oss 100 kroner!
Nordmenns i og for seg forståelige frykt for og hat mot tyskere gikk over, fordi det var nødvendig.
Etter andre verdenskrig var hat mot tyskere en stuerein form for rasisme i Norge, i dag kan russofobi regnes som en stuerein form for rasisme. Hvorfor tok tyskofobien1 slutt og hvorfor er hat mot Russland og russere så sterkt, landet og folket som befridde Norge og Europa fra nazismen? USA og Storbritannias innsats mot nazismen/fascismen var svært beskjeden til sammenligning. Derfor ble det nødvendig å overdrive den i etterkrigspropagandaen, inkludert i historiebøkene, mens Sovjetrusslands innsats ble nedvurdert.
NATOs bruk av nazister går i alle fall så langt tilbake som til 1955, da Vest-Tyskland ble innlemmet og mange av Hitlers medarbeidere fikk høye stillinger, til stor og forståelig forargelse i Sovjetrussland, som dannet Warzawapakten i protest mot dette.
Adolf Heusinger – i andre verdenskrig i generalstaben til de tyske landstyrkene I 1961-1964, leder av NATOs militærkomité.
Hans Speidel – i andre verdenskrig, stabssjef for hærgruppe B (ved Rommel) I 1957-1963 NATO-sjef i Sentral-Europa.
Johann Steinhof – i den andre verden Luftwaffe ess på østfronten, I 1971-1974, leder av NATOs militærkomité
Johann von Kleimansegg – Generalstabsoffiser i overkommandoen til Wehrmacht i andre verdenskrig I 1967-1968 NATO-sjef i Sentral-Europa.
Karl Schnell – i den andre verdens generalstab i tankkorpset. I 1975-1977 NATO-sjef i Sentral-Europa.
Franz Josef Schulze – Luftwaffe-offiser i andre verdenskrig, innehaver av ridderkorset. I 1977-1979 NATO-sjef i Sentral-Europa.
Ferdinand von Senger und Etterlin – i andre verdenskrig adjutant ved overkommandoen til Wehrmacht. I 1979-1983 NATO-sjef i Sentral-Europa.
Men protestene var også store i Norge. Det at Vest-Tyskland skulle bli med i NATO krevde derfor en propagandainnsats for å hvitvaske Tyskland og tyskere (og svartmale russere).
Jeg er gammel nok til å huske at det tidligere var stor skepsis til Tyskland og tyskere i Norge. Det merket jeg særlig da jeg som gutt snakket med ‘gamlekara’ i lokalmiljøet om hvordan det var under krigen og hvordan de så på Tyskland og tyskere. Dette må ha vært rundt 1970. Blant forfatterne var Jens Bjørneboe en av de som ikke ble helt beroliget av Vest-Tysklands oppgjør med fortiden etter nazi-Tysklands herjinger.
Motsatt med de fleste norske politikere, journalister og redaktører. De var opptatt av at Vest-Tyskland skulle bli med i NATO (slik de har støttet NATO-utvidelser til denne dag). Dermed så de at det ble nødvendig å portrettere Vest-Tyskland på en positiv måte. Så det ble fremhevet at vest-tyskerne hadde tatt et oppgjør med fortiden og blitt ‘snille’. Dette for at folk skulle akseptere, helst ønske alliansen med Vest-Tyskland. Jeg påstår ikke at vest-tyskerne ikke foretok et oppgjør med sin nære fortid, kun at det ble nødvendig å hevde det og kanskje overdrive det.
Frykten for Tyskland ble vi dermed ‘vaksinert’ mot, slik at de antityske holdningene i det norske folk gradvis gikk over. Men i mellomtiden var Tyskland-spørsmålet et «effektivt argument» i debatten mot NATO heter det i Rett på sak av Finn Gustavsen fra 1968 (dessverre ikke effektivt nok, vil mange si):
– Det var bare 7-8 år etter krigens slutt, mange følte ennå krigen på kroppen, og frykten for tyskerne var rotfestet, særlig på arbeidsplassene. Nå var vi blitt våpenbrødre med tyskerne. Den ene nazi-offiseren etter den andre kom ut av krigsfangenskap og gikk rett inn i viktige posisjoner i industrien, og først og fremst i det nye Wehrmact – side 59.
– Hans Speidel hadde vært Hitlers stabssjef for okkupasjonsstyrkene i Frankrike og ble øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Sentral Europa i perioden 1957-1963. Da han kom på offisielt besøk til Norge i oktober 1957 var det tusener som deltok i den protestmarsjen nedover Karl Johans gate som Studentersamfundets Sos. stud-pregede styret i samarbeid med viktige bedriftsklubber stod som arrangør av. Samme dag stoppet alle trikkene i Oslo i to minutter klokka 12, og på nesten alle de store arbeidsplassene ble arbeidet lagt ned i et kvarter. Dette fikk ingen følger, for de fleste steder sympatiserte bedriftsledelsen med arbeidernes aksjon (Gustavsen, s 60).
I Norge i krig, bind 8, Frigjøring (1987) forteller forfatterne Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen at graden av rasisme ble mindre i Norge etter erfaringen med Hitlers raseteorier og Holocaust (også i Norge hadde lignende raseteorier vært mer eller mindre stuereine), med et unntak: «En type rasisme var dog tillat i de første årene etter 1945: den som var rettet mot tyskere! Tyskerhetsen var en nasjonalitetsfordom som også politikere kunne spille på for å hindre beslutninger de var imot».
På samme side i boka vises et bilde fra russetoget i Oslo 1959 der det uttrykkes motvilje mot at to tyske offiserer skulle stasjoneres ved NATOs nordkommando på Kolsås utenfor Oslo. «Det var mange nordmenn som delte deres motvilje». Antityske slagord forekom i demonstrasjoner mot EU så sent som foran folkeavstemningen i 1972, ifølge forfatterne.
Nordmenns i og for seg forståelige frykt for og hat mot tyskere gikk over, fordi det var nødvendig. En del av propagandaen, sann eller ikke, gikk ut på at tyske industriprodukter var særdeles solide og gode (Volkswagen ble en folkevogn også i Norge, og særlig ‘Bobla’). Kall det positiv indoktrinering, om du vil.
Men russofobien, som knapt har noe rasjonelt å bygge på for nordmenn, har aldri gått over, da det er nødvendig å dyrke den for å opprettholde oppslutningen om NATO, opprustning, USAs militærbaser i Norge osv.
I dag kan man si at det er større grunn til russofobi enn tidligere. Men det kan også argumenteres for at krigen i Ukraina, som begynte i 2014, er en følge av russofobi/antirussisk propaganda, ikke minst i Ukraina.
NATOs bruk av nazister, eventuelt alle som er antirussiske, har uansett lange røtter og tradisjonen holdes ved like ved bruk av ukrainske nazister, også nå i krig mot Russland.
_____________________________
1. Tyskofobi var begrepet jeg valgte å bruke som motstykke til russofobi i Krig, som bestilt? NATO. Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina. Denne artikkelen bygger på et av kapitlene i boka. https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
