Reporteren Mehdi Hasan skriver på Twitter:
«Her er hva jeg vil gjøre for å markere Kissingers 100-årsdag: Jeg vil snakke om noen av de mange, mange menneskene rundt om i verden som ikke fikk leve før 100, eller til og med 60, 70 eller 80, *fordi* Henry Kissinger.»
Da Kissinger kom til Norge i 2016 ble han behandlet med underdanig ærefrykt. Vi gjentar hva vi skrev da:
En massemorder kommer som æresgjest til Norge
Den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger kommer til Oslo i desember 2016 for å delta i et debattforum arrangert av Nobelinstituttet. Kissinger fikk fredsprisen i 1973 og er antakelig den nålevende personen som har flest menneskeliv på samvittigheten. Han ga CIA instrukser om å støtte militærkuppet i Chile i 1973. Han støttet Indonesias invasjon i Øst-Timor i en krig der omtrent en fjerdedel av befolkninga ble drept. Og ikke minst var han en av de mest ansvarlige for teppebombinga av Vietnam, Laos og Kambodsja der millioner av mennesker ble drept og lemlestet. Han kommer til Norge og vil bli mottatt som en æresgjest.
I en artikkel i Washington Post av John Tirman, direktør og forskningsleder ved MIT Center for International Studies, blir tapstallene oppsummert slik: Vietnam: mellom 1,5 millioner og 3,8 millioner, USAs bombing i Kambodsja mellom 600.000 og 800.000 og Laos ca 1 million, altså totalt mellom 3,1 millioner og 5,6 millioner mennesker.
(Det følgende er utdrag av en artikkel jeg skrev 27. august 2014 etter dommene over tidligere ledere av Røde Khmer.)
«Alt som kan fly mot alt som rører på seg!»
USA begynte å bombe Kambodsja i 1965 i all hemmelighet under president Johnson. De to landa var da ikke i krig. Kambodsja var faktisk et nøytralt land. I følge databasen til det amerikanske luftforsvaret ble det gjennomført 2.565 bombetokter over Kambodsja fra 1965 til 1968. At dette var brudd på folkeretten og kvalifiserte som krigsforbrytelser er hevet over tvil. Men så begynte det virkelige helvetet.
Samtalene mellom president Richard Nixon og Henry Kissinger ble tapet, og fordi disse tapene siden er blitt offentliggjort vet vi svært mye om hva de sa og gjorde.
I mai og juni 1970 invaderte USA og Sør-Vietnam det nøytrale Kambodsja (enda en forbrytelse mot folkeretten). Denne invasjonen var militært mislykket, og Nixon ble rasende. Han syntes at det amerikanske flyvåpenet ikke var brutalt nok. Han ringte derfor 9. desember 1970 til Kissinger, som da var nasjonal sikkerhetsrådgiver, og sa:
Fem minutter etter denne samtalen ringte Kissinger til general Alexander Haig og ga beskjed om presidentens ordre:
Han ønsker en massiv bombekampanje i Kambodsja. Han ønsker ikke å høre noen motforestillinger. Det er en ordre. Den skal gjennomføres. Alt som kan fly mot alt som beveger seg. Er det oppfattet.
Dette ble marsjordren for den største bombekampanjen i historien. Informasjon som ble frigjort under Bill Clinton viser at det ble sluppet 2.756.941 tonn bomber over Kambodsja. (Kilde: Ben Kiernan.) Dette bør sammenliknes med annen verdenskrig da de allierte totalt slapp 2 millioner tonn bomber, inklusive Hiroshima og Nagasaki! Kambodsja er antakelig det landet i verden som har blitt aller mest bombet, og landet er ikke større enn Sør-Norge.
Dette var et brudd på alt som er av krigens lover, av folkeretten og av Geneve-konvensjonen. Det var et systematisk gjennomført folkemord. I forbindelse med Hitlers Holocaust mot jødene vises det til Wannsee-konferansen i 1942 som den som ga signalet til å fullføre den masseutryddelseskampanjen som allerede var startet.
Nixons ordre til Kissinger, og Kissingers ordre til Haig var USAs parallell til Wannsee-konferansen. Det var i de samtalene ordrene til masseutryddelsen ble gitt. Som Noam Chomsky sa er det «vanskelig å finne en erklæring med et så klart folkemordersk innhold i arkivene til noen stat.»
Likevel er Nixon og Kissinger aldri blitt stilt for retten. Tvert om syntes Den norske Nobelkomiteen ledet av Arbeiderpartiets Aase Lionæs at Kissinger hadde gjort en så enestående innsats for freden at han fikk Nobels fredspris i 1973.
«De er morderiske bøller, men vi vil gjerne være venner med dem»
26. november 1975 hadde fredsprisvinner Kissinger et møte med Thailands utenriksminister Chatchai Chunhawan. Thailand hadde kontakt med Røde Khmer og Kissinger ville gjerne at Chunhawan skulle gi signal til dem om at USA ønsket et samarbeid.
Gjennom samtalen kommer det fram at Kissinger så på et samarbeid med Røde Khmer som en motvekt til Vietnam, og at han ville trekke inn Kina i et slikt samarbeid. Kambodsja-eksperten Elizabeth Becker skrev i New York Times i 1998 at Carter-administrasjonen sørget for at kinesisk hjelp kom fram til Røde Khmer etter den vietnamesiske invasjonen. Og Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, sa:
Allerede den gangen hadde USA en sterk tro på tanken om at min fiendes fiende er min venn, slik vi har fått demonstrert så mange ganger siden.
USA og de fleste stater i Europa og Asia anerkjente Røde Khmers regjering som legitim i FN og etter 1983 Røde Khmer i allianse med andre anti-vietnamesiske grupper i Kambodsja. Alt snakk om folkemord ble avvist av USA som kontraproduktivt, skriver Becker. Først etter fredsavtalen i Paris i 1989 ble det aktuelt å snakke om dette. Men som Becker også skriver; nesten alle ledende personer i Kambodsjas regjering siden den gangen har på et eller annet tidspunkt vært alliert med Pol Pot, og har derfor vært lite villige til å ta opp denne perioden i full bredde.
Imperiets gjerninger
I en svært interessant artikkel i Counterpunch skriver André Vltchek om hvordan den amerikanske bombinga virket på folk i Kambodsja:
De fryktelige massakrene skjedde ikke på grunn av kommunistisk ideologi fra Røde Khmer. Det var ikke på det nivået. USAs teppebombing og Lon Nols brutale diktatur som var støttet av Vesten satte folk opp mot hverandre. Drapene ble utført som hevn, ikke utfra ideologi. Bøndene ble gale av de uopphørlige B52-teppebombingene. Mange ble torturert, massakrert og «forsvunnet» under Lon Nol. Landsbyfolk hatet byfolk og klandret dem for all ulykke og alle de redslene de måtte tåle. Og Røde Khmers folk kom fra landsbygda.
Vltchek skriver også at det ikke kan herske tvil om at det store flertallet av de som døde i denne perioden (mellom en og to millioner) var ofre for USAs bombing, av hungersnød som oppsto på grunn av denne bombinga og mangel på medisiner, mat og elendige levevilkår.
Den britiske undersøkende journalisten Andrew Marshall, som nå bor i Phnom Penh, sier at Røde Khmer er totalt feil framstilt i vestlig propaganda:
Røde Khmer var aldri en sosialistisk eller kommunistisk bevegelse. Den var bygd på et ekte raseri fra de fattige mot elitene i Phnom Penh, som alltid behandlet de fattige som dritt.
Christopher Black, som er en ledende internasjonal advokat i Toronto, Canada, skrev i en rapport om rettssakene i Kambodsja:
De FN-støttede krigsforbrytelsersakene mot Røde Khmer-ledere er «show trials» som er beregnet på å demonisere kommunister og gjøre dem til syndebukker for de millioner av kambodsjanere som ble drept av den amerikanske bombinga av Kambodsja. Det verden trenger er rettssaker der USAs ledere og mest framstående offiserer blir stilt for retten for sine krigsforbrytelser under teppebombinga av Vietnam, Laos og Kambodsja.
– – –
Ut fra alt jeg har lest om Kambodsja under Røde Khmer virker det som om dommen mot de tidligere Røde Khmer-lederne er rettferdig så langt jeg har lest premissene, og at de to har gjort seg skyldige i de alvorlige forbrytelsene de er dømt for.
Men de som sendte verdens største krigsmaskin ut på hensynsløse bombetokt som drepte og lemlestet millioner, er aldri blitt stilt til ansvar for sine ugjerninger. Og en av de verste av alle massemorderne blir mottatt med æresbevisninger av det landet som ga ham Nobels fredspris.