oss 100 kroner!
Det russiske «opprøret» som ikke var styrker Putins hånd.
Biden-administrasjonen hadde noen strålende dager sist helg. Den pågående katastrofen i Ukraina forsvant fra overskriftene og ble erstattet av «opprøret», som en New York Times-overskrift kalte det, til Yevgeny Prigozhin, sjef for leiehæren Wagner-gruppen.
Fokuset forsvant fra Ukrainas mislykkede motoffensiv til Prigozhins trussel mot Putins kontroll. Som en overskrift i Times sa det: «Opprøret reiser et brennende spørsmål: Kan Putin miste makten?» Washington Post-spaltist David Ignatius stilte med denne vurderingen: «Putin så ned i avgrunnen lørdag – og blunket.»
Utenriksminister Antony Blinken – administrasjonens mann å gå til i krigstid, som for noen uker siden snakket stolt om sin forpliktelse til ikke å søke våpenhvile i Ukraina – dukket opp på CBSs Face the Nation med sin egen versjon av virkeligheten: «For seksten måneder siden, trodde de russiske styrkene … at de ville slette Ukraina fra kartet som et uavhengig land,» sa Blinken. «Nå, i løpet av helgen, har de måttet forsvare Moskva, Russlands hovedstad, mot leiesoldater av Putins egen avling. . . . Det var en direkte utfordring mot Putins autoritet. . . . Det kommer til syne virkelige sprekker i den.»
Blinken ble ikke motsagt av sin intervjuer, Margaret Brennan, noe som han visste at han heller ikke ville bli – hvorfor skulle han ellers dukke opp i programmet? – fortsatte med å antyde at deserteringen til den gale Wagner-lederen ville være en velsignelse for Ukrainas styrker, som russiske tropper holdt på med å slakte mens han snakket. «I den grad det utgjør en reell avsporing for Putin, og for russiske myndigheter, som de må se på – liksom de må vokte baktroppene sine når de prøver å håndtere motoffensiven i Ukraina, tror jeg det skaper enda større åpninger for at ukrainerne kan gjøre det bra på bakken.»
På dette tidspunktet snakket Blinken for Joe Biden? Skal vi forstå at det er dette den øverstkommanderende tror?
Vi vet nå at den kronisk ustabile Prigozhins opprør forsvant i løpet av én dag, da han flyktet til Hviterussland, med en garanti om ikke å bli satt under tiltale, og leiesoldathæren hans ble sugd inn i den russiske hæren. Det ble ingen marsj mot Moskva, og det var heller ingen betydelig trussel mot Putins styre.
Synd med Washington-spaltistene og nasjonale sikkerhetskorrespondenter som ser ut til å stole sterkt på offisielle bakgrunnssamtaler med tjenestemenn i Det hvite hus og utenriksdepartementet. Gitt de publiserte resultatene av slike orienteringer, ser disse tjenestemennene ikke ut til å ta inn over seg virkeligheten de siste ukene, eller den totale katastrofen som har rammet det ukrainske militærets motoffensiv.
La oss derfor kaste et blikk på hva som egentlig skjer, slik det ble omtalt til meg av en kunnskapsrik kilde i det amerikanske etterretningssamfunnet:
«Jeg tenkte at jeg kunne fjerne noe av røyken. Først og viktigst er Putin nå i en mye sterkere posisjon. Vi innså allerede i januar 2023 at et oppgjør mellom generalene, støttet av Putin, og Prigo (Prigozhin, o.a.), støttet av ultranasjonalistiske ekstremister, var uunngåelig. Den eldgamle konflikten mellom de ‘spesielle’ krigerne og en stor, langsom, klønete, fantasiløs regulær hær. Hæren vinner alltid fordi de eier de perifere ressursene som gjør seier, enten offensiv eller defensiv, mulig. Det viktigste er at de kontrollerer logistikken. Spesialstyrker ser på seg selv som den fremste offensive ressursen. Når den overordnede strategien er offensiv, tolererer den store hæren deres hybris og offentlige skryt fordi de spesielle styrkene er villige til å ta høy risiko og betale en høy pris. Vellykket offensiv krever store ofre av menn og utstyr. Vellykket forsvar, på den annen side, krever at man tar vare på av disse ressursene.
«Wagner-medlemmer var spydspissen i den opprinnelige russiske Ukraina-offensiven. De var de «små grønne mennene». Da offensiven vokste til et fullstendig angrep fra den regulære hæren, fortsatte Wagner å hjelpe til, men måtte motvillig sette seg i baksetet i perioden med ustabilitet og omstilling som fulgte. Prigo, ikke akkurat noen sjenert fiol, tok initiativet til å øke styrkene sine og stabilisere sin sektor.
«Den regulære hæren ønsket hjelpen velkommen. Prigo og Wagner tok, som spesialstyrkenes vane, rampelyset og tok æren for å stoppe de forhatte ukrainerne. Pressen slukte det. I mellomtiden endret den store hæren og Putin sakte sin strategi fra offensiv erobring av det større Ukraina til forsvar av det de allerede hadde. Prigo nektet å godta endringen og fortsatte offensiven mot Bakhmut. Der ligger kjernen i saken. I stedet for å skape en offentlig krise og krigsrett for drittsekken [Prigozhin], holdt Moskva rett og slett tilbake ressursene og lot Prigo bruke opp styrkene og ildkraftreservene sine, og dømte ham til å stoppe. Han er tross alt, uansett hvor utspekulert økonomisk, en eks-pølsevogneier uten politiske eller militære prestasjoner.
