«Om å føre fred» – Scott Ritter om sin reise til Russland

0
Scott Ritter snakker med lesere på Pobeda kultursenter 1. mai 2023 i Novosibirsk, Russland. © Andrey Bortko/Sputnik

Hvordan en omvisning i Russland viste meg at propaganda forvrenger virkeligheten i amerikanernes sinn.

By David Shankbone - Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2646234
Av Scott Ritter.

Min månedlange rundtur i landet var en øyeåpnende opplevelse, og det samme var fiendtligheten som møtte meg hjemme.

I slutten av april dro datteren min Victoria og jeg fra New York Citys JFK-flyplass, på vei til den sibirske byen Novosibirsk, det første bestemmelsesstedet for en 26-dagers, 12-byers tur i Russland.

Mens det offisielle formålet med besøket var forretninger (jeg drev reklame for boken min, Disarmament Race, som er utgitt på russisk av forlaget Komsomolskaya Pravda), var det uoffisielle – og for meg, viktigste – formålet med besøket en mulighet til å bedre forstå dagens Russland. For å gjøre dette ville jeg grave dypere i russisk historie, få et bedre grep om kulturen, og i denne prosessen prøve å forstå den «russiske sjelen» på en så nøyaktig måte som mulig.

Fra mitt perspektiv ble begge målene nådd. Jeg er tilbøyelig til å tro at Komsomolskaya Pravda var fornøyd med resultatene av en turné som fikk positiv mediedekning, resulterte i godt besøkte arrangementer i town hall-stil med kraftige spørsmål-og-svar-økter, og som angivelig resulterte i det første opplag av 10.000 bøker ble solgt ut i løpet av noen dager. Gjennom den betydelige omgangen jeg hadde med russere fra alle samfunnslag, fikk jeg en dypere innsikt i kompleksiteten til det som er den moderne russiske nasjonen rundt 2023. Imidlertid innså jeg at en artikulert definisjon av ‘den russiske sjelen’ – hvis det i det hele tatt var mulig – krever dypere innsikt i mengden av data og opplevelser som er hentet under denne reisen enn det en får over noen dager, og er utenfor rammen av denne artikkelen.

Jeg dro på dette eventyret fullt klar over eksistensen av en informasjonspandemi i USA kjent som russofobi, og jeg har alltid trodd at jeg var realistisk med hensyn til utfordringene jeg måtte møte i forsøket på å konvertere min russiske erfaring til en faktabasert vaksine for å motvirke denne sykdommen i detn amerikanske folkesjelen. Men omfanget av hindringene jeg så for meg å overvinne bleknet i forhold til virkeligheten som bokstavelig talt traff oss da vi gikk av flyet på vei hjem, da Victoria og jeg begge ble trukket ut av passkontrollen i timelange avhør av etterforskere fra tollvesenet og grensebeskyttelsen som spesialiserer seg på reisende fra utpekte nasjoner som Russland.

Jeg vil starte med å understreke at behandlingen min datter og jeg fikk var profesjonell og høflig. Jeg forstår den politiske virkeligheten i tiden vi lever i, og den antatte nødvendigheten av å avhøre amerikanske borgere som reiser til Russland mens forholdet mellom våre to nasjoner er på et rekordlavt nivå. Min bekymring er ikke i gjennomføringen av avhøret, men snarere innholdet i den grunnleggende informasjonen som spørsmålene som ble stilt til meg var basert på. Som CBP-offiseren (Customs and Border Protection officer) innrømmet, hadde han intervjuet hundrevis av russere etter starten av den militære operasjonen i Ukraina i februar 2022. Bildet han hadde av Russland var utelukkende forankret i perspektivet til politiske dissidenter som hadde ei høne å plukke med president Vladimir Putin, og fortellingene de malte fram om Russland hadde blitt evangeliet for CBP. I forlengelsen har det i stor grad påvirket den samlede vurderingen fra den amerikanske regjeringen, siden disse dissidentebriefingene utgjør en viktig kilde til den primære etterretningen som brukes av nasjonale sikkerhetsanalytikere i hele det amerikanske etterretningsmiljøet.

Kort sagt, avhøret mitt ble raskt en debatt mellom meg selv på den ene siden, og en kombinasjon av Alexey Navalnyj (den fengslede russiske opposisjonsfiguren som de fleste russiske dissidentene støtter, ifølge offiseren) og den ukrainske regjeringen på den andre. Så godt som hvert punkt jeg kom med ble umiddelbart definert som «pro-russisk propaganda». Jeg prøvde å gi CBP-offiseren et inntrykk av virkeligheten i Russland av i dag, spesielt angående både det høye nivået av støtte til, og underliggende kritikk av, den russiske regjeringen når det gjelder militærkampanjen i Ukraina. Men til sjuende og sist ble argumentene mine, og faktaene de var basert på, kategorisert som «Kreml-talepunkter» uansett hvor hardt jeg prøvde. Jeg forlot avhøret med en ny forståelse av hvor dypt inngrodd i det intellektuelle DNAet til den offisielle amerikanske regjeringen, Navalnyj og ukrainske fortellinger har blitt, og hvor vanskelig det vil være å utrydde dem.

Jeg hadde hatt et visst håp om at jeg ville være i stand til å engasjere meg på en ansvarlig måte med noen elementer fra mainstream media om besøket mitt og det jeg opplevde, og ved å gjøre det bidra til å gjøre noe for å motarbeide den offisielle amerikanske linjen om Russland. Som sådan, da jeg ble kontaktet av en lokal spaltist for den store regionale avisen, ringte jeg ham tilbake i håp om at han ville være interessert i å skrive noe som nøyaktig kunne fange innholdet og tonen i turen min.

Jeg nevner verken avisen eller spaltisten, for det enkle faktum at jeg ikke vet om det kommer en artikkel eller hva det faktiske innholdet vil være. Det jeg imidlertid vet er dette – han var kjent med mange av intervjuene jeg ga mens jeg var i Russland (de ble publisert på amerikanske sosiale medier), og som sådan hadde han tilstrekkelig grunnlag til å stille relevante spørsmål.

I stedet søkte spaltisten å nevne utsagn jeg kom med under disse intervjuene, uten noen faktisk kontekst, for å framstille meg som en pro-russisk markskriker. Og da jeg sto imot, vendte han seg til den eldgamle taktikken med å ta opp en tidligere straffedom som en måte å definere meg og, i forlengelse, min reise. Dette er tilsynelatende hva som passerer for journalistikk i USA i dag. Jeg håper at hendelser beviser at jeg tar feil, men dette er ikke min første medie-rodeo – jeg vet hvordan spillet spilles, og hvordan spillerne oppfører seg. Dessverre ser det ut til at ethvert håp jeg hadde satt om å få støtte fra lokale, regionale og nasjonale hovedstrømsmedier for å hjelpe til med å spre mine russiske erfaringer, innsikter og analyser på en nøyaktig og rettferdig måte, har vært feilplassert. Hovedstrømsmediene vil fortsette å gjøre det de har gjort i mange år nå – ukritisk gjenta den offisielle fortellingen og undergrave alle som våger å utfordre den.

Da jeg kom hjem, fikk jeg tilgang til e-postkontoen min, noe jeg ikke var i stand til å gjøre mens jeg var i Russland, og snublet umiddelbart over en intern diskusjon blant mennesker jeg respekterer, som har lignende faglig bakgrunn og antikrigsholdninger. Det dreide seg om spørsmålet om det var noe mer Russland, og spesielt Putin, kunne ha gjort for å unngå en krig i Ukraina. Noen i denne gruppen insisterte på at Putin ikke hadde noe annet valg enn å handle, mens andre hevdet at det alltid var andre alternativer enn krig som kunne vært fulgt.

Det som slo meg med denne debatten var realiteten at den underliggende analysen, bortsett fra svært få unntak, ble utført fra et amerikansk synspunkt, med liten eller ingen hensyn til hva som ville være politisk mulig i Russland, eller hva det faktiske grunnlaget for problemene som ble diskutert var. Speilbildet av amerikanske perspektiver på den russiske virkeligheten resulterte i opprettelsen av en motfortelling som var like grunnleggende mangelfull i sin tenkemåte som den var i sitt faktagrunnlag. For de som hevdet at Putin kunne ha unngått krig, manglet argumentene forankring i russisk virkelighet eller sakens fakta.

Mangelen på innsikt i hvordan Russland fungerer, skapte kunstige forventninger til russisk oppførsel som, når de ikke ble oppfylt, genererte angst blant deltakerne om de uansvarlige handlingene til Putin og hans regjering, som igjen bidro til å nære en generell anti-russisk fortelling. Som denne debatten understreket, selv blant velmenende mennesker som er tilbøyelige til å ha et åpent sinn om landet, skaper russofobi og en generell uvitenhet om den russiske virkeligheten forutinntatte intellektuelle hindringer som er vanskelige å overvinne.

