oss 100 kroner!
Så nå har vi en kornelltre-vår (Dogwood Spring), som noen ville sagt det, her på våre kanter av verden. Tidlig på morgenen fryser kantene på bladene på bakken og den markante smaken av kjølig luft vekker til live minner av tider som har vært.
Rundt omkring oss, tross all vår menneskelige streben og våre dagdrømmerier, fortsetter naturen å gjøre det den har gjort frem til nå, selv om noen sier den ikke alltid vil gjøre det. Men poenget er at akkurat nå, i dette øyeblikket, gjør den det den gjør.
Vi omfavnes av dens godhet og dens ynde. Den betrakter oss i all vår galskap med kriger og politikk og travelhet. Den vil at vi skal la oss falle så lange vi er ned i dens enger og kjenne hvordan det vokser under og rundt oss nå frem mot sommeren med de milde vindene den bringer. Den vil ikke at vi skal være nedstemte eller sinte eller såret… den er en gammel kjenning som ber om vår tid. Litt tid. Bare litt tid frigjort fra distraksjonene som graver furer i pannen vår. Vekk fra teknologien som suger livsblodet ut av oss. Den vil le sammen med oss igjen. Den vil fortelle oss historiene sine. Historier som går så langt tilbake at vi ikke kan forstille oss det. For vi er bare barn på en gammel jord som driver tuskhandel med våre liv for å få én dag til.
Noen av oss er eldre barn enn andre. Minnene våre strekker seg lengre tilbake. Vi husker det som ikke lenger er. Det er vanskelig å forklare dette nå som referanserammene våre har blitt splintret og ødelagt. Nå som hukommelsesspennet blir kortere. I den grad at selv vi glemmer. Men vi må ikke glemme. Vi må huske, slik at fremtiden kan gripe tak i fortiden og vekke til live det som en gang var. I tiden før psykopatene.
I tiden før psykopatene hadde vi håpets velsignelse, medlidenhetens nåde og humorens gave og en fremtid vi kunne ha forstått. Vi har under historiens gang kjempet for det gode, for å rette opp igjen, forsone, kompensere for alt det onde. Rettferdighet. Kjærlighet. Sannhet. Fred. Toleranse. Overbærenhet. Selv så sinnssvak som verden synes nå for tiden, var kanskje disse idealene før psykopatene enda mer utopiske enn hva den kunstige fremtiden som tilbys oss nå med all sin sjelløse teknologi er.
Men vi gjorde faktisk fremskritt. Vi protesterte mot kriger heller enn mot kjønnsdelte toaletter. Vi protesterte mot totalitarismen i stedet for å møte den med åpne armer. Vi la mer vekt på et menneskes karakter enn på vedkommendes hudfarge. Vi trodde aldri på at vi måtte holde andre nede for å kunne bygge oss selv opp. Var vi klokere eller var vi rett og slett naive?
Da psykopatene kom i flokker (for det har selvsagt alltid vært psykopater) – vel, kanskje er de sosiopater eller narsissister eller hvilken betegnelse du nå foretrekker – lærte vi på en eller annen måte at Rettferdigheten egentlig var selektiv, at Kjærligheten bare kommer til uttrykk gjennom hat mot vår neste, at Sannheten var subjektiv, Freden rettferdiggjorde krigen og at Toleranse bare var et meningsløst ord. Vi lærte at målet rettferdiggjør midlet uansett hvilke omkostninger det har for menneskesinnet. Og i psykopatenes tid har vi lært, klarere enn noe annet, at penger betyr mer enn mennesker. Dette er noe de har vist oss.
Så kort den har vært, den tiden vi har brukt på å lære oss alt dette. Brått som en plutselig storm som feier over oss med sin mørke destruksjon og lar oss rådløse og fortumlet tilbake. Fortumlet fordi vi kunne huske en annen vei, men den drev nå vekk fra oss.
Det er vår jobb å huske.
Om ingenting annet, så er det vår jobb å huske at instinktene våre, rettet mot å gjøre livet bedre, representerte det beste av våre menneskelige bestrebelser. I tiden før psykopatene.
Fra Off Guardian, publisert 26. mai 2023.
Oversatt fra engelsk for Derimot.no av Ingmund Fladaas.
Originalartikkel: In the days before…
