oss 100 kroner!
Desperate ledere klamrer seg til en døende verden
Krig. Klimaendringer. Økonomisk stagnasjon. Politisk polarisering. Listen over verdens ødeleggende kriser synes endeløs. At Financial Times, en publikasjon som sjelden tar store ord i bruk, beskriver situasjonen som så farlig at de har utropt «polycrisis» til ett av året ord. Dette beskrives som «en rekke globale farer med kumulativ virkning, der den samlede virkningen overstiger summen av de enkelte bestanddelene». Dette konseptet ble først popularisert av historikeren Adam Tooze og har senere fått støtte helt inn i World Economic Forum.
I FN betegner man dette som «overlappende kriser», og kriser er det mer enn nok av i våre dager. Men virker ikke denne situasjonsbeskrivelsen merkelig kjent? Den nåværende «polykrisen» kommer i kjølvannet av en global pandemi, som igjen oppsto mens flere land nylig hadde kommet seg etter den omfattende finanskrisen, som brøt ut i 2008 – og som igjen overlappet med den globale terrorkrisen i etterkant av 11. september 2001. Og dette kommer på toppen av en lang rekke mer lokale kriser – som for eksempel Brexit og den europeiske migrantkrisen. Ser man på de seneste to tiårene, later det til at verden nærmest har vært i en permanent krisetilstand. Både analytikere og ordbokredaktører ynder å kalle situasjonen en «permakrise». NRK meldte i november 2022 at den britiske ordboken Collins Dictionary kåret permakrise til årets ord.
Permakrisen
Permacrisis er da også tittelen til en bok forfattet av Storbritannias tidligere finansminister Gordon Brown, sammen med Mohamed El-Erian, president for Queens’ College og tidligere økonomisk rådgiver for Allianz, og Michael Spence, professor i ledelse ved Stanford University. Forfatterne forteller blant annet at «Det som gjør denne perioden uvanlig er intensiteten og de flerdimensjonale egenskapene til de økonomiske transformasjonene som omgir oss». De beskriver en tilstand der utfordringer som krig, inflasjon og klimaendringer «overhodet ikke viser tegn til å avta – bare skyte fart. Det er dette som skjer i en permakrise».
Denne analysen kan virke lite kontroversiell, ja til og med åpenbar. Det er ingen som vil betvile at det til enhver tid er mange kriser i verden. Mange vil også hevde at det alltid har vært slik, særlig for befolkningen i det globale sør. Dermed kan man spørre seg om bruken av ordet «krise» er overdreven, eller om den rett og slett beskriver en i særklasse elendig situasjon. Eller er det enda mer som foregår?
Styringsverktøy
Allerede før covid-pandemien antydet flere kritiske forskere at de senere tiårenes vedvarende kriser var blitt en «styringsmetode». Antydningen innebærer at «alle naturkatastrofer, militære konflikter og terrorangrep systematisk utnyttes av styresmakter verden over til å radikalisere og akselerere transformeringen av de økonomiske systemene». Naomi Klein utforsket i sin bok Sjokkdoktrinen (The Shock Doctrine, utgitt i 2007) tanken om «katastrofekapitalisme», der en befolkning i frykt og villrede gjør det enklere å omorganisere samfunnet.
I våre dager kan man trygt si at den vedvarende krisesituasjonen har utvidet mulighetene for bruken av «krise som styringsverktøy». Nå er ikke dette lenger begrenset til å utnytte selve krisene – det bygger på at det hele tiden legges vekt på at det er krise, om ikke krisene også i noen tilfeller skapes. I dette systemet er ikke lenger krisen et avvik fra normen. Den er blitt normen, og dermed fundamentet for all politikk.
Men er ikke krise en betegnelse på nettopp et katastrofeartet avvik fra normen? Antropologen Janet Roitman bemerker i boken Anti-Crisis at «å påkalle en krise innebærer en referanse til en rådende norm, ettersom den krever en sammenlignende tilstand: En krise sammenlignet med hva?» I dag er jo nettopp den sammenhengende krisetilstanden blitt selve normen. Roitman stiller derfor det betimelige spørsmålet «kan man snakker om en varig krisetilstand? Er ikke dette en selvmotsigelse?»
Er normaliseringen av permakrisen et uttrykk for vestlige eliters tap av legitimitet og makt? Uten evne til å skape samfunnsmessig konsensus eller hegemoni og utfordret av nye globale makter, særlig Kina, tvinges de til å ta i bruk undertrykkende og militaristiske metoder i stadig økende grad for å kunne holde på makten og kvele enhver utfordring mot deres hegemoni. Dette gjelder både innenlands og utenlands. Dermed er det nødvendig med en mer eller mindre permanent krisetilstand for at man skal kunne rettferdiggjøre slike tiltak. Altså permakrise.
Normaliserte avvik
Hva er det egentlig som kjennetegner de vedvarende krisenes «nye normaltilstand»? Først og fremst en utbredt aksept for at vi ikke lenger har råd eller mulighet til å organisere våre samfunn rundt stabile regler, normer og lover. Den konstante strømmen av nye trusler som terrorisme, sykdom, krig og naturkatastrofer innebærer at vi alltid må være forberedt på å kunne tilpasse oss til en virkelighet som hele tiden er ustabil og i rask forandring.
