oss 100 kroner!
Simpsons-karakterer som vifter med ukrainske flagg; en opera om en droneoperatør, sponset av General Dynamics; Bono tegner bilder av Zelensky og Sesam Stasjon arbeider med USAID i Irak.
6. mai, 2023
CaitlinJohnstone.com
U2-sangeren Bono lager illustrasjoner for den imperialistiske propagandablekka The Atlantic nå, fordi det er den slags ting som skjer i en dystopisk sivilisasjon under dødskrampene til et verdensomspennende imperium.
En Washington Post-artikkel, «Bono liker å tegne forsider til The Atlantic, så magasinet hyret ham,» rapporterer at «Bono er interessert i The Atlantic forside-fanfiction, så interessert at han ble invitert til å illustrere magasinets juni-forside med Ukrainas president Volodymyr Zelensky.»
Bonos siste bidrag til fjellet av ytterst pinlige Zelensky-øyeblikk vi har sett det siste året, gir et forsidebilde til en artikkel fra de livslange krigspropagandistene, Anne Applebaum og Jeffrey Goldberg.
Artikkelen støtter en ukrainsk offensiv for å gjenerobre Krim, som eksperter stort sett er enige om vil være det trekket som mest sannsynlig vil utløse en atomkrig i denne konflikten.
Her er et avsnitt fra Applebaum og Goldbergs artikkel, bare for å gi deg en smak av den infantile «god mot ond»-innrammingen, som vestlige liberale blir matet med av massemedias krigspropagandister i disse dager:
«Noen ganger beskrives krigen som en kamp mellom autokrati og demokrati, eller mellom diktatur og frihet. Sannheten er at forskjellene mellom de to motstanderne ikke bare er ideologiske, men også sosiologiske. Ukrainas kamp mot Russland setter et heterarki opp mot et hierarki. Et åpent, nettverksbasert, fleksibelt samfunn, et som både er sterkere på grasrotnivå og dypere integrert med Washington, Brussel og Silicon Valley enn noen var klar over, som kjemper mot en veldig stor, veldig korrupt, ovenfra og ned-stat. På den ene siden forsvarer bøndene jorda si, og ingeniørene bygger øyne på himmelen ved hjelp av verktøy som ville vært velkjente for ingeniører andre steder. På den andre siden sender kommandanter bølger av dårlig bevæpnede vernepliktige som skal slaktes, akkurat som Stalin en gang sendte shtrafbats, straffebataljoner, mot nazistene, under ledelse av en diktator besatt av gamle bein. «Valget,» fortalte Zelensky, «står mellom frihet og frykt.»
Mange mennesker i Vesten opplevde sine første bevegelser av ungdommelige opprørsk lidenskap, mens de lyttet til U2-sanger som «Sunday Bloody Sunday» og «Pride (In the Name of Love)», men i dag høres Bonos stemme si at han har «blitt veldig glad i» krigsforbryteren George W. Bush, lovpriste kapitalismen på World Economic Forum, slo seg sammen med krigshisseren Lindsey Graham for å fremme amerikanske imperiefortellinger om Syria og sang «Stand by Ukraine» til støtte for fortellinger om det amerikanske imperiet, på en undergrunnsbane i Kiev.
Og akkurat når det ser ut til at han ikke kan bli et større redskap for imperiet, blir han hyret inn av en av verdens verste militaristiske blekker for å tegne et forsidebilde av Zelensky.
For det er slik det går i et svært kontrollert samfunn der mainstream-kulturen er designet for å tjene de mektige. Et samfunn der publikums sinn kontinuerlig blir formet av storskala psykologisk manipulasjon, for å sikre at de fortsetter å tenke, snakke, jobbe, konsumere og stemme på måter som tjener de rike og mektige.
Alt som blir løftet til toppen av mainstreams oppmerksomhet, letter denne agendaen (eller er i det minste ufarlig for den), og så snart det blir potensielt truende for denne agendaen, blir det enten korrigert eller marginalisert.
Denne dynamikken kan få noe virkelig imponerende vrakgods til å dukke opp i våre kulturelle farvann, som Simpsons-karakterer som vifter med ukrainske flagg, eller en opera om en droneoperatør sponset av General Dynamics.
Her er Responsible Statecraft’s Connor Echols om det siste eksemplet:
«I høst vil hovedstadens beboere bli servert denne lekkerbisken, verdenspremieren av «Grounded «, en opera som følger et ess i luftvåpenet ved navn Jess, hvis uventede graviditet tvinger henne til å forlate sitt elskede F-16 og bli med i «the chair force, lenestolbataljonen».
Gjennom hele showet kjemper «hot shot» -piloten med den mentale effekten av å skyte raketter fra en drone i Afghanistan, fra en trailer i Las Vegas. «Når Jess sporer terrorister om dagen og vugger datteren i søvn om natten, blir grensen mellom hennes verdener farlig gjennomtrengelig», forteller en annonse.
Produksjonen er brakt til deg av sponsoren General Dynamics, et av verdens største våpenselskaper (og, skulle du ha sett, skaperen av Jess sitt favorittfly). Dramatikeren George Brant skrev librettoen, som vil bli levendegjort av mezzosopranen Emily D’Angelo og den Tony-vinnende komponisten Jeanine Tesori.»
Du vil også se ting som mester i ‘’humanitær intervensjon’’, Samantha Power, entusiastisk tweete om samarbeidet mellom Sesam Stasjon franchisen og CIA-underbruket, USAID i Irak:
Du ser ting som dette hele tiden, i skyggen av det amerikanske imperiet, og hver for seg ser de ikke ut som mye, men når du begynner å legge merke til dem, kommer du til å gjenkjenne dem som symptomer på den dypt syke sivilisasjonen vi lever i.
En sivilisasjon hvor strengene i våre hjerter trekkes på de mest motbydelige måter man kan tenke seg, for å få oss til å støtte kapitalisme, imperium og oligarki, der vi manipuleres til å forfekte verdisystemer som gagner mektige sosiopater under dekke av edle saker.
Hvor vi er opplært som rotter til å støtte systemer som driver vår art mot utryddelse, fordi våre herskere snakker om humanitærisme, men gjør ingenting, ivrig viftende med regnbueflagg.
Slik ser dystopien ut. Som en gjeng tankestyrte automater, tankeløst marsjerende med stø kurs i retning av naturens ødeleggelse og vår alles undergang, til en takt som spilles ut av skjermene, som forteller dem hver dag og på alle måter, at det ikke er noen høyere hensikt enn dette.
Som rockeoperaer finansiert av det militærindustrielle kompleks, om den feministiske droneoperatøren og muppet shows Kjeks monster, som hjelper Samantha Power med å kolonisere irakiske barn psykologisk. Som at Bono kommer hjem fra å synge et inderlig nummer om drapet på Martin Luther King Jr. for så å illustrere et omslag for et stykke krigspropaganda i The Atlantic.
Det er som om de heller betong over våre hjerter. Syr skylapper over sjelen vår. Bedøver oss, distraherer oss, beroliger oss, slik at det lokale filleproletariatet ikke vil blande seg inn i arbeidet til den keiserlige maskinen.
De dreper noe vakkert og hellig i menneskeheten, og de gjør det for å rulle ut noen av de styggeste visjonene denne planeten noensinne har sett.
Originalen er publisert på ConsortiumNews:
Caitlin Johnstone: This Is What Dystopia Looks Like
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
