Hvordan Nato forførte den europeiske venstresiden

0

Antikrigsbevegelsen har falt for et progressivt sirkus

Av Lily Lynch.

I januar 2018 holdt NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg en enestående pressekonferanse med Angelina Jolie. Mens InStyle rapporterte at Jolie «var kledd i en svart formsydd «off-the-shoulder» kjole, med matchende capelet og klassiske pumps (også svarte)», var det en dypere hensikt med dette møtet: seksuell vold i krig. Paret hadde nettopp vært medforfatter av en kronikk for the Guardian med tittelen «Hvorfor NATO må forsvare kvinners rettigheter». Timingen var vesentlig. På høyden av #MeToo-bevegelsen hadde den mektigste militæralliansen i verden blitt en feministisk alliert. «Å få slutt på kjønnsbasert vold er et viktig spørsmål om fred og sikkerhet så vel som sosial rettferdighet», skrev de. «NATO kan være ledende i denne innsatsen.»

Les: Advarsel: Jens Stoltenberg og Angelina Jolie vil kjempe for kvinnene igjen

Dette var et nytt og progressivt ansikt for Nato, det samme det siden har brukt for å forføre store deler av den europeiske venstresiden. Tidligere, i de nordiske landene, har atlantisister måttet selge krig og militarisme til et stort sett pasifistiske publikum. Dette ble delvis oppnådd ved å presentere NATO ikke som en glupsk, pro-krig militærallianse, men som en opplyst, «progressiv» fredsallianse. Timothy Garton Ash skrev i the Guardian i 2002, at «NATO har blitt en europeisk fredsbevegelse» hvor man kunne se «John Lennon møte George Bush». I dag, derimot, etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina, har Sverige og Finland forlatt sine langvarige tradisjoner for nøytralitet og valgt medlemskap. Nato blir fremstilt som en militær allianse – og Ukraina en krig – som selv tidligere pasifister kan stå bak. Alt dets talsmenn ser ut til å synge er «Give War a Chance».

Jolie-kampanjen markerte en dramatisk vending i hva Katharine A.M. Wright og Annika Bergman Rosamond kaller «Natos strategiske narrativ» på flere måter. For det første omfavnet alliansen kjendisstjernemakt for første gang, og gjennomsyret det umerkelige varemerket med eliteglamour og skjønnhet. Jolies stjernekraft gjorde at de forlokkende bildene av begivenheten nådde upolitiske publikum med lite kunnskap om NATO. For det andre så partnerskapet ut til å innlede en epoke der kvinners rettigheter, kjønnsbasert vold og feminisme ville innta en mer fremtredende rolle i Nato-retorikken. Siden den gang, og spesielt de siste 12 månedene, har telegene kvinnelige ledere som den finske statsministeren Sanna Marin, Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock og Estlands statsminister Kaja Kallas i økende grad fungert som talsmenn for opplyst militarisme i Europa. Alliansen har også intensivert sitt engasjement med populærkultur, nye teknologier og ungdomspåvirkere.

Nato har naturligvis har alltid vært PR-bevisst, og har lenge engasjert kultur, underholdning og kunst. Hvem kan glemme albumet Distant Early Warning fra 1999 fra den elektronisk duoen Icebreaker International, spilt inn med midler fra den nedlagte «NATOarts» og inspirert av radarstasjonene langs Alaska og Canadas nordlige periferi bygget for å varsle Nato om et kommende sovjetisk atomangrep? Eller spillefilmen HQ fra 2007, produsert av Natos avdeling for offentlig diplomati, som skildrer livet i alliansen og en falsk diplomatisk respons på en krise i den fiktive staten Seismania? Omtrent alle viser det seg. Men det som gjør Natos nyere strategiske vending så effektiv, er at den har lykkes med å bruke kandidatlandenes progressive lokale tradisjoner og identiteter.

Intet politisk parti i Europa eksemplifiserer skiftet fra militant pasifisme til ivrig pro-krigs-atlantisisme bedre enn tyske De Grønne. De fleste av de opprinnelige Grønne hadde vært radikale under studentprotestene i 1968; mange hadde demonstrert mot amerikanske kriger. De tidlige Grønne tok til orde for Vest-Tysklands tilbaketrekning fra Nato. Men da grunnleggerne gikk inn i middelalderen, begynte det å dukke opp sprekker i partiet som en dag ville rive det fra hverandre. To leire begynte å slå seg sammen: «Realos» var de moderate grønne, politisk pragmatikere. «Fundis» var den radikale, kompromissløse leiren; de ønsket at partiet skulle forbli trofast mot sine grunnleggende verdier uansett hva.

Forutsigbart nok trodde Fundis at europeisk fred ville være best tjent med Vest-Tysklands tilbaketrekning fra alliansen og hadde en tendens til å favorisere militær nøytralitet. Realos, derimot, mente at Vest-Tyskland trengte Nato. De argumenterte til og med for at tilbaketrekning ville bringe tilbake sikkerhetsspørsmål til den tyske nasjonalstaten og risikere å gjenopplive militaristisk nasjonalisme. Deres NATO var en postnasjonal, kosmopolitisk allianse, som snakket mange språk og heiste alle slags flagg, og beskyttet Europa mot Tysklands mest destruktive impulser. Men Nato-medlemskap på slutten av historien var så sin sak, et Tyskland som går til krig igjen – det mest forbudte av tabuer etter andre verdenskrig – var noe ganske annet.

Kosovo forandret alt. I 1999 – 50-årsjubileet for NATOs grunnleggelse – startet alliansen det akademiker Merje Kuus har kalt en «diskursiv metamorfose». Fra den bare defensive alliansen den var under den kalde krigen, var den i ferd med å bli en aktiv militærpakt opptatt av å spre og forsvare verdier som menneskerettigheter, demokrati, fred og frihet langt utenfor medlemslandenes grenser. Den 78 dager lange NATO-bombingen av det som gjensto av Jugoslavia, tilsynelatende for å stoppe krigsforbrytelser begått av serbiske sikkerhetsstyrker i Kosovo, skulle for alltid forandre de tyske Grønne.

På en kaotisk partikonferanse i Bielefeld i mai 1999 kjempet Realos og Fundis bittert om bombingen. De Grønnes utenriksminister Joschka Fischer, den mest fremtredende Realo, støttet Natos krig; for dette pepret konferansedeltakere ham med rød maling. Fundis’ forslag ba om en ubetinget stans av bombingen, noe som også ville ha betydd kollapsen av De Grønne og Det sosialdemokratiske partiets (SDP) koalisjonsregjering. Fredsforslaget mislyktes, og knuste antikrigsfraksjonen til partiet, som ville forlate De Grønne i hopetall. I stedet seiret Realos moderate resolusjon med komfortabel margin. Etter en kort pause fikk bombingen av Jugoslavia fortsette. Med De Grønnes avgjørende støtte, fløy Luftwaffe på tokt over Beograd, 58 år etter deres forrige luftbombardement av den serbiske hovedstaden. Det var den første tyske militæroperasjonen som ble utført i Europa siden andre verdenskrig.

Etter starten på fullskalakrigen i Ukraina, har de tyske Grønnes utenriksminister Annalena Baerbock fortsatt i Fischers tradisjon ved å bebreide land med tradisjoner for militær nøytralitet og bedt dem om å slutte seg til NATO. Hun har påkalt Desmond Tutus utsagn: «Hvis du er nøytral i situasjoner med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.» Og De Grønne driver til og med buktaling med sine egne døde medlemmer, inkludert Petra Kelly, et antikrigsikon og mangeårig talskvinne for alliansefrihet som døde i 1992. I fjor skrev De Grønnes medstifter Eva Quistorp et tenkt brev til Petra Kelly i avisen FAZ. Brevet låner Kellys moralske holdninger og snur dem for å rettferdiggjøre De Grønnes omfavnelse av krig. Quistorp vil at vi skal tenke at dersom Kelly var i live i dag, ville hun vært Nato-supporter. Til den lenge døde Kelly, hevder Quistorp: «Jeg vedder på at du ville ropt ut at radikal pasifisme gjør utpressing mulig.»

Tidligere i år lanserte også Tysklands føderale utenrikskontor en ny «feministisk utenrikspolitikk», den siste av flere europeiske utenriksdepartementer som har gjort det. Denne nye orienteringen, også tatt i bruk av Frankrike, Nederland, Luxembourg og Spania, maler kosmopolitisk militarisme med en liksom-radikal feministisk glans, og åpner domenet for krig og sikkerhet for kvinnerettighetsaktivister.
No-nonsense feministiske ledere er fremstilt som den ideelle motgiften til autoritære “strongmen”.

Sverige var det første landet som vedtok en slik politikk i 2014, og tillot det å projisere sin mangeårige statsfeminisme i utlandet, og å innta en ny moralsk holdning på den internasjonale arena. Innenlands var det positive atlantiske historier i kvinneblader. I «Mama»-delen av den svenske avisen Expressen, rettet mot kvinnelige lesere, understreket et intervju med Angelina Jolie at Nato kan beskytte kvinner mot seksuell vold i krig. Jolie understreket også at det er liten forskjell mellom humanitære hjelpearbeidere og Nato-soldater, ettersom de «streber mot det samme målet: fred».

Akademikeren Merje Kuus har skrevet at NATO-utvidelsen innebærer «en todelt legitimeringsstrategi». For det første blir Nato gjort vanlig og umerkelig, fotgjengeraktig og hverdagslig, og for det andre fremstilles den som hevet over bebreidelse, livsviktig, et absolutt moralsk gode. Effekten av dette, sier hun, er den samtidige banaliseringen og glorifiseringen av Nato: det blir så mildt byråkratisk at det er ikke er verdt noen debatt, og så «eksistensielt og essensielt», at det er hevet over debatt. Og denne legitimeringsstrategien har vært tydelig i den begrensede, stramt kontrollerte debatten om euro-atlantisk integrasjon i de nordiske landene, som ingen av dem holdt folkeavstemninger om medlemskap over. Etter flere tiår med folkelig motstand mot alliansen, ser det ut til at NATO er hevet over demokratiet. Men som Kuss skriver, betyr ikke det at Nato er pålagt noen samfunn. Målet er i stedet «å mer bredt integrere det i underholdning, utdanning og samfunnsliv.»

Bevis på dette er overalt. I februar holdt Nato sitt første gaming-event noensinne. En ung ansatt i alliansen gikk sammen med den populære Twitch-streameren ZeRoyalViking for å spille Among Us og pludre om faren desinformasjon utgjør for demokratiet. Med seg hadde de en fjellklatrer og miljøaktivist ved navn Caroline Gleich. Mens astronautavatarene deres navigerte i et tegneserieromskip, snakket de om Nato i glødende vendinger. Ved slutten av arrangementet hadde sendingen blitt til en rekruttering: den allianseansatte snakket om fordelene ved jobben sin og oppfordret seerne til å sjekke Nato-nettstedet for jobbmuligheter innen felt som grafisk design og videoredigering.

Arrangementet var en del av NATOs «Beskytt fremtiden»-kampanjen. I år inkluderte det en konkurranse for unge kunstnere. Alliansen fridde også til dusinvis av influencere med store følgere på TikTok, YouTube og Instagram, og fraktet dem inn til hovedkvarteret i Brussel. Andre influencere ble sendt til fjorårets Nato-toppmøte i Madrid, hvor de ble bedt om å lage innhold for sine publikum.

Den europeiske venstresiden har blitt fullstendig betatt av dette showet. Etter at De tyske Grønne tok sitt veivalg, har store venstreorienterte partier forlatt militær nøytralitet og motstand mot krig og er nå forkjempere for Nato. Det er en slående reversering. Under den kalde krigen organiserte den europeiske venstresiden masseprotester, med millioner av deltagere, mot USA-ledet militarisme og Natos utplassering av Pershing-II og kryssermissiler i Europa. I dag gjenstår lite mer enn den uthulte radikale retorikken. Med knapt noen gjenværende motstand mot Nato igjen i Europa, og alliansens snikende ekspansjon utenfor det euro-atlantiske området, er dens hegemoni nå nesten absolutt.


Lily Lynch er forfatter og journalist med base i Beograd.


Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:

How Nato seduced the European Left

Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.

Les også: NATOs bedragerske krig for kvinner

Forrige artikkelSkal VI gratulere med dagen, 17. Mai 2023, eller…
Neste artikkelFlertall i Tyskland for forhandlinger mellom Ukraina og Russland
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.