oss 100 kroner!
Et ‘portrett’ av Øystein Bogen.
I Krig, som bestilt? tar jeg blant annet opp hvordan mediene får oss til å ønske kriger eller andre former for fiendtlig politikk overfor Russland og andre land. Det ga meg en ide om å skrive en bok om norske journalisters karriereveier, som jeg regner med å få realisert etter hvert. For det har vist seg at krigspropaganda er lønnsomt for journalister på samme måte som kriger er lønnsomme for politikere.
Sitatet i tittelen til denne artikkelen stammer fra en samtale jeg hadde med TV 2s Øystein Bogen 14. februar 2018 under et arrangement i Oslo. Da klarte jeg ikke å kontre det han sa. Jeg ble målbundet. For jeg bestrider ikke at han skriver og taler kritisk om Russland. Men er det kritisk journalistikk?
Nei. Det virker tvert imot som om norske journalister, og Bogen mer enn de fleste, har misforstått konseptet kritisk journalistikk, at de tror at kritisk journalistikk = kritikk av Russland (og andre land som faller i Vestens unåde), mens de i liten eller ingen grad kritiserer Norge/Vestens politikk overfor disse landene. Unntakene fra denne regelen er grovt sett de gangene norske journalister tar til orde for en strengere, mer aggressiv vestlig politikk enn den som allerede føres, noe blant annet Øystein Bogen gjorde da han mente at NATO-landene reagerte for svakt på det han påstår var Russlands krig mot Georgia i 2008. Det var derfor en komisk kontrast å oppleve hvor snill og ‘bamsemyk’ Bogen var da han en stund i 2020 rapporterte fra NATOs Spania, sjøl om han helt sikkert også kunne ha funnet noe å kritisere Spanias myndigheter for.
Bogen har dessuten sagt at han ser på seg sjøl som noe ala en informasjonskriger. Som da han sa at han «veldig gjerne» vil si noe positiv om Russland, «men det fins ingenting». «Alt blir verre, menneskerettigheter, økonomi, pressefrihet, militær», sa han under arrangementet Mediedekning av Russland/Norge: unyansert eller balansert?, 9. mai 2017.Der sa han også at han arbeider «ut ifra det utgangspunkt, det premiss at ingenting som kommer ut fra Russland, i utgangspunktet, er sannferdig». Er det mulig å tenke seg at NRK, TV 2 eller Aftenposten ville ha akseptert en USA-korrespondent som sa det samme om USA, eller en Storbritannia-korrespondent som sa det om Storbritannia? Ville USA og Storbritannia ha akseptert slike ‘journalister’? Jeg tror de fleste vet svaret på det.
Øystein Bogen har siden 1990-tallet vært en av de mest sentrale opinionsdannerne i Norge, en av de som ‘oppdrar’ oss til russofobi, som former hva vi tror, mener og ‘vet’ om Russland og Putin. Men jeg la faktisk ikke særlig merke til ham før ca 2014, kanskje fordi jeg bruker NRK mer enn TV 2. Men det kan også skyldes at han ble mer Russland-kritisk fra og med da. Det er i hvert fall det han sier i boka Putin og jeg fra 2016. Dessuten ble forholdet mellom Russland og Vesten enda mer anspent fra og med 2014.
Mange journalister har gjennomgått kurs på Forsvarets Høyskole. I en artikkel av 18. november 2020 nevner Terje Alnes en lang rekke, deriblant kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen (NRK), Anders Giæver (VG), Frithjof Jacobsen (Dagens Næringsliv, tidligere VG), Harald Stanghelle (Aftenposten) og Øystein Bogen.
«Ikke hvem som helst slipper inn. Som det heter i utlysningen: ‘Aktuelle kandidater er de som innehar, eller er potensielle kandidater til nøkkelstillinger eller lederstillinger’. Departementer, organisasjoner og bedrifter nominerer kandidater og sender liste til Forsvarets Høgskole foran hvert kurs. Kursdeltakerne skal være sikkerhetsklarert for ‘Hemmelig’ og ‘NATO Secret’. Bogens Heimevernet-aktive far fortalte den unge Bogen at han var i Heimevernet for å trene «i tilfelle russerne kommer» (s 25) og at det påvirket ham på flere måter. «Jo mer jeg leste, så og hørte om Sovjetunionen og den trusselen landet representerte, jo mer vokste avskyen for den ideologien det var bygget på (…) Med et slikt ubevisst konservativt sinnelag i bakgrunnen og inspirert av min fars hobby i Heimevernet, lå det litt i kortene at jeg kom til å søke meg mot Forsvaret når den tid kom» (Putin og jeg, s 26).
«Hele våren og sommeren 1988 lå jeg i hardtrening for å klare de fysiske opptakskravene til Befalskolen, eller aller helst Flyskolen, som var drømmen. Men faren min overbeviste meg om at jeg burde sikte høyere. Det fantes nemlig et sted i Forsvaret der det var vanskeligere å komme inn enn noe annet. En skole så hemmelig at selv informasjonsbrosjyren var pirrende kryptisk. Dette var en utdannelse for dem med språkøre, akademiske ferdigheter ut over det vanlige og selvdisiplin, sto det å lese» (s 27).
Jeg formoder at journalister som allerede har vist at de fortjener Forsvarets gunst ikke trenger å gå gjennom så mange fysiske prøvelser som den unge Bogen (kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tok kurset vel 50 år gammel). Men slik kom i alle fall Bogen gjennom nåløyet til Forsvarets russiskkurs der det på side 29 sies at kursdeltagerne blir en del av «det utvidede forsvaret», en «språklig stay behind-gruppe» der man fikk følelsen av å tre inn i et «hemmelig brorskap», og: «Etter å ha bestått kurset fikk man eksklusivt medlemskap i en klubb, der selve ordet ‘kursant’ (avledet fra russisk, min kommentar) ville kunne åpne dører, ble det fortalt» (s 30).
Høyest henger altså høyskolens kurs i russisk og Øystein Bogen forteller at han i denne perioden mot slutten av 1980-tallet så og si både drømte, spiste og drakk russiske gloser og grammatikk. Et kurs som også ifølge Bjørn Nilsen og Finn Sjue er «tungt av prestisje. Det gir status. Slår du inn på journalistikken etter et slikt kurs, kan karrieren få et løft (…) Og som daværende kulturredaktør Per Egil Hegge føyer til i skolens glansede brosjyre om russiskkurset: ‘Det gir deg karrieremuligheter senere, og du får virkelig mosjonert de små grå’». Skjult Dagsorden: Mediene og de Hemmelige Tjenestene : Finn Sjue, Bjørn Nilsen : Free Download, Borrow, and Streaming : Internet Archive
Bogen var i villrede om hva han skulle gjøre etter kurset, bortsett fra at han gjerne ville få praktisert det russiske språket. Så han arbeidet noen år som tolk. Et møte med TV 2s Fredrik Græsvik på et serveringsted i Bergen i 1995 førte så til kontakt med TV 2, der Bogen har vært til nå.
Øystein Bogen kom altså inn i sitt virke som journalist som følge av at han hadde gått kurset, ikke fordi han hadde et kall om å bli det, men med vissheten om at han hadde blitt del av noe særdeles opphøyet gjennom kurs ved Forsvarets Høyskole. En del av eliten. Jeg vil tro at han ante at det ville gi ham en fordel på karrierestigen som journalist. I 2018 fullførte han det tre måneder lange sikkerhetspolitiske Sjefskurset ved skolen.
Det at så mange toneangivende norske journalister og redaktører lar seg kurse av Forsvarets Høyskole er problematisk med tanke på at Forsvaret også er blant de institusjonene som indoktrinerer oss i tiltro til USA/NATO på den ene siden og frykt for Russland på den andre siden. Per Edgar Kokkvold var generalsekretær i Norsk Presseforbund fra 1996 til 2013 og leder av Kringkastingsrådet fra 2014 til 2018. Han hadde ellers lang fartstid i A-pressen og Arbeiderbladet og sa til Bjørn Nilsen og Finn Sjue:
«Å gå Forsvarets høgskole for en journalist er presseetisk betenkelig. Alle slike opplegg, kontakter og forbindelser som krever taushetsplikt og lojalitet, må avvikles. De er umulige å forsvare. De er i strid med journalistikkens oppgave og etos. Pressen skal ikke være et middel, et redskap for noen utenforliggende interesser, det være seg økonomiske grupper, politi, forsvar eller hemmelige tjenester»
(side 189 i boka Skjult Dagsorden fra 1998).
Bøker gir anledning til dypere analyser enn TV-innslag på 2-3 minutter. Jeg hadde derfor et håp om at Øystein Bogens bøker skulle være mer nyanserte enn hans TV-reportasjer om Russland og Putin, slik blant annet Hans-Wilhelm Steinfelds Putin-biografi er. Men jeg ble skuffet. Russlands hemmelige krig mot Vesten (2018) er, bortsett fra noen korte passasjer en eneste lang oppramsing av forhold Bogen anklager Putin/Russland for, enten fordi han tror, antar eller mistenker noe eller fordi andre tror det, antar det osv. Eksempel: «Metodene og kanalene som ble brukt gjør det rimelig å anta (min utheving) at russiske hemmelige tjenester sto bak» (s 58).
Noen av Bogens påstander er absolutt mer velfunderte enn andre. Men uansett fører denne oppramsingen over 270 sider til at boka så og si er uten dynamikk, og dermed kjedelig. I alle fall litterært sett. Hvorfor lot forlaget, Kagge, ham slippe unna med det? Fordi det hadde for stor tillit hans autoritet, ekspertise? Det kan være så mye som 1000 påstander, kanskje 3000, for den saks skyld. I alle fall langt mer enn man orker å telle og like umulig er det å sjekke alle tilfellene. Av grunner jeg kommer tilbake til, tror jeg forlaget også må ha vært klar over disse svakhetene da de ga ut boka.
Blant de forhold Bogen syns det er rimelig å anta er at Russland i 1983 plantet en konspirasjonsteori i The Patriot, en engelsk-språklig indisk avis, som gikk ut på at USA hadde forårsaket AIDS og at det skulle være resultat av «USAs hemmelige eksperimenter med biologiske våpen» (s 40). Vel, sjølve eksperimentene er hemmelige. Men ellers er det ingen hemmelighet at USA eksperimenterer med biologiske våpen og sannsynligvis også har brukt slike, i alle fall under Koreakrigen.
Dette utviklet seg ifølge Bogen i 1987 til en påstand om at «USA hadde stått i ledtog med apartheidregimet i Sør-Afrika og at formålet egentlig hadde vært å utrydde fargede mennesker» (s 43). Og igjen skal Russland ha stått bak påstanden, mener Bogen.
Det kuriøse her er imidlertid at NRK i 2020 sendte en dokumentarserie, «Mysteriet Hammarskjöld», der jakten på å finne ut hvem som drepte Dag Hammarskjøld (i 1961) fører til at dokumentaristene kommer over en hemmelig organisasjon som skal ha lurt svarte afrikanere til å ta vaksiner som i virkeligheten var AIDS-injeksjoner. Hensikten var å utrydde alle afrikanere for å få totalt hvitt herredømme i Afrika! I virkeligheten kan både sør-afrikanske og britiske myndigheter ha vært involvert i prosjektet, ifølge denne serien, som altså gikk på NRK, ikke på en russisk TV-kanal. NRK sendte til og med serien to ganger, i 2020 og i 2021. Hva som er sant aner ikke jeg. Men i alle fall har NRK gjort omtrent akkurat det samme som Øystein Bogen beskylder Russland for.
På side 75 gjør Bogen narr av at Russland sa at den svært omdiskuterte maktovertagelsen i Ukraina i februar 2014 var et kupp. Men når noe ser ut som et kupp, høres ut som et kupp og lukter som et kupp er det naturligvis også mange som sier at det var et kupp. Man trenger ikke å lese russiske medier eller å lytte til Putin for å skjønne det. Også NRKs Gro Holm sa det, 13. september 2014: «Det var et kupp, men uansett til fordel for demokratiet, mente langt de fleste kommentatorer og politikere her i USA. Derfor ble det godtatt».
På sidene 180 til 185 hevder Bogen at flyktningestrømmen fra Russland over Storskog høsten 2015 var en russisk konspirasjon for å skade Norge. Bogen fremmer denne konspirasjonsteorien til tross for at han innrømmer at norske forskere ikke fant bevis for den (s 184). Frode Berg, kjent både som spiondømt i Russland, og som mangeårig grenseinspektør i Finnmark, var her helt på linje med forskerne:
«Frode engasjerte seg for asylsøkerne og han avviste påstanden om at asylstrømmen skulle være en del av Russlands hybridkrigføring mot vesten. Dette var en av påstandene som kom fram gjennom mediene den høsten. Hypotesen var at Russland med overlegg bidro til å øke uroen i Syria fordi den påfølgende flyktningstrømmen ville destabilisere Europa. Dette resonnementet hadde ikke Frode sansen for, og han mente Russland fikk skylda for mer enn de fortjente. Han minnet om at IS selv hadde sagt at de ville sende flyktninger for å belaste velferdssamfunnene i Europa. Frode hadde inntrykk av at mange journalister kom til Kirkenes i denne perioden for å kritisere Russland. Han mente at mange hadde kastet seg over Russland etter at de begynte å ‘rote i Ukraina’. Han konkluderte med at folk på flukt uansett var en tragedie. ‘Det er trist, det man har sett. Tenk deg selv, en bærepose med eiendeler er alt du har’, sa han i et intervju jeg gjorde med han (…)
Frode syntes at man, heller enn å kritisere russerne, burde se litt nærmere på hvordan problemet med flyktningene faktisk kunne vært løst i Norge. Det var nemlig slik at norske myndigheter i realiteten satt på dette svaret selv. Det mente mannen som nå var grenseinspektør, Ulf Mathisen, og det samme mente altså Frode, som hadde hatt denne jobben tidligere. Grenseinspektør Mathisen hadde sagt til NRK at Norge selv kunne ha stoppet asylstrømmen over Storskog. Asylstrømmen burde ikke ha kommet overraskende på de norske myndighetene. Russerne hadde nemlig, allerede for flere år siden, forutsett at noe slikt kunne skje, og de hadde selv foreslått en løsning på saken. Det var så enkelt som at norske myndigheter måtte gi en klarere beskjed til russiske grensemyndigheter om at folk som ikke hadde Schengen-visum til Norge, men lovlig opphold i Russland, ikke hadde adgang til riket. Mathisen mente at det var skapt et feilaktig inntrykk av at det var russerne som var skyld i asylstrømmen. Det var urimelig, mente grenseinspektøren, når russerne i realiteten hadde foreslått en løsning på problemet lenge før det oppsto. Mathisen sa til NRK at han risikerte å miste jobben sin når han nå gikk ut med denne informasjonen, men at offentligheten hadde rett til å vite at myndighetene ikke gjorde jobben sin.
Dette perspektivet ble avvist fra norske myndigheters side, og Frode ergret seg over denne avvisningen. ‘Jeg har selv vært på de møtene Ulf refererer til, jeg vet at han snakker sant’, sa Frode til meg. Frode trodde, i likhet med Mathisen, at om man hadde fulgt russernes anbefalinger i 2012 og gått videre med dette, så kunne man ha stoppet de grunnløse asylsøkerne. Han mente at norske myndigheter ikke ville innrømme at de ikke hadde gjort en god nok jobb» – fra Trine Hamrans En god nordmann – om Frode Berg, side 50 til 52.
Det at Øystein Bogen allikevel insisterer på at Russland har skylda henger naturligvis sammen med hans russofobe mentalitet, der han ifølge egne ord går ut ifra at alt russiske myndigheter sier er usant.
Fra og med side 218 i Russlands hemmelige krig mot Vesten hevder Bogen på forskjellige måter at Russland presser journalister i Norge/Vesten til å skrive mer positivt om landet. Det presset kan i så fall ikke være mye effektivt. Det kan enhver observatør av norske/vestlige medier nesten daglig se eksempler på, da det meste av det som skrives og sies om Russland i disse mediene er negativt. Altså må presset i retning av å tale negativt om Russland være langt kraftigere.
På side 268 og 269, de to siste sidene i boka, kommer Bogen faktisk med en innrømmelse som bekrefter den skepsisen jeg har uttrykt så langt:
«En konstant fare når man behandler et fenomen som er så vagt som hybridkrig, og som med hensikt er gjort vanskelig å spore tilbake til opphavsstedet, er at man tolker alle slags mystiske fenomener og hendelser man opplever, som russiske undergravingsforsøk (…) Enkelte av episodene jeg har beskrevet kan man ikke knytte utvetydig til Russland, men når jeg allikevel har valgt å ta dem med, er det også for å beskrive den sinnstilstanden Russlands konstante press på nabolandene har framprovosert».
Jeg vil nok si at det er langt flere enn enkelte episoder. Hvis jeg skal være like spekulativ som Bogen var på de 267 foregående sidene mistenker jeg at det er forlaget eller en eller annen redaktør som ba ham om å skrive noe sånt som i dette sitatet, da det også for dem må ha vært åpenbart at svært mye av det han sier i denne boka ikke lar seg bevise. Så jeg er skeptisk til at boka ble gitt ut i denne formen i det hele tatt. Og det er et tankekors at Norsk faglitterær forfatterforening støttet utgivelsen som den ble. Enda mer betenkt ble jeg da jeg leste at den antirussiske Aage Borchgrevink, kjent fra Den norske Helsingforskomiteen, i 2021 ble styreleder i denne foreningen.
Øystein Bogen er typisk nok også knyttet til Atlantic Council (og dermed NATO). Aslak Storaker omtalte dette i Radikal Portal 19. desember 2018:
«TV2-journalist Øystein Bogen har sammen med Atlantic Council kartlagt ‘pro-russiske’ personer, medier og partier i Norge. Det gir historiske ekko fra listeføring og opposisjonelle og ‘potensielle landsforrædere’. Det har fått fatale konsekvenser for de oppførte, både her til lands og rundt om i verden».
Rapporten eller kartleggingen hadde navnet «The Kremlin’s Trojan Horses 3» (Kremls trojanske hester 3) og der presterte Bogen å inkludere Fremskrittspartiet blant de han mener er «pro-russiske politiske partier i Vest-Europa». Dette er jo så dumt at storparten av det norske folk hadde fått latterkrampe hvis de hadde blitt kjent med det. Men det gjør de jo ikke, da det kun er alternative medier som tar opp sånt, medier vi blir advart mot å bruke og som kun spesielt interesserte bruker, blant annet fordi mange har blitt skremt fra å bruke dem.
Terje Alnes kommenterte saken på følgende måte: «Hadde Bogen vært en kildekritisk og uavhengig journalist kunne han satt søkelyset på sin egen oppdragsgiver. Siden etableringen i 1961 har nemlig Atlantic Council vært involvert i en serie lyssky operasjoner for å fremme USAs imperialistiske interesser. Samtlige politiske forbrytelser som Russland beskyldes for er standard prosedyre for disse udemokratiske kreftene».
Mye tyder også på at TV 2 med Bogen i spissen fikk stengt ned en utstilling til støtte for Julian Assange i Bergen (før den ble reåpnet). På Facebook skrev han, åpenbart tilfreds: «Fake art: i sommer klarte noen å snike inn en storstilt propaganda-kampanje til støtte for hackeren og valgmanipulatoren Julian Assange inn i atriet til Media City Bergen – under dekke av at det var kunst. Nå ser det endelig ut til at den er fjernet». Men Bogens glede over sensuren varte altså ikke lenge, da utstillingen reåpnet kort tid etterpå.
Det er i hvert fall sikkert at hverken TV 2 eller andre medier var interessert i utstillingen og en paneldebatt med gjester fra inn og utland.
Ny Tid: Er det noen grunn til å juble over arrestasjonen av Julian Assange?
«Dessuten har det heller ikke vært noen fra norske medier som har villet eller klart å offentligjøre hvem som fikk utstillingen fjernet, selv om mange er overbevist om at det kom fra TV 2- klubben. Skal vi tolke stillheten som kollegial solidaritet i et mediehus med felles kantine? Fikk man munnkurv, eller er det en faktisk enighet om at det var ‘upassende’ med en støtteerklæring for Julian Assange i et mediehus? Et forsvar av Julian Assange er viktig for oss. Alternativt ender vi opp med en snevrere tilgang til og mindre kunnskap og bevissthet om det som skjer rundt oss. Og ingen vil lenger tørre å gå i fotsporene til personer som Chelsea Manning, Edward Snowden og Daniel Hale».
Øystein Bogen har også skrevet flere romaner. Også de benytter han i NATOs tjeneste.
«Selv om historien i «Zetaviruset» er fiktiv, har journalist Øystein Bogen selv opplevd å bli jaktet på av russiske etterretningstjenester. Derfor er bakteppet i debutromanen realistisk. – Den handler om en ung russisk cyberkriger som en dag får nok av Putins Russland og bestemmer seg for å søke et nytt liv i Vesten. Det har ikke de russiske etterretningstjenestene tenkt å la ham slippe unna med. – Hemmelighetene i Misjas hode er rett og slett for farlige for det russiske regimet. Og Misja oppdager etter hvert at Kreml har medhjelpere overalt. Selv i fredelige Norge».
Journalistene og redaktørene liker å se på seg sjøl som ‘den fjerde statsmakt’, som ser til at de tre øvrige (den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet) ikke misbruker sin makt. Og på sitt beste kan de gjøre god nytte for seg. Men dessverre fører samrøret1 mellom mediene og politikerne til at det stort sett er uviktige forhold de kritiserer norske politikere for, der utenrikspolitikken med dens ofte fatale konsekvenser for det meste er fredet. Norge har ført mange, til dels ulovlige, kriger. Men ingen norsk utenriksminister eller statsminister har noen gang måttet gå av på grunn av det. Mediene kan fly i flokk i uker og måneder hvis en politiker har klappa en dame på rumpa eller fusket med reiseregninger. Det er vel og bra at mediene tar tak i slikt. Men når man ser hvor ivrige, ja, ondskapsfulle de kan være i sånne saker får man i blant følelsen av at det kompenserer for at de er så servile i de store sakene.
Norge skulle derfor hatt en femte statsmakt, en som overvåker den fjerde (og de tre andre). Men hvem skal da overvåke den femte statsmakt? Som vi ser er dette problemet nærmest uløselig. Men man bør i det minste være klar over det. Det er viktig med et kritisk blikk på de som på mange måter er roten til ondet, som former norske kvinner og menns for en stor del negative, fryktsomme og hatske syn på Russland, og andre land. Journalister er vel den eneste yrkesgruppa som ikke blir utsatt for kritisk granskning. Og de store mediene gjør det i alle fall ikke, da de er del av problemet. Så da må andre gjøre det.
Øystein Bogen er født 1969 i Levanger og vokste opp i Orkdal, Trøndelag.
_________________________________________________
1. Stortingsmelding nr 15 (2008/2009) er faktisk veldig åpenhjertig om dette: «Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører» (min kursiv).
Les også:
Atlantic Council advarer mot steigan.no
TV2-journalist bak grove politiske anklager
How Integrity Initiative and Atlantic Council is exposed in Norway