«Det vi aldri hørte om er at for tre måneder siden ble Wagner trukket ut av Bakhmut-fronten og sendt til en forlatt brakke nord for Rostov-na-Donu [i Sør-Russland] for demobilisering. Det tunge utstyret ble for det meste omfordelt, og styrken ble redusert til rundt 8000, hvorav 2000 dro til Rostov eskortert av lokalt politi.
«Putin støttet fullt ut hæren som lot Prigo gjøre seg til narr og forsvinne i vanære. Alt uten å anstrenge seg militært eller få Putin til å møte en politisk strid med fundamentalistene, som var ivrige Prigo-beundrere. Ganske smart.»
Det er et enormt gap mellom den måten fagfolkene i det amerikanske etterretningsmiljøet vurderer situasjonen på og hva Det hvite hus og den dvaske pressen i Washington slipper ut til offentligheten ved å ukritisk gjengi uttalelsene til Blinken og hans gjeng med krigshauker.
Den nåværende slagmarkstatistikken som etterretningsfolkene ga meg antyder at Biden-administrasjonens generelle utenrikspolitikk kan være i fare i Ukraina. De reiser også spørsmål om involveringen av NATO-alliansen, som har gitt de ukrainske styrkene trening og våpen for den nåværende fastlåste motoffensiven. Jeg fikk vite at i løpet av de to første ukene av operasjonen, erobret det ukrainske militæret bare 44 kvadratkilometer territorium som tidligere var kontrollert av den russiske hæren, mye av det åpent land. Derimot har Russland nå kontroll over 40.000 kvadratkilometer av ukrainsk territorium. Jeg har blitt fortalt at ukrainske styrker de siste ti dagene ikke har kjempet seg gjennom det russiske forsvaret på noen vesentlig måte. De har gjenvunnet bare ytterligere to kvadratkilometer av russisk-kontrollert territorium. I det tempoet, sa en informert tjenestemann, spøkefullt, at det ville ta Zelenskys militære 117 år å overvinne den russisk okkupasjonen av landet.
Det ser ut til at pressen i Washington de siste dagene sakte har tatt tak i katastrofens enorme omfang, men det er ingen offentlige bevis for at president Biden og hans seniorrådgivere i Det hvite hus og utenriksdepartementets rådgivere forstår situasjonen.
Putin har nå innenfor sin rekkevidde total kontroll, eller nær det, over de fire ukrainske oblastene – Donetsk, Kherson, Lubansk, Zaporizhzhia – som han offentlig annekterte 30. september 2022, syv måneder etter at han begynte krigen. Det neste trinnet, forutsatt at det ikke skjer noe mirakel på slagmarken, vil være opp til Putin. Han kunne ganske enkelt stoppe der han er, og se om den militære virkeligheten vil bli akseptert av Det hvite hus og om man vil søke en våpenhvile , med formelle samtaler om å avslutte krigen. Det skal være et presidentvalg i april neste år i Ukraina, og den russiske lederen kan bli sittende og vente på det – hvis det finner sted. President Volodymyr Zelensky i Ukraina har sagt at det ikke vil bli holdt valg mens landet er i krig.
Bidens politiske problemer, når det gjelder neste års presidentvalg, er akutte – og åpenbare. Den 20. juni publiserte Washington Post en artikkel basert på en Gallup-undersøkelse under overskriften «Biden burde ikke være like upopulær som Trump – men han er det.» Artikkelen som fulgte med meningsmålingen av Perry Bacon Jr., sa at Biden har «nesten universell støtte i sitt eget parti, praktisk talt ingen støtte fra opposisjonspartiets velgere og har forferdelige tall blant uavhengige.» Biden, som tidligere demokratiske presidenter, skrev Bacon, sliter «for å få kontakt med yngre og mindre engasjerte velgere». Bacon hadde ingenting å si om Bidens støtte til Ukraina-krigen fordi meningsmålingen tilsynelatende ikke stilte noen spørsmål om administrasjonens utenrikspolitikk.
Den truende katastrofen i Ukraina, og dens politiske implikasjoner, bør være en vekker for de demokratiske kongressmedlemmene som støtter presidenten, men som er uenige i hans vilje til å kaste mange milliarder gode penger etter dårlige penger i Ukraina i håp om et mirakel som ikke kommer. Demokratisk støtte til krigen er et annet eksempel på partiets økende løsrivelse fra arbeiderklassen. Det er barna deres som har kjempet krigene i nær fortid og vil kjempe i enhver fremtidig krig. Disse velgerne har vendt seg bort i økende antall ettersom demokratene beveger seg nærmere de intellektuelle og pengesterke klassene.
Hvis det er noen tvil om det fortsatte seismiske skiftet i dagens politikk, anbefaler jeg en god dose Thomas Frank, den anerkjente forfatteren av bestselgeren fra 2004 What’s the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America, en bok som forklarte hvorfor velgerne i den staten vendte seg bort fra det demokratiske partiet og stemte mot sine økonomiske interesser. Frank gjorde det igjen i 2016 i sin bok Listen, Liberal: Or, Whatever Happened to the Party of the People? I et etterord til paperbackutgaven skildret han hvordan Hillary Clinton og Det demokratiske partiet gjentok – i forsterket grad – de feilene som ble gjort i Kansas på veien til å tape et sikkert valg til Donald Trump.
Det kan vært klokt for Joe Biden å snakke rett ut om krigen, og dens ulike problemer for Amerika – og forklare hvorfor de antatt mer enn 150 milliarder dollarene som administrasjonen hans har lagt opp til nå, viste seg å være en veldig dårlig investering.
Denne artikkelen ble først publisert på Substackkontoen til Seymour Hersh:
