oss 100 kroner!
Journalisters manglende evne til å mønstre en kampanje for å få løslatt Julian Assange, eller avsløre den ondskapsfulle svertekampanjen mot ham, er nok en katastrofal og selvdestruktiv tabbe av nyhetsmediene.
Originalt for ScheerPost
Forfølgelsen av Julian Assange, sammen med klimaet av frykt, storstilt overvåkning fra staten og bruken av spionasjeloven for å rettsforfølge varslere, har svekket undersøkende journalistikk. Pressen har ikke bare mislyktes i å mønstre en vedvarende kampanje til støtte for Julian, der en utlevering synes å være nært forestående, men forsøker ikke lenger å kaste lys over maktens indre arbeid. Denne feilen er ikke bare utilgivelig, men illevarslende.
Den amerikanske regjeringen, spesielt militæret og byråer som CIA, FBI, NSA og Homeland Security, har ingen intensjon om å stoppe med Julian, som står overfor 175 års fengsel dersom han blir funnet skyldig i brudd på 17 tiltalepunkter i spionasjeloven. De sementerer på plass mekanismer for drakonisk statssensur, der noen trekk ble avslørt av Matt Taibbi i Twitter Files, for å konstruere en dystopisk, korporativ totalitarisme.
USA og Storbritannia brøt skamløst en rekke juridiske normer og diplomatiske protokoller for å holde Julian fanget i syv år i den ecuadorianske ambassaden, etter at han hadde blitt innvilget politisk asyl av Ecuador. CIA, gjennom det spanske sikkerhetsforetaket UC Global, gjorde opptak av Julians møter med hans advokater, som alene burde ugyldiggjøre utleveringssaken. Julian har vært holdt i mer enn fire år i det beryktede høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, siden British Metropolitan Police slepte ham ut av ambassaden den 11. april 2019. Ambassaden skal være Ecuadors suverene territorium. Julian har ikke blitt dømt for en forbrytelse i denne saken. Han er siktet i henhold til spionasjeloven, selv om han ikke er amerikansk statsborger og WikiLeaks ikke er en USA-basert publikasjon. De britiske domstolene som har engasjert seg i det som bare kan beskrives som en skueprosess, ser ut til å være klare til å overlevere ham til USA når hans endelige anke, som vi forventer, blir avvist. Dette kan skje i løpet av noen dager eller uker.
På onsdag kveld ved School of Oriental and African Studies, University of London, undersøkte Stella Assange, en advokat som er gift med Julian, Matt Kennard, medgrunnlegger og sjefsetterforsker i Declassified UK, og jeg pressens kollaps, spesielt med hensyn til Julians sak. Du kan se vår diskusjon her.
«Jeg føler at jeg lever i 1984,» sa Matt. «Dette er en journalist som avslørte flere forbrytelser begått av verdens supermakt enn noen andre i historien. Han sitter i et høysikkerhetsfengsel i London. Staten som ønsker å bringe ham over til landet for å sette ham i fengsel for resten av hans liv, er dokumentert for å spionere på hans privilegerte samtaler med sine advokater. Det er dokumentert at de planlegger å myrde ham. Noen av disse tingene, hvis du fortalte noen fra en annen tid: ‘Ja, dette er hva som skjedde, og han ble sendt uansett, og ikke bare det, men media dekket det ikke i det hele tatt.’ Det er veldig skummelt. Hvis de kan gjøre det mot Assange, dersom sivilsamfunnet kan slippe saken og mediene kan slippe saken, da kan de gjøre det mot hvem som helst av oss.»
Da Julian og WikiLeaks offentliggjorde de hemmelige diplomatmeldingene og krigsloggene fra Irak, som avslørte en rekke amerikanske krigsforbrytelser, inkludert tortur og drap på sivile, korrupsjon, diplomatiske skandaler, løgner og spionasje utført av den amerikanske regjeringen, hadde de kommersielle mediene ikke noe annet valg enn å rapportere informasjonen. Julian og WikiLeaks tvang dem til å gjøre jobben sin. Men selv da de jobbet med Julian, var organisasjoner som The New York Times og The Guardian fast bestemt på å ødelegge ham. Han truet deres journalistiske modell og avslørte deres tilpasning til maktsentrene.
