oss 100 kroner!
Har Storbritannias politiske eliter utviklet en resesjon?
Da Storbritannias flinkeste økonomer samlet seg i forrige uke, satte de seg en enkel oppgave: å bestemme hva de skulle gjøre med Storbritannias høye inflasjonstakt. Til slutt, etter mye hjernetrim, kom de opp med en løsning: å krasje økonomien.
Det virker nesten uunngåelig at Bank of Englands nylige beslutning om å heve renten for 13. gang på rad siden slutten av 2021 vil presse den britiske økonomien inn i resesjon innen slutten av året. Enkelt sagt betyr å heve rentene at huseiere må bruke en større del av sin disponible inntekt (så mye som 20%, ifølge estimater) til å betale tilbake boliglånene sine, noe som potensielt kan presse 1,2 millioner husholdninger til å bli betalingsudyktige. Leietakere vil sannsynligvis også se at betalingene deres øker ettersom utleiere som kjøper for å leie ut vil overføre den høyere tilbakebetalinga av boliglån til leietakerne. I mellomtida vil bedrifter gå konkurs, arbeidere vil bli permittert, og med mindre penger som kanaliseres inn i økonomien, vil sistnevnte stoppe opp.
Hva verre er, dette katastrofale scenariet er ikke et resultat av at bankens økonomer ikke innser konsekvensene av sine handlinger. Blant Storbritannias politiske elite er dette et ønsket resultat. Som JP Morgans Karen Ward, som også er ekstern rådgiver for finansminister Jeremy Hunt, sa: «Problemet for Bank of England er at de må skape en resesjon. De må skape usikkerhet og skrøpelighet.» På spørsmål om han var enig i ideen om at sentralbanken skulle gjøre det som var nødvendig for å få ned inflasjonen, selv om det kunne føre til en resesjon, svarte Hunt selv bekreftende.
I dette videreførte han bare det Andrew Bailey, guvernøren i Bank of England, hadde sagt: «Vi ønsker ikke en resesjon. Men vi vil gjøre det som er nødvendig for å få inflasjonen ned til målet» – selv om det betyr å forårsake en resesjon. Rishi Sunak har også uttrykt urokkelig støtte til bankens arbeid, selv om ingen er mer eksplisitt enn Financial Times ‘ Martin Wolf, som gikk så langt som å oppfordre til en konstruert resesjon:
«Spørsmålet er ikke om det vil bli en resesjon ; det er snarere om det må bli en, hvis spiralen skal stoppes. Den plausible oppfatningen er at svaret på den siste delen av dette spørsmålet er «ja».
Hvis ideen om at velstående politikere, journalister og bankfolk (Bailey tjener 575.000 dollar i året) nonchalant snakker om behovet for å kaste millioner av mennesker ut i fattigdom får blodet ditt til å koke, så er det bra for deg: du er fortsatt menneske. Men det er selvfølgelig en logikk i galskapen deres. Deres argument er at den britiske økonomien står overfor en lønns- og prisspiral, der arbeidere krever høyere lønn for å kompensere for høyere priser, som selskapene reagerer på med å heve prisene enda mer i et forsøk på å forsvare profittmarginene sine, noe som får arbeidere til å presse på for enda mer. høyere lønn – og så videre, i en inflasjonssløyfe.
I denne sammenhengen, hevder Bailey og hans like, er den eneste måten å bryte inflasjonsspiralen på og få slutt på de «uholdbare» lønnskravene til arbeidere å øke arbeidsledigheten gjennom en konstruert lavkonjunktur, og dermed gjenskape en reservehær av arbeidskraft og svekke arbeidernes forhandlingsstyrke. Hvis en slik politikk høres gal, eller ond ut, er det fordi den er det. Til å begynne med, selv om vi faktisk var vitne til en lærebok-lønns-prisspiral, ville du måtte være spesielt frekk for å klandre vanlige arbeidere for å prøve å beskytte sin levestandard og brødfø familiene sine i møte med en levekostnadskrise som de ikke har gjort noenting for å skape. Til og med den tidligere visedirektøren i Bank of England, Sir Charlie Bean, har erkjent dette og kritisert bankens renteøkning.
I det minste vil denne situasjonen kreve en omforent tilnærming til problemet, via lønns- og prisretningslinjer som vil fordele byrden med å redusere inflasjonen rettferdig mellom arbeidskraft og kapital, snarere enn en ensidig tilnærming som tar sikte på å legge hele tyngden på arbeideres skuldre gjennom høyere arbeidsledighet. Men selv dette ignorerer det faktum at Storbritannias lønns- og prisspiral kanskje ikke eksisterer i det hele tatt. I løpet av de siste to årene har reallønningene – det vil si lønninger justert for inflasjon – falt raskere enn noen gang på mer enn to tiår, mens bedriftenes overskudd i flere sektorer har vært skyhøye. Arbeidere har altså allerede tapt i dragkampen med kapitalen om hvem som skal bære byrden av inflasjonen.
Enda viktigere, det er ingen bevis for at inflasjonen i Storbritannia primært er drevet av «uansvarlige» lønnskrav eller til og med overskuddsetterspørselen i økonomien (som delvis var tilfellet da regjeringen støttet folks inntekter under pandemien), noe som i det minste ville gi en teoretisk begrunnelse for argumentet om at økonomien må kjøles ned. Om noe ser det ut til at vi er vitne til en pris-lønnsspiral, der arbeidere rett og slett prøver (og ikke klarer) å holde tritt med selskaper som presser prisene opp, i stedet for omvendt.
Siden begynnelsen av året har imidlertid mange av kostnadene på tilbudssiden som hadde drevet prisene opp gjennom 2021 og 2022 — som de økte kostnadene for energi, gjødsel, metaller og andre råvarer, som et resultat av flaskehalser i forsyningskjeden og krigen i Ukraina — har vært raskt fallende. Det er også vanskelig å argumentere for at Brexit er ansvarlig når matvareprisveksten har vært høyere i euroområdet. Så hvorfor fortsetter prisene å stige?
Ifølge en rekke økonomer handler det hele om grådighet. Tanken er at på slutten av 2022 og tidlig i år har store selskaper, spesielt de som har betydelig markedsmakt, hevet prisene med en større margin enn nødvendig for å møte høyere innsatspriser, og denne grådigheten har dermed ført til betydelige fortjenestemarginer. Som Albert Edwards, investeringsstrateg i Société Générale, har observert: «Bedrifter har brukt «dekningen» av forsyningsbegrensninger fra pandemien og krigen i Ukraina for å øke produksjonsprisene langt utover det som er rettferdiggjort for å opprettholde marginene» – og forbrukerne har stort sett akseptert disse stigningene som uunngåelige etter å ha hørt så mange historier om energipriser, krigen i Ukraina, forsyningskjedeavbrudd, Brexit og så videre.
Inntil nylig ble «greedflation» eller profittledet inflasjon avvist som en ytterliggående teori, men takket være arbeidet til økonomer som professor Isabella Weber ved University of Massachusetts, blir dens betydning – i hvert fall i USA og eurosonen – ikke lenger ignorert. I mars konkluderte eksperter ved Den europeiske sentralbanken at fortjenestemarginene var blitt den viktigste driveren for inflasjon, og sto for to tredjedeler av de reelle prisøkningene i 2022. Bare denne uken kom en lignende konklusjon av Det internasjonale pengefondet, mens flere studier har pekt på en lignende dynamikk i USA.
Hva med Storbritannia? Dessverre har verken Bank of England, med sine 4500 ansatte, eller regjeringen, følt behov for å bestille en grundig undersøkelse av fenomenet, så vi har egentlig ikke mye solid data å gå på. En analyse publisert i mars av Unite, Storbritannias største fagforening i privat sektor, fant imidlertid ut at de gjennomsnittlige fortjenestemarginene til de 350 sterkeste selskapene notert på London Stock Exchange økte fra 5,7 % i første halvdel av 2019 til 10,7 % i første halvdel av 2022. Og en nyere studie fant at hoppet i selskapsfortjeneste for hele Storbritannia var ansvarlig for nesten 60 % av inflasjonen det siste halvåret, i motsetning til bare 8,3 % på grunn av lønnskostnader.
Til tross for dette har Bank of England systematisk avfeid spørsmålet om bedrifters profittjag. Senest forrige måned sa Andrew Bailey at økningen i bedriftens fortjeneste ikke var et resultat av grådighet, men «en historie om å gjenoppbygge marginer som ble presset, spesielt i begynnelsen av fjoråret». Selv om dette var sant, er det talende at banken anser det som greit for selskaper å «gjenoppbygge marginene sine» etter en to-års klemme, men hvis arbeidere krever høyere lønn for å kompensere for deres egen levestandardskvis, må de knuses .
Når det er sagt, er det bevis på at det, i hvert fall i noen sektorer, foregår en viss grad av prissvindel også i Storbritannia. Matinflasjonen holder seg for eksempel på et historisk høyt nivå til tross for de fallende engroskostnadene bønder og matprodusenter står overfor. Parlamentsmedlemmer, akademikere og fagforeningsmedlemmer har i stor grad skyldt på supermarkeder, og anklaget dem for å øke matvareprisene utover inflasjonstakten og deres egne økende kostnader. Tesco, Storbritannias største supermarked, tjente 2,6 milliarder pund i justert driftsresultat i regnskapsåret 2022-23 – 1 milliard pund mer enn det tjente i 2018 og det høyeste det har tjent i noe annet år enn 2021-22.
Men presset kan også komme lenger ned i forsyningskjeden: fra matprodusenter og produsenter. Marginene blant de store matvareprodusentene er for eksempel i området 16-22 %. Og Paul Donovan, sjeføkonom ved UBS Wealth Management, mener at tusenvis av selskaper har jekket opp regningene i mange måneder, og forbedret fortjenestemarginene på kundenes bekostning.
Uten tvil har Bank of England og regjeringen innsett dette, og har begynt å innrømme at store bedrifter kan spille en rolle i inflasjonsstigningen – men det er for lite, for sent. Faktisk, etter tilbakeslag fra industrien, trakk regjeringen raskt tilbake forslag om at supermarkeder skulle pålegge «frivillige tak» på prisene på essensielle varer. Det som gjenstår er en resesjonspolitikk som vil gjøre lite for å dempe inflasjonen, men som vil tjene til å straffe arbeidere for å våge å beskytte inntektene sine. Og dette kommer ikke som noen overraskelse: Ikke for første gang, i den tause klassekrigen som storbedriftene fører mot arbeidere og forbrukere, har Storbritannias teknokratiske eliter gjort det godt klart hvilken side de står på.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