Det innebærer i sin tur at vi ikke lenger kan holde oss med de nyanserte politiske debattene og parlamentarismens iboende kompleksitet som man vanligvis forbinder med vestlige demokratier. Styresmaktene må nemlig kunne håndheve beslutninger raskt og effektivt. Dermed utnytter vår tids vestlige ledere den vedvarende krisetilstanden til å begrense ytringsfriheten på internett i kampen mot det man kaller «desinformasjon». Dette skjer ofte med alt som våger å motsi det offisielle narrativet.
Planer i vasken
Permakrisen innebærer dessuten at det er nytteløst med planlegging på lang og mellomlang sikt. Individets og kollektivets fremtidsvisjoner betraktes vanligvis som den viktigste drivkraften bak samfunnsutviklingen. Dette kan man glemme å håpe på. Det er kampen mot den til enhver tid aktuelle «fienden» som krever all innsats, og med en evig krisetilstand fanges man i en ond sirkel uten fremtidsutsikter. Men vi blir fortalt at virkeligheten uansett er for komplisert til at vi kan forstå eller forme den.
Dette innebærer en dramatisk endring av hvordan kriser oppleves. Historisk sett har kriser kunnet bære i seg både nye muligheter og fremskritt. Permakrisen gjør at dette snus på hodet, ettersom den utelukker enhver tanke om videre fremskritt. Situasjonen innebærer en permanent vanskelig situasjon preget av stadig forverring. Denne situasjonen vil aldri kunne løses, bare håndteres. Selv om tiltakene vi møter kan virke både fremtidsrettede og løsningsorienterte, blir de i stedet avpolitiserende og lammende.
I sin bok The Rhetoric of Reaction (1991) forteller den tyske økonomen Albert Hirschman om «nytteløshetstesen», som innebærer at politisk handling avvises på grunn av en skjebnetro på at problemene vi står overfor er så store at enhver inngripen vil måtte mislykkes. Ulempen med denne dommedagsprofetiske tilnærmingen er spesielt tydelig i debatten omkring klimaendringer og den omfattende økologiske krisen. Den rådende oppfatningen er nemlig at alt er tillatt når man skal «redde kloden». Det omfatter også alt man måtte komme med av autoritære inngrep. Tross alt er det selve kloden og alt dens liv som står på spill. Dermed kan man ikke vel la den demokratiske diskusjonens kompleksitet komme i veien for de tiltakene som tross alt er nødvendige?
Det er nok ingen tilfeldighet at dem som sverger til permakrisen vil hevde at krisenes globale natur gjør at krisene bare kan løses på et globalt nivå. Det kan skje ved at mer makt overføres til overnasjonale organisasjoner som EU og WHO.
Permakrisens anatomi
Boken Permacrisis tar for seg nettopp dette. Mange av de såkalte løsningene er vi blitt forespeilet siden 2008, løsninger som å utnytte den digitale revolusjonen til å øke produktiviteten, organisere økonomien bedre samt å skape en mer «rettferdig» tilnærming til politikken. Forfatterne bruker mye plass på å beskrive behovet for «et nytt rammeverk for håndtering av globaliseringen og verdensordenen». Det innebærer av stater må gjøre seg «nye tanker om nasjonalstaters suverenitet» og bli klare for å «gi opp noe av selvstyret». Dette er kraftig kost, med tanke på at mange av problemene vesten sliter med nettopp kan knyttes til forvitringen av suverenitet og demokrati og fremveksten til overnasjonale organisasjoner som har bånd til privates og bedrifters interesser.
Like avslørende er forfatternes forslag til reformer av det internasjonale systemet. De hevder at vi ikke trenger nye institusjoner, men at vi heller burde konsentrere oss om å reformere de eksisterende institusjonene som står under vestlig ledelse – som G20, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – slik at de kan bli mer demokratiske og i større grad representere ikke-vestlige interesser, som for eksempel Kina.
Noe de beleilig nok unnlater å nevne, er at det er akkurat denne typen reformer Kina og flere andre land har ivret for i mer enn et tiår. Disse ønskene er hele tiden blitt motarbeidet av vesten. Særlig USA har i økende grad ført en Kina-fiendtlig politikk. Dette en viktig årsak til at flere ikke-vestlige land under BRICS-paraplyen, der Kina er anfører, nå er i ferd med å bygge opp sine egne internasjonale institusjoner – og har ambisjoner om en valuta som skal velte dollarens verdenshegemoni.
Men å benytte permakrisen som argument for å bygge «en mer samarbeidsorientert verdensorden» uten å nevne årsakene til verdensordenens sprekkdannelser er i beste fall uredelig, en orden som preges av at USA desperat klamrer seg til sin svinnende verdensdominans. Dette belyser dessuten en typisk egenskap ved selve permakrisen, nemlig at den er et spesifikt vestlig fenomen.
For ved siden av å være et «styringsverktøy», er permakrisen essensen i den panikken som brer seg blant vestens eliter. Det er deres verdensorden, deres posisjon øverst i den globale næringskjeden, som er truet. Det som for Brown og hans medforfattere fremstår som en eksistensiell krise, der det vestlige regelsettet for verdens orden står for fall, for resten av verden arter dette seg som en mulighet. Derfor tar ikke BRICS-blokken hensyn til det dommedagsorienterte narrativet om permakrisen – for de betrakter ikke dette scenariet som noe som innevarsler verdens undergang. I den ser de en ny verdensordens tilblivelse.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