Biproduktet av en så fundamentalt mangelfull tilnærming til å forstå Russland er den hatfylte retorikken til politikere som den republikanske senatoren Lyndsey Graham i Sør-Carolina, en livslang russofob, som gol om at amerikanske skattebetalerdollar brukt til å finansiere militærhjelp til Kiev er «de beste pengene» vi noen gang har brukt» og gledet seg over hvordan «russere dør» i krigen. Under normale omstendigheter vil en slik blodretorikk bli åpenlyst utfordret av de fleste amerikanere som i strid med våre verdier. Russofobi er imidlertid en sjelelig sykdom, hvis symptomer er at den avslutter enhver rasjonell tenkning.

Arbeidsoppgavene mine står klare for meg. Mens jeg er skremt av utfordringene som umiddelbart manifesterte seg da jeg kom tilbake, er jeg optimistisk til at jeg vil lykkes. Jeg er styrket og oppmuntret av kraften i de inntrykkene jeg fikk under min reise i Russland, spesielt entusiasmen til menneskene som betrodde meg sine følelser. Jeg er også oppmuntret av støtten som finnes i de sosiale medienes verden, der ideer som utfordrer den offisielle fortellingen utveksles fritt, og skaper et momentum som har potensial til å forme tenkningen og holdningene til et betydelig antall av mine medamerikanere.

Det definerende temaet for mitt besøk i Russland og den dannelses- og bevissthetsreisen som dette var er «å føre fred.» Den underliggende antakelsen er at de prosessene som trengs involverer uunngåelige konflikter av ideologisk karakter. For å vinne, må de som er engasjert i denne kampanjen mønstre alle faktabaserte argumenter som er mulige for å motvirke den regjeringsstøttede mainstream-narrativet. Denne typen aktivitet kan ikke skje i et vakuum, men må snarere være forankret i den eldgamle maksimen om «kjenn din fiende».

I stedet for å bli motløs av realiteten til CBP-avhør, den forhåndsinntatte synsvinkelen til amerikanske journalister, eller mangelen på levedyktig russisk kontekst i de relevante debattene og diskusjonene om landet som foregår i USA akkurat nå, er jeg styrket av det faktum at jeg har stått ansikt til ansikt med fienden tidlig i denne kampen, jeg har satt meg inn i deres modus operandi, og som sådan vil være i stand til å gjøre de justeringer i strategi og taktikk som er nødvendige for å seire.

Krigen mot russofobi kommer aldri til å bli lett. Men av hensyn til fremtiden til USA, Russland og resten av verden, er det en som må vinnes. «Waging Peace» er ikke en tilfeldig sak, men snarere en kamp av eksistensielle proporsjoner.

Vi vil vinne, for om ikke annet så er ikke å tape et alternativ.

—-

Scott Ritter er en tidligere US Marine Corps etterretningsoffiser og forfatter av «Nedrustning i Perestroikas tid: våpenkontroll og slutten av Sovjetunionen.» Han tjenestegjorde i Sovjetunionen som inspektør som implementerte INF-traktaten, i general Schwarzkopfs stab under Gulfkrigen, og fra 1991-1998 som FNs våpeninspektør.

Artikkelen er her:

‘Waging Peace’: How a tour of Russia showed me that propaganda perverts reality in the minds of Americans

Oversatt til norsk for steigan.no av John Mero.

Oversetters kommentar:

For et norsk publikum er det fort gjort å finne ut at Scott Ritters artikkel er like så gyldig for Norge. Dette kom særlig frem i klartekst i forskning.nos intervju med Janne Haaland Matlary, som viser hennes fullstendige mangel på innsikt når hun bare ureflektert repeterer vestlig propaganda. Anniken Huitfeldt og Guri Melby er i samme liga.
https://forskning.no/beredskap-krig-ukraina/ukraina-krigen-verden-blir-ikke-den-samme-sier-forsker-janne-haaland-matlary/2205163

Forrige artikkelDen planlagte kumassakren i Irland
Neste artikkelKrigsdagbok del 60 – 30. april til 3. mai 2023
Scott Ritter
Scott Ritter er en tidligere US Marine Corps etterretningsoffiser som tjenestegjorde i det tidligere Sovjetunionen med å implementere våpenkontrollavtaler, i Persiabukta under Operasjon Desert Storm og i Irak for å føre tilsyn med nedrustningen av masseødeleggelsesvåpen. Hans siste bok er Disarmament in the Time of Perestroika, utgitt av Clarity Press.