«De hatet ham,» sa Matt om mainstream media-journalister og redaktører. «De gikk til krig mot ham umiddelbart etter disse avsløringene. Jeg jobbet for The Financial Times i Washington i slutten av 2010, da disse utgivelsene skjedde. Reaksjonen fra kontoret i The Financial Times var en av hovedgrunnene til at jeg ble desillusjonert med hovedstrømsmediene.»
Julian gikk fra å være en journalistisk kollega til en paria så snart informasjonen han ga til disse nyhetsorganisasjonene ble publisert. Han utholdt, med Nils Melzers ord, på den tiden FNs spesialrapportør om tortur, «en uopphørlig og uhemmet kampanje av offentlig mobbing, intimidering og ærekrenkelse». Disse angrepene inkluderte «kollektiv latterliggjøring, fornærmelser og ydmykelser, til åpen oppfordring om vold og til og med gjentatte oppfordringer til drap på ham».
Julian ble stemplet som en hacker, selv om all informasjonen han publiserte ble lekket til ham av andre. Han ble svertet som et seksuelt rovdyr og en russisk spion, kalt narsissist og anklaget for å være uhygienisk og sjuskete. Det uopphørlige karaktermordet, forsterket av fiendtlige medier, så ham forlatt av mange som hadde sett på ham som en helt.
«Så snart han hadde blitt dehumanisert gjennom isolasjon, latterliggjøring og skam, akkurat som heksene vi pleide å brenne på bålet, var det lett å frata ham hans mest grunnleggende rettigheter uten å fremprovosere offentlig ramaskrik over hele verden,» konkluderte Melzer.
New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Der Spiegel, som alle publiserte WikiLeaks-dokumenter levert av Julian, publiserte den 28. november 2022, et felles åpent brev der de oppfordret den amerikanske regjeringen til «å avslutte rettsforfølgelsen av Julian Assange for å ha publisert hemmeligheter».
Men demoniseringen av Julian, som disse publikasjonene bidro til å fremme, var allerede oppnådd.
«Det var i stor grad et umiddelbart skifte,» husket Stella. «Mens mediepartnerne visste at Julian fortsatt hadde eksplosivt materiale som fortsatt måtte utgis, var de partnere. Så snart de hadde det de trodde de ville ha fra ham, snudde de seg og angrep ham. Du må sette deg selv i øyeblikket der pressen var i 2010, da disse historiene ble avslørt. De kjempet for en økonomisk modell for å overleve. De hadde egentlig ikke tilpasset seg internettets tidsalder. Du hadde Julian som kom inn med en helt ny modell for journalistikk.»
Det fulgte en WikiLeaks-isering av amerikanske medier som The New York Times, som adopterte innovasjonene som WikiLeaks var pionér for, inkludert å tilby sikre kanaler for varslere til å lekke dokumenter.
«Julian var en superstjerne,» sa Stella. «Han kom utenfra «old boys»-nettverket. Han snakket om hvordan disse avsløringene burde føre til reform og hvordan Collateral Murder-videoen avslører at dette er en krigsforbrytelse.
Julian ble rasende da han så de tunge redigeringene av informasjonen han avslørte, i aviser som The Guardian. Han kritiserte disse publikasjonene for selvsensur, for å berolige sine annonsører og de mektige.
Han avslørte disse nyhetsorganisasjonene, som Stella sa, «for deres eget hykleri, for deres egen dårlige journalistikk».
«Jeg synes det er veldig ironisk at du har alt dette snakket om feilinformasjon, det er bare dekning for sensur,» sa Stella. «Det er alle disse nye organisasjonene som er subsidiert for å finne feilinformasjon. Det er bare et middel til å kontrollere fortellingen. Hvis hele denne desinformasjonsalderen virkelig tok sannheten på alvor, da ville alle disse organisasjonene mot desinformasjon holde WikiLeaks opp som eksempel, ikke sant? Julians modell for journalistikk var det han kalte vitenskapelig journalistikk. Det skal være etterprøvbart. Du kan skrive en analyse til en nyhetsartikkel, men du må vise hva du baserer den på. Kablene* er det perfekte eksempelet på dette. Du skriver en analyse av noe som skjedde, og du refererer til kablene og alt annet du baserer nyhetssaken din på.» (*Meldinger fra ambassadører til hjemstaten.
