oss 100 kroner!
NATOs militære intervensjon i Libya i 2011, som styrtet Muammar Gaddafis regime, resulterte i en kaotisk og morderisk mislykket stat. Folket i Libya betaler en forferdelig pris for denne katastrofen.
«Vi kom, vi så, han døde,» var Hillary Clintons herostratisk berømte ord da Muammar Gaddafi, etter sju måneder med bombing av USA og NATO, ble styrtet i 2011 og drept av en mobb som sodomiserte ham med en bajonett. Men Gaddafi var ikke den eneste som døde. Libya, som en gang var det mest velstående og et av de mest stabile landene i Afrika, et land med gratis helsetjenester og utdanning, rett til bolig for alle innbyggere, subsidiert strøm, vann og bensin, sammen med den laveste spedbarnsdødeligheten og høyest forventet levealder på kontinentet, sammen med en av de høyeste leseferdighetene, ble raskt fragmentert i stridende fraksjoner. Det er for tiden to rivaliserende regimer som kjemper om kontroll i Libya, sammen med en rekke ekstreme militser.
Kaoset som fulgte den vestlige intervensjon førte til at våpen fra landets arsenaler oversvømte det svarte markedet, og mange av dem havnet hos grupper som Den islamske staten. Sivilsamfunnet sluttet å fungere. Journalister tok bilder av migranter fra Nigeria, Senegal og Eritrea som ble slått og solgt som slaver for å jobbe på jorder eller byggeplasser. Libyas infrastruktur, inkludert dets elektriske nett, grunnvannsreservoarer, oljefelt og demninger, forfalt. Og da styrtregnet fra stormen Daniel – klimakrisen var nok en gave til Afrika fra den industrialiserte verden – ødela to nedslitte demninger, raste vegger av vann i en høyde av 7-8 meter gjennom dalen mot havna i Derna og Benghazi, og etterlot opptil 20.000 døde ifølge Abdulmenam Al-Gaiti, ordfører i Derna, og rundt 10.000 savnet.
«Fragmenteringen av landets katastrofehåndterings- og katastroferesponsmekanismer, så vel som forverret infrastruktur, forverret omfanget av ødeleggelsene. Den politiske situasjonen er en risikodriver, sier professor Petteri Taalas, generalsekretær i Verdens meteorologiske organisasjon.
Taalas sa til journalister sist torsdag at «de fleste av de menneskelige ofrene» ville vært unngått hvis det hadde vært en «normalt opererende meteorologisk tjeneste» som «ville ha utstedt de [nødvendige] advarslene, og også beredskapsledelsen av dette ville ha vært i stand til å gjennomføre evakuering av folket.»
Vestlig regimeendring, utført i menneskerettighetenes navn under FNs doktrine om R2P (Responsibility to Protect), ødela Libya – som det gjorde med Irak – som en samlet og stabil nasjon. Flomofrene er en del av de titusenvis av libyske døde som følge av vår «humanitære intervensjon», som gjorde katastrofehjelp ikke-eksisterende. Vi har ansvaret for Libyas langvarige lidelser. Men når vi først har ødelagt et land i navnet til å redde dets forfulgte – uavhengig av om de blir forfulgt eller ikke – glemmer vi at de eksisterer.
Karl Popper advarte i «The Open Society and Its Enemies» mot utopisk ingeniørkunst, massive sosiale transformasjoner, nesten alltid implantert med makt, og ledet av de som tror de er utstyrt med en åpenbart sannhet. Disse utopiske ingeniørene utfører en massiv ødeleggelse av systemer, institusjoner og sosiale og kulturelle strukturer i et forgjeves forsøk på å oppnå sin visjon. I prosessen demonterer de de selvkorrigerende mekanismene for gradvis og stykkevis reform som er hindringer for den store visjonen. Historien er full av morderisk utopisk sosial ingeniørkunst – jakobinerne, kommunistene, fascistene og nå, i vår egen tid, globalistene eller de nyliberale imperialistene.
Libya ble, i likhet med Irak og Afghanistan, offer for selvbedragene fra humanitære intervensjonister – Barack Obama, Hillary Clinton, Ben Rhodes, Samantha Power og Susan Rice. Obama-administrasjonen bevæpnet og støttet en opprørsstyrke som de trodde ville gjøre det amerikanske Obamas bud i et nylig innlegg oppfordret folk til å støtte hjelpeorganisasjoner for å lindre lidelsene til folket i Libya, en bønn som utløste et forståelig backlash på sosiale medier.
Les også: 19. mars 2011 vedtok Stoltenberg og Støre å bombe Libya – en skammens merkedag for Norge
Det er ingen offisiell oversikt over ofrene i Libya som direkte og indirekte er et resultat av volden i Libya de siste 12 årene. Dette forsterkes av det faktum at NATO ikke undersøkte hvor mange som ble ofre som følge av dets syv måneder lange bombardement av landet i 2011. Men det totale antallet drepte og skadde var trolig titusenvis. Action on Armed Violence registrerte «8518 dødsfall og skader fra eksplosiv vold i Libya» fra 2011 til 2020, hvorav 6027 var sivile ofre.
