oss 100 kroner!
Den tyske energipolitikken har skapt en alvorlig og akselererende krise for landet, i den grad at industrien rett og sett ser ut til å gå i oppløsning. Et rustbelte er i ferd med å vokse frem i den vaklende europeiske industrimotoren. Etter at konfliktnivået i Europa eskalerte tidlig i 2022, har styresmaktene i Berlin gjort flere forbløffende valg.
«Tyskland er i ferd med å miste sitt økonomiske DNA som et sted å drive forretninger», uttalte Toralf Haag, administrerende direktør i det tyske teknologiselskapet Voith Group, til avisen Die Welt sommeren 2023. Han utdyper dette med at «utenlandske investorer holder seg på avstand og heller konsentrerer seg om markeder i utvikling».
Haag forteller at hans eget selskap så langt har klart å ri av stormen som herjer med den tyske økonomien. Våren og sommeren har den negative utviklingen preget Tyskland sterkt, og landet er kommet inn i en resesjon. E24 skriver at «justert for sesongvariasjoner og prisvekst var utviklingen fra første til andre kvartal på 0,0 prosent». Denne triste utviklingen kom i kjølvannet av et kvartal med en nedgang på 0,1 prosent og en enda verre avslutning på 2022.
Bort fra tradisjonell energi … til hva?
Tyskland har de senere årene vært i bevegelse bort fra tradisjonell energiproduksjon. Med en pågående politisk drahjelp har landet faset ut deler av kull- og atomenergien til fordel for utvikling av fornybare energikilder.
Den tunge tyske avhengigheten av å importere energi fra Russland viste seg å være en katastrofe. Å legge så mange egg i samme kurv kan være fristende, men med krigen i Ukraina og sanksjonene som ble iverksatt, oppsto det en akutt krise i den tyske energiforsyningen. Stabile energiforsyninger er en grunnforutsetning for tysk industri, og den russiske gassforsyningen var av vital betydning.
Fra før hadde man i landet igangsatt en utfasing av atomkraftverk, noe som forverret situasjonen ytterligere. Den tyske tungindustrien forsyner ikke akkurat seg selv med elektrisk kraft, og IMF oppgir at etter krigsutbruddet falt denne produksjonen med 20 prosent.
Problematisk utvikling
Haag opplever utviklingen i den tyske industrien som «problematisk». Han sier at «målene er ambisiøse, men at støtten og insentivene til å oppnå disse målene mangler». Haag mener at det blir stadig vanskeligere å foreta investeringsmessige beslutninger, men sier at oppskriften i seg selv er enkel: «Mindre byråkrati, raskere godkjennelsesprosesser og hurtigere implementering». Den nåværende praksisen vil rett og slett ikke holde i lengden, hevder han.
Haag er ikke akkurat noen optimist på sitt eget lands vegne. Hans egen virksomhet, som for det meste opererer innenfor energi, bil- og papirindustri og hele tiden er på utkikk etter nye muligheter for etablering av produksjonsanlegg, «velger gjerne Øst-Europa, Asia eller USA». Dette skyldes at «energipriser og lønnskostnader er høye i Tyskland, samtidig som reguleringer og byråkrati er sterkt økende». I hanes egen bedrift er det de seneste to årene ansatt så mange som 30 mennesker bare for å håndtere det byråkratiske dokumentarbeidet.
Haag taler på sin egen virksomhets vegne, men problemene favner bredere, noe den bekymringsverdige økonomiske utviklingen i Tyskland viser. Han har selv ønsker om å satse mer i landet, men sier at rammebetingelsene må forandres drastisk. «Dessverre er det ingenting som tyder på det for øyeblikket», sier han.
Ufrivillig problemskaper
Voith Group tvinges selv til å være en del av problemet, i stedet for å bidra til løsningen. Hvordan? Det at tyske selskaper velger å legge produksjonen til andre land, bidrar nemlig til avindustrialiseringen av Tyskland. «Administrasjon og ingeniørvirksomhet forblir riktig nok i Tyskland, men produksjonen, som tross alt er en viktig del av industrien, finner i økende grad sted i andre land», forteller Haag.
Et eksempel på denne utviklingen er kjemigiganten BASFs nye storsatsing. Selskapet, som utgjør en viktig bestanddel i Tysklands industrielle DNA, investerer ifølge Politico 10 milliarder dollar i et anlegg som skal definere gullstandarden for bærekraftig produksjon. Dette kunne vært alle tyske politikeres drøm, om det ikke var for at anlegget bygges i Kina. BASF har dessuten planer om å legge ned sin fabrikk i Ludwigshafen og flytte produksjonen derfra til land som Belgia og Frankrike.
Haag mener denne utviklingen ikke bare går på tvers av Tysklands identitet, men at den også ødelegger for landets fremtidige potensial. Politico beskriver et scenario der resesjonen er et varsel om en dyptgripende tilbakegang som kan sende sjokkbølger gjennom Europa. Et stort antall mellomstore tyske bedrifter trues av nedleggelse, og en like stor andel forbereder seg på en eventuell flytting utenlands, ifølge en undersøkelse gjennomført av BVMV – den tyske foreningen for mellomstore virksomheter.
Mens industrien sliter, opplever Tyskland det samme problemet som en rekke andre land, og som vi også kjenner i Norge, nemlig en uvanlig høy inflasjon. Handelsoverskuddet svikter og utsiktene er alt annet enn lyse. Kan tyskerne snu denne uviklingen gjennom statlige subsidier til egen industri og kinesisk vekst? Eller vil den begynnende forråtnelsen spre seg til flere av landets handelspartnere?
