Daniel Ellsberg blir hyllet i døden av de samme mediene som lar Assange råtne i fengsel

30. juni 2023

Den sterke forskjellen i behandlingen av de to sannhetsfortellerne er et mål på hvordan statlig kriminalitet nå er helt ukontrollert.

Middle East Eye, 20. juni 2023.

Med rette har det vært en flom av hyllester til Daniel Ellsberg etter kunngjøringen om hans død fredag 16.juni, 92 år gammel. Hans lekkasje av Pentagon-papirene i 1971, avslørte at Washingtons embetsrepresentanter systematisk hadde løyet i flere tiår om det amerikansk militærets handlinger i Vietnam.

Offentliggjøringen av 7 sider med dokumenter, og påfølgende juridiske kamper for å stoppe videre publisering av New York Times og Washington Post, bidro til å bringe krigen til en slutt, noen år senere.

Som rådgiver for USAs forsvarsminister Robert McNamara på 1960-tallet, hadde Ellsberg førstehånds kunnskap om Pentagons brutale militæroperasjoner som forårsaket massive sivile tap. Hele landsbyer hadde blitt brent, mens fangede vietnamesere ble torturert eller henrettet. Villedende nok refererte USA til disse som «pasifiseringsprogrammer».

Men de fleste av de som i dag høylytt hyller Ellsberg som en «amerikansk helt» har vært langt mer motvillige til å kjempe for vår tids Ellsberg: WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.

I årevis har Assange råtnet i et høysikkerhetsfengsel i London, mens Biden-administrasjonen krever hans utlevering med anklager som på latterlig vis likestiller hans publisering av krigsloggene fra Afghanistan og Irak, vår tids Pentagon-papirene, med ‘’spionasje’’.

I likhet med Ellsberg avslørte Assange hvordan vestlige stater systematisk hadde løyet mens de begikk krigsforbrytelser. I likhet med Ellsberg ble han bedragersk brennmerket som en trussel mot den nasjonale sikkerheten og anklaget for spionasje. I likhet med Ellsberg står han overfor mer enn 100 år i fengsel dersom han blir funnet skyldig. I likhet med Ellsberg har Assange lært at den amerikanske Kongressen ikke er villig til å utøve sine fullmakter for å dempe overgrep fra staten.

Men i motsetning til Ellsbergs sak har domstolene konsekvent tatt parti for Assanges forfølgere, ikke med ham for å ha kastet lys over statskriminalitet. Og i en ytterligere kontrast har vestlige medier stort sett forholdt seg tause mens løkka har strammet seg rundt Assanges hals.

Likhetene i Assanges og Ellsbergs gjerninger, og de sterke forskjellene i utfall, er vanskelig å ignorere. Nettopp de journalistene og publikasjonene som nå hyller Ellsberg for hans historiske tapperhetshandling har muliggjort, om enn bare gjennom år med taushet, vestlige hovedsteders trekk for å demonisere Assange for hans dagsaktuelle og heltemodige handling.

Føyelige skjødehunder

Hykleriet gikk ikke upåaktet hen hos Ellsberg. Han var en av Assanges mest høylytte forsvarere. Faktisk så høylytt, at de fleste medier følte seg forpliktet i sine nekrologer til å referere til dette faktum, selv om det var i forbifarten.

Ellsberg vitnet på Assanges vegne under en høring om utlevering i London i 2020, der han observerte at de to sine handlinger var identiske. Det var imidlertid ikke helt riktig.

Assange publiserte klassifiserte dokumenter overlevert til WikiLeaks av Chelsea Manning, akkurat som New York Times publiserte hemmelighetene overlevert dem av Ellsberg. Gitt at medienes friheter er beskyttet av US First Amendment, mens en embetsrepresentants varsling ikke er det, er behandlingen av Assange enda mer pervers og fornærmende enn den forsøkt mot Ellsberg.

Ellsberg la til at i motsetning til hans sak kunne WikiLeaks-grunnleggeren aldri få en rettferdig høring i USA. Hans rettssak har allerede blitt tildelt en domstol i det østlige distriktet i Virginia, hjemstavn for de amerikanske etterretningstjenestene.

Sent i fjor, da Assanges utsikter for utlevering til USA økte, innrømmet Ellsberg at han i hemmelighet hadde fått en sikkerhetskopi av de lekkede krigsloggene fra Afghanistan og Irak, i tilfelle WikiLeaks ble forhindret fra å offentliggjøre detaljene om amerikansk og britisk kriminalitet.

Ellsberg påpekte at hans besittelse av dokumentene gjorde ham like skyldig som Assange under justisdepartementets drakoniske anklager om ‘’spionasje’’. Under et BBC-intervju krevde han at også han skulle tiltales.

Hvis rosen som blir overøst Ellsberg i døden demonstrerer noe, er det i hvilken grad de selverklærte vaktbikkjene for vestlig statsmakt i løpet av de påfølgende tiårene har blitt temmet til å være de mest føyelige av skjødehunder.