I 2020 rapporterte en uttalelse publisert av sju FN-byråer at «Nær 400 000 libyere har blitt fordrevet siden starten av konflikten for ni år siden – rundt halvparten av dem i løpet av det siste året, siden angrepet på hovedstaden Tripoli, [startet av Feltmarskalk Khalifa Belqasim Haftars styrker.»
«Den libyske økonomien har blitt rammet av [borgerkrigen], COVID-19-pandemien og Russlands invasjon av Ukraina,» rapporterte Verdensbanken i april i år. «Landets skjørhet har vidtrekkende økonomiske og sosiale konsekvenser. BNP per innbygger falt med 50 prosent mellom 2011 og 2020, mens det kunne ha økt med 68 prosent hvis økonomien hadde fulgt trenden før konflikten, heter det i rapporten. «Dette antyder at Libyas inntekt per innbygger kunne vært 118 prosent høyere uten konflikten. Den økonomiske veksten i 2022 forble lav og ustabil på grunn av konfliktrelaterte forstyrrelser i oljeproduksjonen.»
Amnesty Internationals Libya-rapport fra 2022 er også dyster lesning. «Militser, væpnede grupper og sikkerhetsstyrker fortsatte å vilkårlig arrestere tusenvis av mennesker,» heter det. «Mange demonstranter, advokater, journalister, kritikere og aktivister ble samlet inn og utsatt for tortur og annen mishandling, påtvunget forsvinninger og tvangs«tilståelser» på video.» Amnesty beskriver et land der militser opererer ustraffet, og der brudd på menneskerettighetene, inkludert kidnappinger og seksuell vold, er utbredt. Den legger til at «EU-støttede libyske kystvakter og Stability Support Authority-militsen fanget opp tusenvis av flyktninger og migranter til sjøs og tvangsreturerte dem til internering i Libya. Innsatte migranter og flyktninger ble utsatt for tortur, ulovlige drap, seksuell vold og tvangsarbeid.»
Rapporter fra FNs støttemisjon til Libya (UNSMIL) er ikke mindre alvorlige.
Lagre av våpen og ammunisjon – beregnet til å være mellom 150.000 og 200.000 tonn – ble plyndret fra Libya, og mange ble solgt til nabostatene. I Mali førte våpen fra Libya til å vekke et sovende opprør fra tuaregene, og destabiliserte landet. Det førte til slutt til et militærkupp og et jihadistisk opprør som fortrengte Tuaregene, samt en langvarig krig mellom den maliske regjeringen og jihadistene. Dette utløste nok en fransk militær intervensjon og førte til at 400.000 mennesker ble fordrevet. Våpen og ammunisjon fra Libya ble også smuglet inn i andre deler av Sahel, inkludert Tsjad, Niger, Nigeria og Burkina Faso.
Les: Hvordan Vestens krig i Libya ansporet terrorisme i 14 land
Elendigheten og blodbadet, som strømmet ut fra et oppløst Libya, ble sluppet løs i demokratiseringens navn, nasjonsbygging, fremme av rettsstaten og menneskerettigheter.
Påskuddet for angrepet var at Gaddafi var i ferd med å starte en militær operasjon for å massakrere sivile i Benghazi der opprørske styrker hadde tatt makten. Den hadde like mye substans som anklagen om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, et annet eksempel på utopisk sosial ingeniørkunst som etterlot over en million irakere døde og flere millioner drevet fra hjemmene sine.
Gaddafi – som jeg intervjuet i to timer i april 1995 nær de knuste restene av hjemmet hans som ble bombet av amerikanske krigsfly i 1986 – og Hussein ble angrepsmål ikke på grunn av hva de gjorde mot sitt eget folk, selv om begge kunne være brutale. De ble angrepsmål fordi nasjonene deres hadde store oljereserver og var uavhengige av vestlig kontroll. De reforhandlet gunstigere kontrakter for sine nasjoner med vestlige oljeprodusenter og tildelte oljekontrakter til Kina og Russland. Gaddafi ga også den russiske flåten tilgang til havna i Benghazi.
Hillary Clintons e-poster, som ble innhentet via en forespørsel om informasjonsfrihet og publisert av WikiLeaks, avslører også Frankrikes bekymringer om Gaddafis innsats for å «gi frankofone afrikanske land et alternativ til den franske franc (CFA).» Sidney Blumenthal, en mangeårig rådgiver for Clinton, rapporterte om samtalene han hadde med franske etterretningsoffiserer om motivasjonen til den franske presidenten Nicholas Sarkozy, sjefsarkitekten bak angrepet på Libya. Blumenthal skriver at den franske presidenten søker «en større andel av libysk olje», økt fransk innflytelse i regionen, en forbedring av hans innenrikspolitiske stilling, en gjenopprettelse av fransk militærmakt og en slutt på Gaddafis forsøk på å erstatte fransk innflytelse i det «frankofone» Afrika.»
Sarkozy, som har blitt dømt for to separate tilfeller av korrupsjon og brudd på lover om kampanjefinansiering, står overfor en historisk rettssak i 2025 for angivelig å ha mottatt millioner av euro i hemmelige ulovlige kampanjebidrag fra Gadaffi, for å hjelpe til med Sarkozys vellykkede presidentkampanje i 2007.
Dette var de virkelige «forbrytelsene» i Libya. Men de virkelige forbrytelsene forblir alltid skjult, dekket av glatt retorikk om demokrati og menneskerettigheter.
Det amerikanske eksperimentet, bygget på slaveri, begynte med en folkemordskampanje mot indianere, og den ble videreført til Filippinene og senere nasjoner som Vietnam. Fortellingene vi forteller oss selv om andre verdenskrig, i stor grad for å rettferdiggjøre vår rett til å gripe inn over hele kloden, er løgn. Det var Sovjetunionen som ødela den tyske hæren lenge før vi landet i Normandie. Vi brannbombet byer i Tyskland og Japan og drepte hundretusenvis av sivile. Krigen i Sør-Stillehavet, der en av onklene mine kjempet, var bestialsk, preget av rabiat rasisme, lemlestelse, tortur og rutinemessig henrettelse av fanger. Atombombingen av Hiroshima og Nagasaki var grove krigsforbrytelser. USA ødelegger rutinemessig demokratier som nasjonaliserer amerikanske og europeiske selskaper som i Chile, Iran og Guatemala, og erstatter dem med undertrykkende militærregimer. Washington støttet folkemordene i Guatemala og Øst-Timor. Den omfavner forbrytelsen forebyggende krig. Det er lite i vår historie som rettferdiggjør påstanden om unike amerikanske dyder.
De marerittene vi orkestrerte i Irak, Afghanistan og Libya blir minimert eller ignorert av pressen mens fordelene er overdrevet eller fabrikkert. Og siden USA ikke anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen, er det ingen sjanse for at noen amerikansk leder blir holdt ansvarlig for sine forbrytelser.
Menneskerettighetsforkjempere har blitt et viktig tannhjul i det keiserlige prosjektet. Utvidelsen av amerikansk makt, hevder de, er en kraft for det gode. Dette er avhandlingen i Samantha Powers bok «A Problem from Hell: America and the Age of Genocide.» De forkjemper utenriksdepartementets R2P-doktrine. I henhold til denne doktrinen er stater pålagt å respektere menneskerettighetene til sine borgere. Når disse rettighetene krenkes, er suvereniteten ugyldig. Utenforstående styrker har tillatelse til å gripe inn. Miguel d’Escoto Brockmann, den tidligere presidenten for FNs generalforsamling, advarte i 2009 om at R2P kunne bli misbrukt «for å rettferdiggjøre vilkårlige og selektive intervensjoner mot de svakeste statene».
«Siden slutten av den kalde krigen har ideen om menneskerettigheter blitt gjort til en begrunnelse for intervensjon fra verdens ledende økonomiske og militære makter, fremfor alt, USA, i land som er sårbare for deres angrep,» skriver Jean Bricmont i «Humanitær imperialisme: Bruk av menneskerettigheter til å selge krig.» «Frem til USAs invasjon av Irak var [en] stor del av venstresiden ofte medskyldig i denne intervensjonsideologien, oppdaget nye «Hitlere» etter hvert som behovet oppsto, og fordømte antikrigsargumenter som forsoning etter modell fra München i 1938.
Trosbekjennelsen om humanitær intervensjon er selektiv. Medfølelse utvides til «verdige» ofre mens «uverdige» ofre ignoreres. Militær intervensjon er bra for irakere, afghanere eller libyere, men ikke for palestinere eller yemini. Menneskerettighetene er visstnok hellige når vi diskuterer Cuba, Venezuela og Iran, men irrelevante i våre offshore-straffekolonier, verdens største friluftsfengsel i Gaza eller våre dronebefengte krigssoner. Forfølgelse av dissidenter og journalister er en forbrytelse i Kina eller Russland, men ikke når målene er Julian Assange og Edward Snowden.
Utopisk sosial ingeniørkunst er alltid katastrofal. Det skaper maktvakuum som forsterker lidelsen til dem utopistene hevder å beskytte. Den liberale klassens moralske fallitt, som jeg drøfter i «Den liberale klassens død», er fullført. Liberale har prostituert sine antatte verdier til imperiet. Ute av stand til å ta ansvar for blodbadet de påfører, krever de mer ødeleggelse og død for å redde verden.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Chris Hedges:
