oss 100 kroner!
Det var tidenes «photo-op»: en synlig opplagt president Xi Jinping som tok imot hundreåringen «gammel venn av Kina» Henry Kissinger i Beijing.
Etter å fulgt til punkt og prikke den kinesiske protokollen, møttes de på Villa 5 på Diaoyutai State Guesthouse – akkurat der Kissinger først møtte Zhou Enlai personlig i 1971, og forberedte Nixons besøk i Kina i 1972.
Sagaen om Mr. Kissinger Goes to Beijing var et «uoffisielt», individuelt forsøk på å prøve å reparere det stadig mer krakelerende kinesisk-amerikanske forholdet. Han representerte ikke den nåværende amerikanske administrasjonen.
Der er poenget. Alle som er involvert i geopolitikk er klar over den legendariske Kissinger-formuleringen: Å være USAs fiende er farlig, å være USAs venn er fatalt. Historien bugner av eksempler, fra Japan og Sør-Korea til Tyskland, Frankrike og Ukraina.
Som ganske mange kinesiske forskere privat hevdet, hvis fornuften skal respekteres, og «med for visdommen til denne 100 år diplomaten», bør Xi og politbyrået forholdet mellom Kina og USA slik det er, «frosset».
Tross alt, resonnerer de, er det farlig å være USAs fiende, men håndterbart for en suveren sivilisasjonsstat som Kina. Så Beijing bør beholde «den ærefulle og mindre farlige statusen» som en amerikansk fiende.
Verden gjennom Washingtons øyne
Det som egentlig foregår i bakrommene til den nåværende amerikanske administrasjonen ble ikke gjenspeilt av Kissingers høyprofilerte fredsinitiativ, men av en ekstremt stridbar Edward Luttwak.
Luttwak, 80, er kanskje ikke så synlig innflytelsesrik som Kissinger, men som en bak kulissene har gitt råd til Pentagon over hele spekteret i over fem tiår. Boken hans om strategien for det bysantinske imperiet, for eksempel som bygger styrke på italienske og britiske kilder, er en klassiker.
Luttwak, en mester i bedrag, avslører dyrebare gullkorn når det gjelder kontekstualisering av gjeldende Washington-grep. Det starter med påstanden hans om at USA – representert ved Biden-kombinasjonen – ønsker å gjøre en avtale med Russland.
Det forklarer hvorfor CIA-sjef William Burns, faktisk en dyktig diplomat, ringte sin motpart, SVR-sjef Sergey Naryshkin (Russland utenlandsetterretning) for på en måte å rette opp «fordi du har noe annet å bekymre deg for som er mer ubegrenset».
Det som er «ubegrenset», avbildet av Luttwak i en Spengler-sveip, er Xi Jinpings drivkraft for å «bli klar for krig». Og hvis det blir krig, hevder Luttwak at «selvfølgelig» ville Kina tape. Det samsvarer med den suverene vrangforestillingen til straussiske neocon psykoser innenfor Beltway. (Leo Strauss er forbildet for de krigerske neocons i USA, Beltway er ringveien rundt Washington, les maktapparatet der, o.a.)
Luttwak ser ikke ut til å ha forstått Kinas drivkraft for selvforsyning med mat: han betegner det som en trussel. Samme for Xi som bruker et «veldig farlig» konsept, «foryngelsen av det kinesiske folket»: det er «Mussolini-greier», sier Luttwak. «Det må bli en krig for å forynge Kina.»
«Foryngelse»-konseptet – faktisk bedre oversatt som «vekkelse» – har gitt gjenklang i Kina-kretser i det minste siden Qing-dynastiet i 1911. Det ble ikke laget av Xi. Kinesiske lærde påpeker at hvis du ser amerikanske tropper som ankommer Taiwan som «rådgivere», vil du sannsynligvis også forberede deg til å kjempe.
Men Luttwak er på et oppdrag: «Dette er ikke Amerika, Europa, Ukraina, Russland. Dette handler om ‘den eneste diktatoren’. Det har ikke noe med Kina å gjøre. Det er bare Xi Jinping,» insisterte han.
Og Luttwak bekrefter EUs Josep «Hage vs. Jungel» Borrell og EU-kommisjonens dominatrix Ursula von der Leyen støtter fullt ut hans visjon.
Luttwak, med bare noen ord, avslører hele spillet: «Den russiske føderasjonen, som den er ikke sterk nok til å inneholde så mye som vi ønsker».
Derfor snudde Biden-kombinasjonen for å «fryse» konflikten i Donbass og skifte tema. Tross alt, «hvis det [Kina] er trusselen, vil du ikke at Russland skal falle fra hverandre,» begrunner Luttwak.
Så mye for Kissingersk «diplomati.»
La oss erklære en «moralsk seier» og stikke av
I Russland avslører konfrontasjonen mellom Kissinger og Luttwak uttalte sprekker når imperiet står overfor en eksistensiell konflikt det aldri har vært i nærheten av før.
Den gradvise, massive U-svingen er allerede i gang – eller i det minste noe som likner en U-sving. Amerikanske hovedstrømsmedier vil være helt bak U-svingen. Og de naive massene vil følge etter. Luttwak gir allerede uttrykk for deres dypeste agenda: den virkelige krigen er mot Kina, og Kina «vil tape».
I det minste noen ikke-neocon-spillere rundt Biden-kombinasjonen – som Burns – ser ut til å ha forstått imperiets enorme strategiske tabbe med å offentlig forplikte seg til en evig krig, hybrid og annen, mot Russland på vegne av Kiev.
Dette vil i prinsippet bety at Washington ikke bare kan gå sin vei slik det gjorde i Vietnam og Afghanistan. Likevel nyter Hegemoner privilegiet å kunne gå sin vei: Tross alt er det de som utøver suverenitet, ikke deres vasaller. Europeiske vasaller vil bli liggende å råtne. Se for deg de baltiske chihuahuaene som erklærer krig mot Russland-Kina helt av seg selv.
Utgangen som allerede er bekreftet av Luttwak involverer at Washington erklærer en slags «moralsk seier» i Ukraina – som uansett allerede er kontrollert av BlackRock – og deretter flytter våpnene mot Kina.
Men selv det vil ikke være en dans på roser, fordi Kina og BRICS+ som er i ferd med å utvide seg, allerede angriper imperiet ved dets røtter: dollarhegemoni. Uten det vil USA selv måtte finansiere krigen mot Kina.
Kinesiske lærde, som off the record, utøver det årtusengamle analytiske overblikket, observerer at dette kan være den siste tabben Imperiet noen gang har gjort i sin korte historie.
Som en av dem oppsummerte det, «imperiet har snublet inn i en eksistensiell krig som derfor er den siste krigen i imperiet. Når slutten kommer, vil imperiet lyve som vanlig og erklære seier, men alle andre vil vite sannheten, spesielt vasallene.»
Og det bringer oss til den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew «Grand Chessboard» Brzezinskis 180-graders vending kort tid før han døde, og stiller ham på linje i dag med Kissinger, ikke Luttwak.
«The Grand Chessboard», publisert i 1997, før 9/11-epoken, argumenterte for at USA burde styre over enhver jevnbyrdig konkurrent i Eurasia. Brzezinski levde ikke lenge nok til å oppleve den levende inkarnasjonen av hans ultimate mareritt: et strategisk partnerskap mellom Russland og Kina. Men allerede for sju år siden – to år etter Maidan i Kiev – forsto han i det minste at det var avgjørende å «omjustere den globale maktarkitekturen».
Ødelegge den «regelbaserte internasjonale orden»
Forskjellen den gangen sammenlignet med sju år tidligere, var at USA ifølge Brzezinski ikke var i stand til å «ta ledelsen i å omstille den globale maktarkitekturen på en slik måte at volden (…) kan holdes tilbake uten å ødelegge den globale orden.»
Det er det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina som tar ledelsen – fulgt av det globale flertallet – for å stanse og til slutt ødelegge den hegemoniske «regelbaserte internasjonale orden».
Som den uunnværlige Michael Hudson har oppsummert det, er det ultimate spørsmålet på dette glødende tidspunktet «om økonomiske gevinster og effektivitet vil avgjøre verdenshandel, mønstre og investeringer, eller om de postindustrielle USA/NATO-økonomiene vil velge å ende opp med å se ut som det raskt avfolkende og avindustrialiserende post-sovjetiske Ukraina og de baltiske statene eller England.»
Så kommer den våte drømmen om en krig mot Kina til å endre disse geopolitiske og geoøkonomiske imperativene? Gi oss en -Thukidid-pause. (Henviser til begrepet Thucydides Trap, Thukidid-fellen, ideen om at en nedadgående og en oppadgående stormakt nærmest er skjebnebestemte til å måtte føre krig, o.a.)
Den virkelige krigen er allerede i gang – men absolutt ikke en som er identifisert av Kissinger, Brzezinski og langt mindre Luttwak og diverse amerikanske neocons. Michael Hudson oppsummerer det nok en gang: når det kommer til økonomien, er USA og EU «den strategiske feilen med selvisolering fra resten av verden så massiv, så totalt, at virkningene tilsvarer en verdenskrig».
Oversatt etter originalen:
