oss 100 kroner!
Til tross for at jeg har fulgt norsk politikk med synkende entusiasme i 50 år, må jeg innrømme at jeg først var naiv nok til å gi Bjørnar Moxnes en sjanse. En fillesak. Han tilhører da en samfunnsklasse der enkeltpersoner kan tenkes å spasere ut av en butikk med et par ubetalte merkesolbriller til 1000 kroner+ på nesen. I ren distraksjon.
Så viste det seg at fyren hadde tatt av prislappen og stukket brillene i bagasjen. Hevdet av politiet, nådeløst avslørt av et overvåkingskamera og innrømmet av tyven sjøl. Nå heter det at han fikk panikk.
Siden har saken fulgt de vanlige, kjente spor. I mafiapolitikkens verden støtter vi instinktivt våre egne små kjeltringer, mens vi angriper de andre. Ellers kan vi sjøl risikere å miste den velbetalte jobben og det privilegerte livet vårt. Rødts stortingsrepresentanter Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson bruker ifølge NRK ord som utrolig pinlig og dumt, men glemmer visst at det også er kriminelt.
De har fortsatt full tillit til lederen, kanskje fordi de på dette tidspunktet bare kjente første versjonen. Kanskje må de «justere» under sakens gang. Moxnes kan bli tvunget til å avgå.
Anette Trettebergsturen. Tonje Brenna. To av Aps nye håp som begge nylig har vist at de blåser i alle habilitetsregler, for å favorisere sin egen lille del av den store mafiaklanen. Hadia Tajik måtte trekke seg som minister da hun, i likhet med en rekke andre toppolitikere, på ynkeligste vis hadde svindlet til seg boliggodtgjørelse.
Trettebergstuen og Tajik har fortsatt «integritet» god nok til å sitte i stortinget for sin mafiaklan. Tajik har full støtte fra den lokale «partiorganisasjonen», som ville ha henne som ny kulturminister etter Trettebergstuen.
Disse få, tilfeldige, ferske eksemplene er ikke unntak fra reglen. Tvert om. De er regelen. De er uttrykk for en (u)kultur, Og den henger igjen sammen med politikken. På topplan gir politikken i dag best rom for totalt prinsipp-, holdnings- og ideologiløse narsissister, strebere og medløpere.
De trives godt med å bli styrt utenfra, fra de imperialistiske sentrene i Brussel og Washington. De kan ikke tenke seg noen annet. Det gir slik en herlig ansvarsfrihet. Storting, regjering, medier og de øvre sirkler i offentlig forvaltning er i dag som skreddersydd for alle de små solbrillekjeltringene.
En av de sentrale portvokterne for de riktige meninger i norsk offentlighet, NRKs kommentator Nehru Sand er forutsigbart nok over seg av begeistring for den politiske utviklingen i Rødt under Bjørnar Moxnes sin ledelse. Han har bygget «det moderne Rødt».
Om utenrikspolitikken skriver Sand: «Rødt snakker om utenrikspolitisk opposisjon etter at mange andre har tonet det ned.»
Det var en litt merkelig, vag formulering, for i virkeligheten har Moxnes gjort full kuvending i utenrikspolitikken. Han har gjort det samme med Rødts utenrikspolitikk som parhestene Erik Solheim og Kristin Halvorsen gjorde med SVs allerede for en generasjon siden.
Moxnes har ledet «Rødt» til en reell aksept av NATO, og støtter nå våpenhjelp til USAs nazifiserte marionettregime i Kiev. Det er omtrent som at SF og NKP skulle ha støttet våpenhjelp til USAs assorterte marionettregimer i det såkalte Sør-Vietnam under Vietnamkrigen.
Dit er vi kommet. Noen utenrikspolitisk opposisjon fins ikke på stortinget. Alt er ensrettet og strømlinjeformet i USAs bilde. Det er for så vidt riktig at all den ynkelige korrupsjonen, tanketomheten og medløperiet bare er en bisak. Politikken former politikeren.
Det er politikken som er det virkelige, store sviket. De kan skrike seg hese om sitt såkalte sosiale ansvar. Bjørnar Moxnes og dagens Rødt hører naturlig hjemme i solbrillemafiaen.
