oss 100 kroner!
Hvis Europas økonomiske motor stanser, vil kontinentets allerede polariserte politiske landskap ryste i sine grunnvoller.
Kjemikaliegiganten BASF har vært en bærebjelke i tysk næringsliv i mer enn 150 år, og har støttet opp om landets industrielle framgang med en jevn strøm av innovasjoner som bidro til å gjøre verden misunnelig på «Made in Germany», skriver Politico. Vi sakser et lengre utdrag av artikkelen, men anbefaler at man leser den i sin helhet.
Selskapets siste prestisjeprosjekt – en investering på 10 milliarder dollar i et toppmoderne kompleks som selskapet hevder vil være gullstandarden for bærekraftig produksjon – blir ikke bygd i Tyskland. I stedet blir det oppført 9000 kilometer unna i Kina.
Selv mens det jakter på ei framtid i Asia, trapper BASF, grunnlagt ved bredden av Rhinen i 1865 som Badische Anilin- & Sodafabrik, ned i Tyskland. I februar kunngjorde selskapet nedleggelse av et gjødselanlegg i hjembyen Ludwigshafen og andre anlegg, noe som førte til om lag 2600 oppsigelser.
«Vi er stadig mer bekymret for hjemmemarkedet vårt,» sa BASF-sjef Martin Brudermüller til aksjonærene i april, og pekte på at selskapet tapte €130 millioner i Tyskland i fjor. «Lønnsomheten er ikke lenger i nærheten av der den burde være.»
Et slikt ubehag preger nå hele den tyske økonomien, som gikk inn i en resesjon i første kvartal midt i en mengde undersøkelser som viser at både selskaper og forbrukere er dypt skeptiske til framtida.
Plutselig brygger det opp til en perfekt storm over det tidligere europeiske kraftsenteret, noe som signaliserer at den nåværende resesjonen ikke bare er «teknisk», slik politikere påstår, men snarere en varsler om en fundamental reversering av det økonomiske grunnlaget, noe som truer med å sende rystelser over hele Europa, og injisere enda mer omveltning i kontinentets allerede polariserte politiske landskap.
Konfrontert med en giftig cocktail av høye energikostnader, mangel på arbeidere og massevis av byråkrati, opplever mange av Tysklands største selskaper – fra giganter som Volkswagen og Siemens til en rekke mindre kjente selskaper en brutal oppvåkning og jakter på grønnere beitemarker i Nord-Amerika og Asia.
Uten et uventet omslag er det vanskelig å unngå konklusjonen om at Tyskland er på vei mot en mye djupere økonomisk nedgang.
Rapportene fra frontlinjene blir bare verre. Arbeidsledigheten økte med rundt 200 000 fra år til år i juni, en måned hvor bedrifter vanligvis lyser ut nye jobber. Selv om den totale arbeidsledigheten fortsatt er lav på 5,7 prosent og antallet ledige stillinger høyt på med nesten 800.000, forbereder tyske tjenestemenn seg på flere dårlige nyheter.
«Vi begynner å føle de vanskelige økonomiske forholdene på arbeidsmarkedet,» sa lederen for det tyske arbeidskontoret Andrea Nahles. «Arbeidsledigheten øker og sysselsettingsveksten mister fart.»
Teknologiens kraft til å transformere økonomier er tydelig når man sammenligner utviklingbanene til Tyskland og USA de siste 15 årene. I løpet av den perioden vokste den amerikanske økonomien, drevet av en boom i Silicon Valley, med 76 prosent til 25,5 billioner dollar. Tysklands økonomi vokste med 19 prosent til 4,1 billioner dollar. I dollar, la USA tilsvarende nesten tre Tyskland til sin økonomi i løpet av denne perioden.
Ved å stanse leveranser av naturgass til Tyskland, noe som ble framprovosert av USAs sanksjoner og sprengninga av Nord Stream, forsvant også fundamentet i landets forretningsmodell, som var enkel tilgang til billig energi. Selv om engrosgassprisene nylig har stabilisert seg, er de fortsatt omtrent tredoblet der de var før krisen. Det har gjort at selskaper som BASF, hvis hovedvirksomhet i Tyskland alene forbrukte like mye naturgass i 2021 som hele Sveits, ikke har noe annet valg enn å se etter alternativer.