«Dette var en helt ny modell for journalistikk,» fortsatte hun. «Det er en [som] journalister som forsto seg selv som portvoktere hatet. De likte ikke WikiLeaks-modellen. WikiLeaks var fullstendig leserfinansiert. Leserne var globale og reagerte entusiastisk. Derfor startet PayPal, MasterCard, Visa og Bank of America bankblokaden i desember 2010. Dette har blitt en standardisert modell for sensur, for avfinansiering, for å kutte kanaler fra leserne og deres støttespillere. Den aller første gangen dette ble gjort var i 2010, mot WikiLeaks, innen to eller tre dager etter at det amerikanske utenriksdepartementets kabler ble publisert.»
Stella bemerket at mens Visa stoppet WikiLeaks, fortsatte de å behandle donasjoner til Ku Klux Klan.
Julians «budskap var at journalistikk kan føre til reform, det kan føre til rettferdighet, det kan hjelpe ofre, det kan brukes i retten, og det har blitt brukt i retten i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, selv i Storbritannias høyesterett, i Chagos-saken,» sa hun. «Det har blitt brukt som bevis. Dette er en helt ny tilnærming til journalistikken. WikiLeaks er større enn journalistikk fordi det er autentiske, offisielle dokumenter. Det er å sette intern historie inn i det offentlige arkivet, til disposisjon for publikum og ofre for statsstøttet kriminalitet. For første gang var vi i stand til å bruke disse dokumentene til å søke rettferdighet, for eksempel i saken om den tyske statsborgeren, Khalid El-Masri, som ble bortført og torturert av CIA. Han var i stand til å bruke WikiLeaks-kabler i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen da han saksøkte Makedonia for overføringen. Det var en helt ny tilnærming. Det brakte journalistikken til sitt maksimale potensial.»
Påstandene om objektivitet og nøytralitet som spres av hovedstrømsmediene, er en mekanisme for å forhindre at journalistikk blir brukt til å utfordre urettferdigheter, eller reformere korrupte institusjoner.
«Det er helt fremmed, ideen om at du kan bruke journalistikk som et verktøy for å bedre verden og informere folk om hva som skjer,» sa Matt. «For dem er det en karriere. Det er et statussymbol. Jeg har aldri hatt en samvittighetskrise, fordi jeg ville aldri bli journalist hvis jeg ikke kunne gjøre det.»
«For folk som kommer ut av universitetet eller journalistskolen, hvor går du?» spurte han. «Folk får boliglån. De har barn. De vil ha et normalt liv … Du går inn i systemet. Du får sakte alle dine grove kanter klippet av. Du blir en del av tankens ensartethet. Jeg så det eksplisitt i The Financial Times.»
«Det er et veldig lumskt system,» fortsatte Matt. «Journalister kan si til seg selv at «jeg kan skrive hva jeg vil», men det kan de selvsagt ikke. Jeg synes det er ganske interessant å starte Declassified UK med Mark Curtis, i den forstand at journalister ikke vet hvordan de skal reagere på oss. Vi opplever en fullstendig blackout i hovedstrømsmediene.»
«Det har skjedd noe virkelig uhyggelig de siste tjue årene, spesielt i The Guardian», sier han. «The Guardian er bare et statstilknyttet medium. De tidlige WikiLeaks-utgivelsene i 2010, ble gjort med The Guardian. Jeg husker 2010 da disse utgivelsene skjedde med The Guardian og The New York Times. Jeg hadde lest de samme kablene som ble dekket i The Guardian og The New York Times, og jeg hadde alltid tenkt ‘Wow, vi er heldige som har The Guardian, fordi The New York Times tok en mye mer pro-USA, pro-statlig posisjon». Det er nå snudd. Jeg vil mye heller nå foretrekke å lese The New York Times dekke denne tingen. Og jeg sier ikke at det er perfekt. Ingen av dem var perfekte, men det var en forskjell. Jeg tror det som har skjedd er smart statlig undertrykkelse.»
D-notiskomiteen, forklarte han, består av journalister og statlige sikkerhetstjenestemenn i Storbritannia som møtes hver sjette måned. De diskuterer hva journalister kan og ikke kan publisere. Komiteen sender ut jevnlige råd.
The Guardian ignorerte rådene om ikke å publisere avsløringene av ulovlig masseovervåkning, utgitt av Edward Snowden. Til slutt, under intenst press, inkludert trusler fra staten om å stenge avisen, sa The Guardian seg enig i å tillate to representanter for Government Communication Headquarters (GCHQ), å overvåke ødeleggelsen av harddiskene og minneenhetene som inneholdt materiale levert av Snowden. GCHQ-tjenestemenn filmet 20. juli 2013, tre Guardian-redaktører mens de ødela bærbare datamaskiner med vinkelslipere og drill. Assisterende redaktør i The Guardian, Paul Johnson, som var i kjelleren under ødeleggelsen av de bærbare datamaskinene, ble utnevnt til D-notiskomiteen. Han satt i D-notiskomiteen i fire år. I sitt siste komitémøte ble Johnson takket for å ha «gjenopprettet forbindelser» mellom komiteen og The Guardian. Avisens fiendtlige rapportering hadde da blitt nøytralisert.
«Staten innså etter krigen i Irak at de måtte slå ned på friheten i britiske medier», sier Matt. «Daily Mirror under Piers Morgan … Jeg vet ikke om noen husker tilbake i 2003, og jeg vet at han er en kontroversiell karakter og han er hatet av mange mennesker, inkludert meg, men han var redaktør i The Daily Mirror. Det var en sjelden åpning for hva en mainstream tabloidavis kan gjøre hvis den gjør skikkelig journalistikk mot krigen, en ulovlig krig. Han hadde overskrifter laget av oljeselskapets logoer. Han avslørte Bush og Blair med blod på hendene, fantastiske ting, hver dag i flere måneder. Han hadde John Pilger på forsiden, ting du aldri ville se nå. Det var en stor gatebevegelse mot krigen. Staten tenkte «faen, dette er ikke bra, vi må slå dem ned».
Dette utløste regjeringens kampanje for å kastrere pressen.
«Jeg vil ikke si at vi har fungerende media når det gjelder avisene», sier han.
«Dette handler ikke bare om Assange,» fortsatte Matt. «Dette handler om all vår fremtid, fremtiden for våre barn og våre barnebarn. De tingene vi holder kjært, demokrati, ytringsfrihet, fri presse, de er veldig, veldig skjøre, mye mer skjøre enn vi er klar over. Det har Assange avslørt. Hvis de får Assange, vil demningen brytes. Det er ikke sånn at de kommer til å stoppe. Det er ikke slik makt fungerer. De plukker ikke ut en person og sier at vi skal stoppe nå. De vil bruke disse verktøyene til å gå etter alle som ønsker å avsløre dem.»
«Hvis du jobber i et miljø i London, der det er en journalist fengslet for å avsløre krigsforbrytelser, kanskje ikke bevisst, men et sted [vet du at] du ikke burde gjøre det,» sa Matt. «Man skal ikke stille spørsmål ved makten. Du bør ikke stille spørsmål til folk som begår forbrytelser i hemmelighet, fordi du vet ikke hva som kommer til å skje … Den britiske regjeringen prøver å innføre lover som gjør det eksplisitt at du ikke kan publisere [deres forbrytelser]. De vil formalisere hva de har gjort mot Assange og gjøre det til en forbrytelse å avsløre krigsforbrytelser og andre ting. Når du har lover og en samfunnsomfattende psyke, som at du ikke kan stille spørsmål ved makten, når de forteller deg hva som er i din interesse, da er det fascisme.»
Se sendingen med Chris Hedges, Stella Assange og Matt Kennard:
MERKNAD TIL LESERE AV SCHEERPOST FRA CHRIS HEDGES: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, uten din hjelp. Murene lukker seg med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Bob Scheer, som driver ScheerPost på et lavt budsjett, og jeg, vil ikke vakle i vår forpliktelse til uavhengig og ærlig journalistikk, og vi vil aldri sette ScheerPost bak en betalingsmur, belaste et abonnement for det, selge dataene dine eller godta reklame. Vær så snill, hvis du kan, registrer deg på chrishedges.substack.com, slik at jeg kan fortsette å legge inn min nå ukentlige mandagsartikkel på ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show, The Chris Hedges Report.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Chris Hedges: Journalists Abandoned Julian Assange and Slit Their Own Throats
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
