsdagbok del 73 – 10. til 15. juli 2023

0
Bakgrunnsbilde Shutterstock / n_defender

Dette er 73. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.

Av Lars Birkelund.

10. juli

Det er, når alt kommer til alt, bedre at Russland vinner krigen enn at USA/NATO/EU/Ukraina vinner den. Dette fordi Russland har en mer begrenset målsetning med krigen.

USA/NATO ønsker å bruke krigen, og annet (som støtte til separatister inne i Russland), til å splitte opp Russland ala Jugoslavia på 90-tallet. Putin krevde på sin side aldri noe mer enn nøytralitet av Ukraina før 2014, altså et Ukraina utenfor NATO og med en politikk som er nøytral/ikke-fiendtlig. Men det ble umulig etter kuppet i 2014, da USA/NATO/EU lyktes med å skaffe et marionettregime som har indoktrinert sine barn til å hate Russland og russere, forbudt medier og politiske partier som vil ha bedre forbindelser til Russland, reist statuer av fascister, bombet den russiske befolkningen i Donbass osv. Et regime med ledere som siden 2014 har sagt at de fører krig mot Russland og latt seg væpne til tennene av NATO for å gjøre nettopp det.

Russland kom med et ultimatum til NATO i desember 2021, der det mest sentrale kravet var at NATO skulle garantere at Ukraina ikke kan bli med i NATO. Det hadde ikke kostet NATO noe å inngå en slik avtale. Men NATO sa nei og fortsatte å trappe opp krigen i Donbass sammen med sine marionetter i Kiev. Dette til tross for at Joe Biden, Jonas Gahr Støre med flere sa at de trodde at dette ville føre til at Russland invaderte Ukraina. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.

Krigen i Georgia i 2008 viste oss at Russland trakk seg ut etter at de hadde utført oppdraget sitt. Den begynte med at Georgia angrep Sør-Osettia, som hadde revet seg løs fra Georgia etter en krig tidlig på 90-tallet og som hadde hatt de facto sjølstyre siden da. Under angrepet ble det drept russiske soldater som var der som del av en flernasjonal fredsbevarende styrke. Russland reagerte resolutt ved å invadere Georgia og drive georgiske styrker ut av Sør-Osettia.

Sør-Osettia.

Poenget er altså at Russland trakk seg ut av Georgia etterpå, etter en krig som varte en knapp uke, mens NATO-propagandaen går ut på at Russland vil angripe flere land hvis de lykkes med å ta Ukraina. Hvis det hadde vært sant hadde Russland naturligvis blitt værende i Georgia når de først var der.

Russland kommer dog ikke til å trekke seg ut av hele Ukraina, men beholde Donbass og Krim. Kanskje de også vil ta mer av kysten, inkludert Odessa. Jo lenger tid det tar før Ukraina kapitulerer, jo mer av Ukraina er det sannsynlig at Russland vil overta. Hovedpoenget for Russland er imidlertid å få slutt på Kiev-regimets fiendtligheter, både overfor Russland og befolkningen i Donbass og på Krim, og få garantier for at Ukraina ikke blir med i NATO.

Hvis NATO hadde vært villig til å gi noe etter for Russlands krav fra desember 2021 hadde sannsynligvis invasjonen vært unngått og Donbass ville fortsatt ha vært ukrainsk (sjøl om befolkningen der antagelig heller vil at Donbass skal være del av Russland).

Grunnproblemet er, slik jeg ser det, den vestlige mentaliteten som går ut på at ‘vi’ kan stille krav til Russland mens Russland ikke kan stille krav til oss.

Et moment til: krigen i eller om Ukraina er også en krig om en ny verdensorden, der USA med NATO og EUs hjelp ønsker å beholde det hegemoniet de har hatt siden 1945. Dette mens nærmest alle landene utenfor NATO, for det meste fattige land, ser at krigen er en katalysator for en ny og mer rettferdig verdensorden. Derfor forholder de seg enten nøytrale eller støttende til Russland. Dessuten kan man i disse landene ane en viss skadefryd over at Europa får smake litt av sin egen ‘medisin’: krig. Og de ser på den som en mulighet for å utvikle en ny og mer rettferdig verdensorden, som Kina og Russland allerede har utropt.

Krigen i/om Ukraina er tragisk, men dette kan bli en følge av den. Den store tragedien er at det hadde vært mulig å utvikle en ny og mer rettferdig verdensorden uten krig, hvis USA/NATO/EU hadde vært villig til å overgi noe av sin makt til andre.

Seinere samme dag:

Tobias Sæther fra det norske ‘forsvaret’ gjorde ikke noe annet enn å forsvare USAs leveranser av klasebomber til Ukraina i dag på Dagsnytt 18.

Seinere samme dag:

«Erdogan vil ratifisere svensk Nato-medlemskap. Det opplyste Natos generalsekretær Jens Stoltenberg på en pressekonferanse i Vilnius mandag kveld. Avtalen innebærer at Erdogan vil fremme et forslag om ratifisering av svensk Nato-medlemskap for det tyrkiske parlamentet» (NRK).

Dette var dårlige nyheter. Men: «Erdogan vil fremme et forslag om ratifisering av svensk Nato-medlemskap for det tyrkiske parlamentet». Spørsmålet da er om parlamentet vil godta det. Og hva med EU-spørsmålet? Tidligere i dag sa Erdogan at Tyrkia må få bli med i EU hvis Sverige skal få bli med i NATO.

12. juli

NATO tvinger i virkeligheten Kiev-regimet til å fortsette krigen i steden for å forhandle om fred. Dette fordi NATOs holdning om at Ukraina ikke kan bli med i NATO før Ukraina har vunnet krigen, fører til at Ukraina ikke kan bli medlem hvis regimet/Zelensky går inn for fred. NATO vil krige mot Russland til siste ukrainer.

Seinere samme dag:

Det at Ukraina skal gi fra seg territorier er ikke noen perfekt løsning. Men den er bedre enn alternativene. Derfor velkommen etter til Janne Haaland Matlary:

«Å ta tilbake alt okkupert territorium er sannsynligvis helt urealistisk nå, spesielt Krim. Dersom frontlinjen ikke kan brytes ned i sommer, skjer det ikke i vinter heller. Jo lenger krigen varer, desto verre for Ukraina på alle måter – økonomien ødelegges, vestens donorvilje svekkes, USA blir mindre engasjert og befolkningen orker ikke mer. De unge drar».

Seinere samme dag:

Indiske Hindustan Times gir et annet bilde av Zelenskys ‘suksess’ på NATOs toppmøte: Offisielt ble han hyllet. Men når det ble mer uformelt var det knapt noen som ville snakke med ham. Kan det skyldes at NATO-landenes ledere vet at de kommer med løfter de ikke kan oppfylle?

YouTube player

14. juli

En halv sannhet kan være en hel løgn.

All denne ståheien om USAs (kommende) leveranser av klasevåpen til Ukraina, men ikke et ord om at Ukraina har brukt det siden august 2014, og heller ingen interesse for hvem som leverte de våpnene. Human Rights Watch omtalte dette 20. oktober 2014 og fortalte at mange sivile hadde blitt drept, inkludert en sveitsisk Røde Kors-medarbeider, mens medier som New York Times, The Guardian og NRK omtalte HRWs rapport.

Rapportens tittel og ingress: «Utbredt bruk av klaseammunisjon. Regjeringen er ansvarlig for klasevåpenangrep på Donetsk».

I lederen 14. juli sier at Aftenposten at Russland juger når de hevder at de ikke bruker klasevåpen. Mulig det, da det juges heftig under krig fra alle parter. Men Norge og Aftenpostens allierte i Ukraina var altså først ute med klasevåpen, for nesten ni år siden.

Det er bra at Aftenposten tar avstand fra klasevåpen. Men når Aftenposten beskylder andre for å juge bør de ikke sjøl komme med halvsannheter. En halv sannhet kan som kjent være en hel løgn.

Seinere samme dag:

Ukraina var på randen av krig allerede i 2004, under den såkalte Oransjerevolusjonen, som USA/NATO/EU med Norge støttet. For også da kom det opp krav om sjølstyre evt løsrivelse i Donbass. Krigsfaren ble bekreftet gjennom lekkasjer til Wikileaks, som viste at USA i februar 2008 var klar over at det å ta Ukraina inn i NATO kunne føre til borgerkrig og eventuell russisk invasjon.

Allikevel bestemte NATO seg for at Ukraina SKAL bli med, på sikt, tross stor motstand i det ukrainske folket. Dette er trippel tragisk da det har vist seg at det er et tomt løfte. Hundretusenvis av ukrainere har blitt drept eller såret i troen på at Ukraina kan bli med i NATO hvis de klarer å nedkjempe Russland, mens mange millioner ukrainere har flyktet ut av landet pga en krig som lett kunne ha vært unngått, hvis vestlige ledere hadde vært ansvarlige, seriøse og kompetente.

Mannen som skaffet oss nevnte, og andre, historiske lekkasjer sitter i fengsel.

15. juli

Det er lettere å lure folk enn å få dem til å innse at de har blitt lurt.

Forskning tyder på at det er ti ganger lettere. Og, ja, det er vondt å oppleve at man har blitt lurt. Det er derfor vi vegrer oss mot å erkjenne det, med mindre det dreier seg om helt harmløse forhold, som en aprilsnarr. Ekstra vanskelig er det hvis det er noe vi har trodd fast på store deler av livet, da kan det føles som om grunnen forsvinner under føttene og at livet mister mening. Et ekteskap som går i oppløsning kan ha den virkningen.

Store deler av det norske folk har blitt lurt til å tro at NATO er en forsvarsallianse og det er ikke så rart, da det er det norske kvinner og menn har blitt indoktrinert med i 75 år. Men hvordan kan en organisasjon som har begått uprovoserte angrepskriger minst to ganger (Jugoslavia, 1999, og Libya, 2011) være en forsvarsallianse? Det hører med til helheten at alliansen har ført til at USA mye lettere får med Norge og andre NATO-land på sine uprovoserte kriger.

Allikevel vil dessverre denne misforståelsen råde blant mange også framover, da mediene og politikerne gjentar løgnen daglig. Helt usant er det heller ikke, da NATO forsvarer Ukraina nå. Men, stopp en halv, Ukraina er jo ikke med i NATO!!!

NATO er først og fremst kolonimakters organ for å herske over verden. Da NATO ble dannet i 1949 hersket de over nesten hele verden bortsett fra Russland og Øst-Europa. Og det var altså Russland de allierte seg mot, i håp om også å kunne herske over Russland.

De har ikke gitt opp. Nå bruker de Ukraina til formålet.

Seinere samme dag:

«Samholdet» i NATO blir sterkere og sterkere. Den bulgarske presidenten Rumen Radev har sagt at Ukraina har skylda for krigen og at hele Europa betaler prisen for at Ukraina insisterer på å fortsette den. Og Zelensky ble sint på ham fordi han kalte krigen for ‘konflikt’ i steden for ‘krig’.


Tidligere utgaver: @Krigsdagbok

Forrige artikkelMasseprotester i Niger krever tilbaketrekking av franske tropper
Neste artikkel50 år etter kuppet mot Allende møttes bevegelser og intellektuelle i Chile