Diskusjonen om samiske spørsmål (1)

0

Samfunnet har gått en lang vei siden aksjonene mot utbygging av Alta-Kautokeino fra 1978 og utover. I dag feires Samenes nasjonaldag 6. februar og samene nyter større anerkjennelse enn noen gang tidligere. Men under overflaten finnes det en skarp og til dels svært fiendtlig diskusjon om det samiske spørsmålet som egentlig ikke kommer noen vei. Vi ble utfordret på om vi ville gi plass til denne diskusjonen, så vi fant ut at vi ville prøve. Lar det seg gjøre å få noen fornuftig diskusjon, eller blir det bare skyttergravskrig? Vi får se. I dag publiserer vi en artikkel av Jarl Hellesvik, Hammerfest. I morgen kommer en kommentar av Svein Lund, Kautokeino/Guovdageaidnu, og hva vet vi, kanskje kommer det andre kommentarer seinere. – Red.


Sannhetskommisjonen sin fortelling om fiskeriene er fordummende 

Av Jarl Hellesvik, Hammerfest

Kapitlet «Sjøsamisk fiske og fiskeripolitikk» i «Sannhet og forsoningskommisjonen» sin rapport er på mange måter et fordummende makkverk. Dette av flere grunner. 

1. Det legges til grunn at det finnes sjøsamer i dag. Dette uten å legge fram noen dokumentasjon på at så er tilfelle. 

2. Det fremstilles som om det er slik at de som har vært og er av samisk avstamming i varierende grad, kun har drevet på med småbåtfiske innover i fjordene, mens ikke-samer er de som har drevet på med fiske med større- og store fiskebåter. 

3. Den omfattende giftemålsaktiviteten mellom samer, kvener og norske, særlig i kyst- og fjordstrøkene, nevnes ikke med et eneste ord. 

4. Den store effektivitetsøkningen innen fiskeriene i Norge er ikke nevnt. 

5. Interessekonfliktene mellom flåtegrupper og bruksgrupper innen fiskeriene, blir framstilt som etniske konflikter mellom samer og ikke-samer. Dette er historieforfalskning. 

Til pkt. 1. Når kommisjonen fremmer en påstand om at det finnes en etnisk gruppe som den betegner som sjøsamer, så burde det være en selvfølge at den ga en beskrivelse av de spesifikke, kulturelle kjennetegnene til denne befolkningsgruppen. Det som jeg sikter til her er kjennetegn som språk, yrkesutøvelse, levesett og livsanskuelse og seder og skikker. Kommisjonen viser heller ikke til forskningsrapporter eller utredninger som har påvist slike forskjeller. Det må nevnes her at i NOU 2001:34 «Samiske sedvaner og rettsoppfatninger» del X Kapittel 3, kan en blant annet lese at « … siden samiske og norske fiskerimønstre er identiske, er det ikke snakk om en spesiell samisk fiskeriutøvelse. Etnisk orientert fiskeripraksis finnes ikke». Kommisjonen har altså skrevet et stort kapittel i rapporten om en påstått, eksisterende befolkningsgruppe som den ikke har dokumentert eksistensen av. 

Til pkt. 2 De som i varierende grad har vært og er av samisk avstamming, har deltatt og deltar i betydelig grad i fiskeriene, også på/med store fiskebåter. Dette også ute i Barentshavet og i Norskehavet. De har gjort det som mannskap, styrmenn, skippere og redere. Jeg kjenner til personer med delvis samisk slektsbakgrunn som har vært og er redere, skippere og mannskap, også på store fiskebåter. 

Til pkt. 3 Så langt bakover i tid som vi har oversikt over det, har det vært omfattende giftemålsaktivitet over språkgrensene. Her er det på sin plass å nevne at ved den siste folketellingen til SSB, hvor etnisitet, avstamming og «blandete» ble talt opp, så ble det registrert 9 459 «blandete» (norsk/samisk/kvensk) personer i Troms fylke. Antallet «rene» samer var på 6 696 personer. For Finnmark fylke ble det i 1930 talt opp 11 001 «blandete» personer. Antallet «rene» samer var på 10 400 personer. Det sier seg selv at det etter hvert ble både vanskelig og umulig å klassifisere personene i etniske kategorier. Dette innen fiskeriene og for øvrig. Også av denne grunn er det meningsløst å operere med kategorien sjøsamer. Det må skytes inn her at kommisjonen ikke har drøftet hvilken betydning den omfattende giftemålsaktiviteten gjennom lang tid, over språk- og etnisitetsgrensene, har hatt for overgangen fra kvensk, finsk og samisk til norsk (Omtalt som «fornorskning» i rapporten.). Dette er en viktig mangel i kommisjonens rapport. 

Til pkt. 4 Det har vært en sterk effektivisering innen fiskeriene i Norge etter 1950. Fangstkapasiteten har økt voldsomt. Dette innen alle brukstyper. Jeg vil illustrere dette for den uinnvidde, med å fortelle om utviklingen innen juksafisket. På 1950-tallet fisket hver mann med ei jukse med en angel. På 1960-tallet kom nylonsnøret i bruk og en begynte å fiske med juksasneller. En begynte da å ha for eksempel ti angler på et snøre. På 1970- tallet kom juksemaskinen. En alenemann på en sjark, kunne da fiske med tre juksamaskiner, med for eksempel 10 angler på snøret til en juksamaskin; altså med tretti angler samtidig. På 2000-tallet kom angeltrommelen. Den førte til at nå trenger ikke juksafiskeren å løfte fisken om bord i båten. Fisken dras nå maskinelt om bord. Etter 2000-tallet er det også blitt montert sløyemaskiner på fiskemottakene, så juksafiskeren trenger ikke lenger å sløye fisken. Det han nå må gjøre, er å ta fisken løs fra angelen, bløgge den og deretter løfte- eller skyve den ned i en fiskekonteiner med isvann. Alt dette har ført til at nå kan en alenemannssjark fiske opp til omkring 5000 kg rund torsk i løpet av et døgn. Effektiviseringen har kanskje vært ennå større innen enkelte, andre brukstyper. Denne effektiviseringen har ført til at i 2021 fisket en norsk fisker i gjennomsnitt 222 tonn fisk. I 1950 var gjennomsnittlig fangst på 14 tonn pr. fisker. I 1950 var antallet fiskere på ca. 98 000 personer og i dag er antallet på ca. 11 000 personer. Den uinnvidde leser, vil etter å ha lest nevnte kapittel i rapporten, sitte igjen med det inntrykket at det er bare de som er av samisk avstamming som er blitt påvirket eller rammet av denne utviklingen. Saken er den at i de områdene hvor det har vært fiskerier, er alle blitt påvirket eller rammet av dette. Dette har skjedd uavhengig av om en har snakket norsk, samisk, kvensk eller finsk og om en har vært eller er av blandet avstamming. Og til slutt: Den som leser rapporten uten å kjenne til det som jeg har påpekt her, vil få en fordummet oppfatning av historien om fiskeriene, av situasjonen innen fiskeriene i dag, og når det gjelder utviklingen i kyst – og fjordstrøkene i Nord-Norge. Dette er en fundamental mangel ved kapitlet, som gjør at det er berettiget å omtale kapitlet som et fordummende makkverk.

Jarl Torfinn Hellesvik

Forrige artikkelHva hendte i Maui på Hawaii?
Neste artikkelUkrainske styrker evakuerer Kupyansk – russisk offensiv i nord
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).