Landets «grønne skifte», den såkalte Energiewende, har bare gjort vondt verre. Akkurat som det var i ferd med å miste tilgangen til russisk gass, slo landet av all atomkraft. Og selv etter nesten et kvart århundre med subsidiering av utvidelse av fornybar energi, har Tyskland fortsatt ikke på langt nær nok vindturbiner og solcellepaneler til å dekke etterspørselen – noe som gjør at tyskerne betaler tre ganger det internasjonale gjennomsnittet for elektrisitet.
«Den geopolitiske utviklingen har gjort det helt klart at vår økonomiske modell ikke lenger er en garanti for velstand,» sa Andreas Rade, administrerende direktør for Association for the German Auto Industry, sektorens viktigste lobbygruppe.
Heller ikke das Auto.
For samtidig taper tysk bilindustri markedsandeler til den raskt voksende kinesiske bilindustrien.
En fersk studie fra forsikringsselskapet Allianz antydet at hvis dagens trender holder kan europeiske bilprodusenter og leverandører se fortjenesten sin falle med titalls milliarder euro innen 2030, og tyske selskaper vil ta støyten.
Artikkelen i Politico inneholder enda flere data som peker i samme retning, og bør leses i sin helhet: Rust Belt on the Rhine.
USAs økonomiske krig mot Tyskland
Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at USA, ikke minst ved hjelp av sine lojale undersåtter i europeisk politikk, har lykkes i sin økonomiske krig mot det som en gang var Europas ledende industri- og handelsmakt, Tyskland.
Den tyske politiske «eliten» har vært mer enn villige redskaper for denne politikken, slik at vi faktisk kan snakke om et industrielt og økonomisk sjølmord. Og deres velgere har vært hypnotisert av alt det «korrekte» politiske språket og har latt det skje. Arbeiderklassen og dens faglige og politiske organisasjoner har samtidig blitt så svekket og korrumpert at de verken har hatt evne eller vilje til å stå imot.
Tyskland varsler om massiv nedlegging av industri
Den tyske økonomiministeren advarer om «katastrofale» industrielle nedleggelser og massearbeidsledighet hvis gasskrisa fortsetter. Dette skriver Forbes.
Tysklands økonomiminister Robert Habeck sa at landets føderale regjering forsøker å stabilisere energiforsyninga, men advarte om potensielle industristans og tap av arbeidsplasser hvis gassreservene blir lave til vinteren, en dag etter at han sa at Russlands struping av naturgassforsyninga til Tyskland kunne føre til en kollaps i energisektoren i Lehman Brothers-stil.
I et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel sa Habeck at Tyskland aldri har vært i en situasjon som den nåværende «gasskrisa», og la til at regjeringa prøvde å skaffe erstatninger og utvide sin naturgassinfrastruktur for å motvirke fallet i forsyninga fra Russland.
Habeck oppfordret nok en gang det tyske folket til å kutte ned på gassforbruket der det er mulig.
Ministeren sa at hvis regjeringas innsats for å løse krisa mislykkes og det ikke er nok gass, vil noen industrier som forbruker drivstoffet måtte stenges, noe som kan bli «katastrofalt.»
Han la til at virkninga av en slik nedleggelse vil merkes i lang tid, ikke «to dager eller uker», og mange mennesker vil miste jobben.
Habeck bemerket også at flere mennesker vil kjenne på gassmangelen og høye priser ettersom kostnadene gradvis overføres til forbrukerne.
Gir Russland skylda for Tysklands egne dumheter
Robert Habeck representerer De grønne i Tyskland. De står for en energipolitikk som er alt annet enn bærekraftig. De ønsker å stenge ned atomkraftverk, kullkraftverk og bruk av olje og gass for å gjennomføre «det grønne skiftet», og det er en politikk som struper tysk industri og med nødvendighet vil føre til industrinedleggelse, massearbeidsløshet og nød.
Dessuten er det slik at ved å stenge ned gasstilførselen slik Tyskland har gjort etter sterkt pådriv fra USA, samt gjennom sabotasjen mot Nord Stream, vil hele industribransjer stå i ferd med å måtte legge ned.
Så situasjonsbeskrivelsen er det ikke noe i veien med. Problemet er at Habeck gir Russland skylda for noe hans eget parti, USA og NATO er ansvarlige for.
Det er ikke så merkelig. Han er partifelle med Annalena Baerbock, som er den i Tyskland som har erklært at «vi er i krig med Russland» – Vi er allerede i krig med Russland.
De grønne er et av de mest ekstremistiske partiene i Tyskland, både når det gjelder krig og energipolitikk. Nå er tysk industri og næringsliv, og ikke minst tyske arbeidere og forbrukere i ferd med å få smake følgene av denne politikken.