I Assange-saken har domstolene og etablissementsmediene åpenbart opptrådt som maktens støttespillere, ikke dens kontrollører. Og av den grunn, om ingen andre, får vestlige stater større og større kontroll over sine borgere i en tid da digital masseovervåking er enklere enn noensinne.

Spionert på dag og natt

For de som er motvillige til å gi Assange den rosen som nå blir gitt Ellsberg, er det verdt å huske hvor likt hver av dem ble sett på av amerikanske embetsrepresentanter i deres respektive tidsepoker.

Henry Kissinger, president Richard Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver og daværende utenriksminister, kalte Ellsberg «den farligste mannen i Amerika».

Mike Pompeo, president Donald Trumps direktør for Central Intelligence Agency (CIA), erklærte Assange og WikiLeaks som en «ikke-statlig, fiendtlig etterretningstjeneste». Pompeos CIA planla også i hemmelighet måter å kidnappe eller myrde Assange på i London.

Både Ellsberg og Assange ble ulovlig overvåket av offentlige etater.

I Ellsbergs tilfelle avlyttet Nixons embetsrepresentanter hans samtaler og prøvde å grave opp skitt ved å stjele dokumenter fra kontoret til hans psykiater. Det samme laget gjennomførte innbruddet i Watergate, som så berømt ble avslørt av amerikanske medier, noe som til slutt frembrakte Nixons fall.

I Assanges tilfelle spionerte CIA på ham dag og natt etter at han ble innvilget politisk asyl i den ecuadorianske ambassaden, og krenket til og med hans privilegerte samtaler med sine advokater. Forbausende nok har dette lovbruddet knapt blitt bemerket av mediene, selv om det alene burde ha vært grunnlag nok til å forkaste utleveringssaken mot ham.

Nixon-representanter forsøkte å rigge Ellsbergs rettssak ved å tilby dommeren i høringene hans direktørstillingen for Federal Bureau of Investigation, FBI.

I Assanges tilfelle har en rekke juridiske uregelmessigheter og tilsynelatende interessekonflikter plaget saksgangen, igjen ignorert av etablissementsmediene.

Denne måneden avviste høyesterettsdommer Jonathan Swift det som kan utgjøre et siste forsøk fra Assanges juridiske team på å stoppe utleveringen av ham. Swifts tidligere karriere var som statsadvokat. Når han ser tilbake på sin tid der, bemerket han at hans «favorittklienter var sikkerhets- og etterretningsbyråene».

Over loven

Men om det moderne Hvite hus er like fiendtlig innstilt til åpenhet som sine forgjengere og bevæpnet med flere hemmelige verktøy for å overvåke kritikere enn noen gang før, tilbyr mediene og domstolene langt mindre botemiddel enn de gjorde på Ellsbergs tid.

Selv Obama-administrasjonen forsto farene ved å ramme Assange. Hans forhold til Manning var ikke forskjellig fra New York Times forhold til Ellsberg. Hver av dem offentliggjorde statlige ugjerninger etter at graderte dokumenter ble avslørt for dem av en desillusjonert tjenestemann.

Rettsforfølgelsen av Assange ble ansett for å sette en presedens som kunne fange enhver utgiver eller mediekilde som offentliggjorde statshemmeligheter, uansett hvor skjerpende disse avslørte forbrytelsene er.

Av den grunn gikk Obama ut med fulle våpen mot varslere, og låste inne flere av dem enn alle sine forgjengere til sammen. Varslere ble nektet enhver rett til å hevde et forsvar av offentlig interesse. Statshemmeligheter var ukrenkelige, selv når de ble misbrukt for å skjule bevis for kriminalitet fra offentlig innsyn.

På spørsmål om Obama ville ha forfulgt ham gjennom domstolene, som Nixon gjorde, svarte Ellsberg: «Jeg er sikker på at president Obama ville ha søkt livstidsdom i mitt tilfelle.»

Det måtte en hensynsløs Trump-administrasjon til for å gå lenger, og kaste til side det langvarige juridiske skillet mellom en embetsrepresentant som lekker klassifiserte dokumenter i strid med deres ansettelseskontrakt, og en utgiver-journalist som avslører disse dokumentene i samsvar med deres plikt til å stille de mektige til ansvar.

Nå har Biden valgt å følge Trumps spor ved å fortsette skueprosessen mot Assange. Den nye antakelsen er at det er ulovlig for alle, statstjenestemann, mediekanal, vanlig borger, å avsløre kriminell aktivitet fra en allmektig stat.

I Assanges tilfelle manøvrerer Det hvite hus åpent for å vinne anerkjennelse for seg selv som offisielt hevet over loven.

Forsvant ut av syne

Under omstendighetene kunne man ha antatt at domstolene og mediene ville samle seg for å opprettholde grunnleggende demokratiske rettigheter, som en fri presse, og pålegge statstjenestemenn som viste seg å ha brutt loven, ansvarlighet.

På 1970-tallet, uansett hvor ufullkomment, avslørte amerikanske medier gradvis trådene fra Watergate-skandalen, til de avslørte Nixon-administrasjonens grunnlovsstridige oppførsel. Samtidig samlet den liberale pressen seg bak Ellsberg, og gjorde felles sak med ham i en kamp for å stille den utøvende makta til ansvar.

Nixons justisminister John Mitchell, anklaget Ellsberg for spionasje og anklaget New York Times for det samme. Han hevdet at avisen hadde undergravd nasjonal sikkerhet, og truet den med ødeleggende rettslige skritt. Times ignorerte truslene og fortsatte publiseringen, og tvang justisdepartementet til å få et påbud.

Domstolene tok, i mellomtiden, både Ellsbergs og medienes side i deres juridiske kamper. I 1973 kastet den føderale domstolen i Los Angeles ut saken mot Ellsberg før den kunne fremmes for en jury, og anklaget regjeringen for grov forsømmelse og ulovlig innsamling av bevis mot ham.

I mellomtiden prioriterte Høyesterett pressefriheten, og nektet regjeringen tilbakeholdenhet. Til slutt tvang disse og andre saker Nixon fra kontoret i skam.

Kontrasten til medienes og domstolenes behandling av Assange kunne ikke vært sterkere.

Mediene, selv ‘’liberale’’ medier han jobbet med om Afghanistan- og Irak-loggene, deriblant New York Times og The Guardian, har slitt med å vise selv den mest grunnleggende form for solidaritet, og foretrekker i stedet å distansere seg fra ham. De har i vesentlig grad konspirert i amerikanske og britiske bestrebelser for å antyde at Assange ikke er en ‘’ordentlig journalist’’ og derfor ikke fortjener beskyttelse av det første endringstillegget [First Amendment].

Disse mediene har i realiteten tatt Washingtons side for å antyde at deres samarbeid med Assange på ingen måte impliserer dem i hans angivelige ‘’forbrytelser’’.

Resultatet er at mediene knapt har brydd seg med å dekke høringene hans eller forklare hvordan domstolene har vridd seg og slått knute på seg, ved å ignorere de mest grelle juridiske hindringene for hans utlevering: eksempelvis den spesifikke utelukkelsen av utleveringer for politiske saker i Storbritannias 2007-utleveringstraktat med USA.

I motsetning til Ellsberg, som ble en kjent helt for en sak, har Assange blitt fjernet fra offentligheten av de statene han avslørte, og i vesentlig grad glemt av mediene som burde kjempe hans sak.

Minske oddsen

Ellsberg kom fra sin seier i retten over Pentagon-papirene for å argumentere: «Avmystifiseringen og de-helliggjøringen av presidenten har begynt. Det er som å uskadeliggjøre trollmannen fra Oz.»

I denne vurderingen har tiden dessverre vist at han tar feil, noe han kom til å erkjenne.

I løpet av de siste månedene har Ellsberg blitt en stadig mer artikulert kritiker av amerikansk opptreden i Ukraina-krigen. Han trakk paralleller med løgnene fortalt av fire administrasjoner, løgnene til Truman, Eisenhower, Kennedy og Johnson, for å skjule omfanget av Washingtons engasjement i Vietnam før USA gikk offentlig ut med sin bakkekrig.

Ellsberg advarte om at USA fører en tilsvarende ikke-erklært krig i Ukraina, en stedfortrederkrig, som bruker ukrainere som kanonføde, for å «svekke russerne». Som i Vietnam eskalerte Det hvite hus gradvis og i hemmelighet USAs engasjement.

Som i Vietnam skjuler også vestlige ledere det faktum at krigen har nådd en fastlåst situasjon, med det uunngåelige resultatet at et stort antall ukrainere og russere mister livet i resultatløse kamper.

Han kalte den tidligere britiske statsministeren Boris Johnsons skjulte, tidlige rolle i å hindre fredssamtaler mellom Russland og Ukraina, for «en forbrytelse mot menneskeheten».

Med henvisning til at historien gjentar seg, observerte han: «Det er en oppvåkning som på mange måter er smertefull.»

Mest av alt fryktet Ellsberg at Vestens krigsmaskin, avhengig av krigshissing fra den kalde krigen, skjult under den angivelige ‘’defensive’’ paraplyen NATO, nok en gang ønsket å konfrontere Kina.

I 2021, da Biden-administrasjonen intensiverte sin fiendtlige posering mot Beijing, avslørte Ellsberg at Eisenhowers embetsrepresentanter tilbake i 1958, hadde utarbeidet hemmelige planer for å angripe Kina med atomvåpen. Det var under en tidligere krise over Taiwanstredet.

‘’På dette tidspunktet er jeg mye mer bevisst på … Hvor lite som har endret seg i disse kritiske aspektene av faren for atomkrig, og hvor begrenset effektiviteten har vært for å begrense det vi har gjort’’, sa han til en intervjuer kort tid før han døde.

Det Ellsberg forsto mest intenst, var det desperate behovet, hvis menneskeheten skulle overleve, både for at flere varslere skulle stå frem for å avsløre deres staters forbrytelser, og for at en seiglivet vaktbikkje i form av media, skulle gi sin fulle støtte.

Der han så mediene overlate Assange til sine forfølgere, kunne Ellsberg bare trekke én mulig konklusjon: at menneskehetens odds ble dårligere for hver dag som gikk.