Dette er et utdrag av en artikkel av journalisten og kommentatoren Pepe Escobar. Han benytter seg av begrepet «Heartland» – Hjertelandet, som ble skapt av den britiske geografen Sir Halford John Mackinder i 1904. I denne artikkelen trekker han linjene 2000 år tilbake for å vise røttene til den utviklinga vi ser i dag. Det er verdenshistoriske endringer som utspiller seg i løpet av noen få måneder og år. Og europeiske politikere, enten de kaller seg høyre, venstre eller sentrum, skjønner stort sett ingenting, og velger å slutte rekkene med USA i kampen for den gamle verdenen som i 500 år har vært dominert av vestlig imperialisme. Hele artikkelen til Pepe Escobar kan lese her.
Red.
Gjenopplivingen av Hjerteland «beltet»
Xis Kina speiler igjen lærdommen fra historien. Det som skjer nå bringer oss tilbake til første halvdel av det første årtusen f.Kr., da det persiske Achaemenide-riket etablerte seg som det største til dags dato, og strakk seg fra India i øst og Sentral-Asia i nordøst til Hellas i vest og Egypt i sørvest.
For første gang i historien ble territorier som spenner over Asia, Afrika og Europa samlet, og det førte til en boom i handel, kultur og etniske interaksjoner (det BRI definerer i dag som «folk til folk-utveksling»).
Det var slik vi fikk den hellenistiske verden til å komme i kontakt med India og Sentral-Asia – da de opprettet de første greske bosetningene i Bactria (i dagens Afghanistan).
Ved slutten av det første årtusen f.Kr. helt til det første årtusen e.Kr. dannet et enormt område fra Stillehavet til Atlanterhavet – som omfattet det Han-kinesiske imperiet, Kushan-riket, parthierne og det romerske imperiet, blant andre – «et kontinuerlig belte av sivilisasjoner, stater og kulturer», som professor Edvard Rtveladze ved Akademiet for vitenskap i Usbekistan definerte det.
Så for litt mindre enn 2000 år siden var det første gang i menneskehetens historie at grensene til flere stater og riker lå umiddelbart ved siden av hverandre langs ikke mindre enn 11.400 km, fra øst til vest. Ikke rart at den sagnomsuste antikkens silkevei – faktisk en labyrint av veier –, den første transkontinentale gjennomfartsveien, dukket opp på den tiden.
Det var en direkte konsekvens av en rekke politiske, økonomiske og kulturelle virvelvinder som involverte folkene i Eurasia. Historien, i det 21. århundre følger nå disse trinnene i rasende fart.
Geografi er tross alt skjebne. Sentral-Asia ble krysset av utallige migrasjoner av nære østlige, indoeuropeiske, indo-iranske og tyrkiske folk; var i fokus for seriøs interkulturell interaksjon (iranske, indiske, tyrkiske, kinesiske, hellenistiske kulturer); og krysset praktisk talt alle store religioner (buddhisme, zoroastrianisme, manikeisme, kristendom, islam).
The Organization of Turkic States, ledet av Tyrkia, er til og med engasjert i å gjenoppbygge de turkiske identitetsovertonene til Heartland – en vektor som vil utvikle seg parallelt med påvirkningen fra Kina og Russland.
Det større Eurasia-partnerskapet Russland utvikler sin egen vei
En sentral debatt ble holdt på en nylig Valdai Club-sesjon om det større eurasiske partnerskapet når det gjelder samspillet mellom Russland og Heartland og naboene Kina, India og Iran.
Moskva ser på konseptet om et større eurasisk partnerskap som nøkkelrammeverket for å oppnå mye ønsket «politisk samhold» i det post-sovjetiske rommet – under imperativet om den regional sikkerhetens udelelighet.
Dette betyr nok en gang maksimal oppmerksomhet mot serieforsøk på å provosere fargerevolusjoner over hele Hjertelandet.
Verken i Beijing eller i Moskva er det noen illusjoner om at det kollektive Vesten vil ta noen fanger i kampen om å disiplinere Sentral-Asia til å følge det russofobiske hysteriet. I over et år nå har Washington for alle praktiske formål allerede rettet skytset mot Hjertelandet i form av trusler om sekundære sanksjoner og grove ultimatum.
Så Sentral-Asia betyr bare noe når det gjelder den utviklende hybridkrigen – og ellers – mot det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Ingen fantastiske handels- og tilkoblingsmuligheter under de nye silkeveiene; ingen partnerskap for større Eurasia; ingen sikkerhetsordninger under CSTO; ingen mekanisme for økonomisk samarbeid som Eurasia Economic Union (EAEU).
Enten er du en «partner» i sanksjonene for demens og/eller en sekundær front i krigen mot Russland, eller så vil det være en pris å betale.
«Prisen», satt av de velkjente straussianske neocon gærningene (de nykonservative krigshisserne i Washington er sterkt preget av tankegangen til den politiske tenkeren Leo Strauss, o.a.) som for tiden har ansvaret for USAs utenrikspolitikk, er alltid den samme: proxy-krig via terror, levert av ISIS-Khorasan, hvis svarte celler er klare til å bli vekket i utvalgte bakevjer i Afghanistan og Ferghana-dalen.
Moskva er veldig klar over de høye innsatsene. For eksempel ankommer en russisk delegasjon praktisk talt hver måned Tadsjikistan for i praksis å implementere «vendingen mot øst», og utvikle prosjekter innen landbruk, helsevesen, utdanning, vitenskap og turisme.
Sentral-Asia bør ha en ledende rolle i BRICS+ ekspansjon – noe som støttes av BRICS-lederne Russland og Kina. Ideen om en BRICS + Sentral-Asia blir for alvor lansert fra Tasjkent til Almaty. Det ville innebære å etablere et strategisk kontinuum fra Russland og Kina til Sentral-Asia, Sør-Asia, Vest-Asia, Afrika og Latin-Amerika – som spenner over logistikken for tilkoblingshandel, energi, industriproduksjon, investeringer, teknologiske gjennombrudd og kulturell interaksjon.
Beijing og Moskva, hver på sin måte, og med sine egne formuleringer, legger allerede rammene for at dette ambisiøse geoøkonomiske prosjektet skal være levedyktig: Hjertelandet er tilbake i aksjon som en hovedaktør i historiens fremste rekke, akkurat som de kongedømmene, kjøpmennene og pilegrimer for nesten 2000 år siden.