Hvordan Vestens krig i Libya ansporet terrorisme i 14 land

0
«Paris-møtet til støtte for det libyske folk, 2011». (CC/Wikimedia) Man merker seg den smilende Jens Stoltenberg som fikk jobben som generalsekretær i NATO for sin innsats for å ødelegge Libya.

av Mark Curtis

Åtte år etter NATOs krig i Libya i 2011, mens landet går inn i en ny fase i konflikten, har jeg laget en oversikt over antall land som terrorismen har spredt seg til som en direkte følge av krigen. Tallet er minst 14. Arven fra av David Camerons, Nicolas Sarkozy og Barack Obamas styrting av den libyske lederen Muammar Gaddafi har blitt følt på forferdelig vis av europeere og afrikanere. Men muligheten for å stille disse lederne til ansvar for deres beslutning om å gå til krig, er like fjern som noensinne.

Et sted uten regjering

Konflikten 2011, hvor NATO jobbet side ved side med islamistiske styrker på bakken for å fjerne Gaddafi, gjorde Libya til et sted uten effektiv regjering og et land som flyter over av våpen. Der ble et ideelt sted for terroristgrupper å vokse seg sterke. Men det var Syria som led først.

Etter at den syriske krigen brøt ut i begynnelsen av 2011, samtidig som i Libya, ble sistnevnte et tilretteleggings- og trenings-senter for rundt 3.000 krigere på vei til Syria. Mange av disse var medlemmer av al-Qaida-forgreningen Jabhat al-Nusra. Andre var medlemmer av Katibat al-Battar al-Libi (KBL), en forgrening av Den islamske staten, og som ble grunnlagt av militante fra Libya.

I selve Libya, ble Den islamske statens første offisielle gren i landet skapt da eksisterende al-Qaida-tilknyttede grupper i den nordøstlige delen av Derna skiftet navn. Dette skjedde i 2014, og samlet også medlemmer fra KBL. I løpet av 2015 utførte IS-Libya bilbomber og halshugginger og etablerte territoriell kontroll og styre over deler av Derna og Benghazi i øst og Sabratha i vest. De ble også det eneste styrende organet i byen Sirte, ved kysten midt i landet, der så mange som 5.000 krigere okkuperte byen.

Mot slutten av 2016 ble IS i Libya tvunget ut av disse områdene, hovedsakelig på grunn av amerikanske luftangrep, men trakk seg tilbake til ørkenområdene sør for Sirte og fortsatte spredte angrep. I løpet av de siste to årene har gruppen igjen dukket opp som en formidabel opprørsstyrke og utfører igjen høyprofilerte angrep på statlige institusjoner og stadige nålestikk-operasjoner i den sørvestlige ørkenen. Forrige september sa FNs spesialrepresentant for Libya Ghassan Salam til FNs sikkerhetsråd at «IS-tilstedeværelsen og operasjonene i Libya bare sprer seg.»

Terror i Europa

Etter Gaddafis fall, etablerte IS Libya treningsleirer i nærheten av Sabratha. Disse leirene kan knyttes til en rekke terrorangrep og planer. «Mesteparten av blodet som ble utgytt i Europa i de mer spektakulære bombe- og skyte-angrepene, begynte egentlig alle på det tidspunkt da Katibat al-Battar vendte tilbake til Libya,» fortalte Cameron Colquhoun, tidligere antiterror-analytiker i den britiske etterretningstjenesten GCHQ til New York Times. «Dette er hvor den stadig økte trusselen mot Europa begynte – da disse mennene vendte tilbake til Libya og fikk pusterom.»

Salman Abedi, som drepte 22 personer på en popkonsert i Manchester i 2017, traff medlemmer av Katibat al-Battar al-Libi, en fraksjon av IS, flere ganger i Sabratha, der han antageligvis fikk opplæring. Andre medlemmer av KBL var Abdelhamid Abaaoud, lederen av angrepene i Paris i 2015 mot nattklubben Bataclan og et idrettsstadion, som drepte 130 personer, og de militante som var involvert i Verviers-sammensvergelsen for å angripe Belgia i 2015. Gjerningsmannen i lastebil-angrepet i Berlin i 2016, som drepte 12 personer, hadde også kontakter med libyere tilknyttet IS. Det samme er tilfelle i Italia, hvor terroraktivitet har vært knyttet til IS-Libya, med flere individer basert i Italia involvert i angrepet på Bardo-museet i Tunis i 2015, der 22 personer ble drept.

Libyas naboer

Tunisia opplevde sitt dødeligste terrorangrep i 2015, da en 23-årig tunisier som var bevæpnet med maskingevær meide ned 38 turister, hovedsakelig briter, på et strandhotell i feriestedet Port El Kantaoui. Gjerningsmannen var angivelig tilhenger av IS og, som Salman Abedi, hadde fått opplæring i leirkomplekset ved Sabratha, hvor angrepet ble planlagt fra.

Libyas østlige nabo, Egypt, har også blitt rammet av terrorisme som stammer fra landet. IS-tjenestemenn i Libya har vært knyttet til, og kan ha ledet, aktivitetene til Wilayat Sinai, terroristgruppen tidligere kjent som Ansar Bayt al-Maqdis, som har utført flere dødelige angrep i Egypt. Etter Gaddafis fall ble den vestlige ørkenen en korridor for smugling av våpen og operasjoner på vei til Sinai. Egypt utførte luftangrep mot militante leirer i Libya i 2015, 2016 og igjen i 2017, sistnevnte etter drapet på 29 koptiske kristne i nærheten av Kairo.

Inn i Sahel

Men Libya har også blitt et knutepunkt for jihadistiske nettverk som strekker seg sørover til Sahel. Opprøret i Libya i 2011 åpnet en strøm av våpen inn i det nordlige Mali, noe som bidro til å gjenopplive en etnisk/stamme-konflikt som blusset der siden 1960-tallet. I 2012 tok lokale allierte av ‘al-Qaida i det islamske Maghreb’ (AQIM) kontroll over det daglige styret i byene Gao, Kidal og Timbuktu, nord i Mali. Etter den franske intervensjonen i Mali, fikk den pågående anarkiet i Libya flere grupper til å flytte sine operasjons-sentre til Libya, inkludert både AQIM og deres forgrening, Al-Mourabitoun, hvor disse gruppene kunne skaffe seg våpen lettere.

Med Libya som base, var Al-Mourabitoun under lederen Mokhtar Belmokhtar ansvarlig for angrepet på olje-og-gass anlegget Amenas i Øst-Algerie i januar 2013, der 40 utenlandske arbeidere døde; skyteangrepet på Radisson Blu-hotellet i Bamako i Mali i november 2015, der 22 personer ble drept; og angrepet på Hotell Splendid i Ouagadougou i Burkina Faso, med 20 drepte i januar 2016. Al-Mourabitoun har også angrepet et militærakademi og en franskeid urangruve i Niger.

Katastrofal utenrikspolitikk

Utfallet fra Libya er spredt enda videre. I 2016 rapporterte amerikanske tjenestemenn at Nigerias Boko Haram-jihadister, som er ansvarlige for mange grusomme angrep og kidnappinger, sendte kjempere til IS i Libya, og at det var økt samarbeid mellom de to gruppene. ICG bemerker at det var ankomsten av våpen og ekspertise fra Libya og Sahel som gjorde det mulig for Boko Haram å skape opprøret som herjer det nordvestlige Nigeria i dag. Det har til og med kommet påstander om at Boko Haram adlyder IS-ledere i Libya.

I tillegg til disse 14 landene, har krigere fra flere andre stater sluttet seg til IS-krigere i Libya de siste årene. Faktisk er det anslått at nesten 80 prosent av IS-medlemmene i Libya ikke er libyere, men blant annet fra land som Kenya, Tsjad, Senegal og Sudan. Disse utenlandske krigerne er potensielt tilgjengelige for å vende tilbake til sine hjemland etter å ha fått opplæring.

Den reelle omfanget av resultatet av Libya-krigen er bemerkelsesverdig: det har ansporet terrorisme i Europa, Syria, Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara. Den islamske staten, nå nesten beseiret i Syria og Irak, er langt fra død. Faktisk, mens vestlige ledere forsøker å bekjempe terrorisme militært noen steder, har deres katastrofale utenrikspolitiske valg stimulert den i andre.


Med velvillig tillatelse fra Mark Curtis. Han er historiker og forfatter, og har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere anbefalte bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).Meninger i artikler er ikke nødvendigvis redaksjonelle meninger her.

Denne artikkelen er oversatt og publisert på norsk av Midt i fleisen.

Les om Libya på steigan.no, klikk her!

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no