oss 100 kroner!
Den amerikanske fredsbevegelsen demonstrerer mot kostbar krigføring i Ukraina, sist 18. mars i Washington. Her hjemme ligger fredsviljen nede. Fredsforeningene klarer ikke å stå samlet. I tillegg har det blitt regnet som umoralsk å snakke om fredsforhandlinger. Alt for mange mistar de grusomme handlingene som pågår i det korrupte oligarkiet Ukraina for en europeisk demokratikamp.
Krigens tapere og vinnere
Etter et år med minst 100.000 slaktofre, (russere telles ikke), samt rasering av bygg og infrastruktur, fremstilles ukrainerne fortsatt som kampdyktige og sterke. Vi skal helst tro at de vinner. Foreløpig lider begge krigførende parter store tap. Hva er krigens mål? Å ødelegge mest mulig, for både russere og ukrainere? Vinnere finnes, men er av et helt annet slag: Oljegiganter som ExxonMobil og våpenprodusenter som Lockheed Martin, Boeing og General Dynamics.
Her hjemme støtter 9 av 10 våpenleveranser til Ukraina. I februar gjaldt det 48% av amerikanerne. Landet deres står for 1/3 av verdens våpenproduksjon, og mer enn det halve av landets samlede budsjett går til militære formål. Nå vil Det Hvite Hus at Kongressen øker 2024-innvilgningene til 886,4 milliarder dollar. En enorm sum som kunne gjort livet levelig for fattige amerikanere, men nei, drap og ødeleggelser utenlands prioriteres.
Ifølge Responsible Statecraft havner sannsynligvis mer enn halvparten av milliardene hos såkalte «forsvars-entrepenører». Hovedsakelig de, som allerede er nevnt, samt Northrop Grumman og Raytheon. Forskning og utvikling av nye våpen inkludert energidepartementets atomvåpenprogram finansieres med 145 milliarder.
Uønskelig og utålelig
Fred er en trussel for all våpenindustri. Denne erkjennelsen har også landet vårt gjort på reisen fra Rødfos Patronfabrik, anlagt i 1896, til dagens produksjon av det mest moderne krigsutstyr som norske bedrifter frembringer her til lands samt i USA. Så lenge krig er særdeles lønnsomt, kommer freden til å saboteres. Hvis målet er fred, har vi verken restriksjoner eller regelverk som virker.
Jeg tror ikke noen nasjon kan slå USAs merittliste når det gjelder å frembringe kamp og konflikt. De har lang erfaring og metoder som fungerer utmerket. Merkelig at det ikke blir gjenkjent? Til tross for at de beslaglegger og forsyner seg av andre lands ressurser og det som verre er, beholder stormakta sitt hederlige rykte, i vestlige allianse and vel og merke. Resten av verden har et annet syn på saken. Mange har opplevd amerikansk aggresjon.
Et historisk tilbakeblikk
Jeg stusser over at enkelte skribenter fnyser hånlig av folk som snakker om et USA-støttet regimekupp i Ukraina i 2014. Som om slikt ikke har skjedd før og dermed er mulig?
«Verdenshistorien i min levetid», er kun trykket i få eksemplarer. I bind en forteller Jon Nordmo om I Iran. «Faktisk var dette første gangen USA fjernet en, av dem, uønsket regjering i et fremmed land uten å invadere landet og med makt innsette den presidenten de ville ha», skriver han.
Det startet med at et engelsk selskap fikk kloa i Irans ressurser over og under jorda: ¾ av landet ble solgt for 400.000 kroner, olje, gass og mineraler. Avtalen ble signert i 1901 med en varighet på 60 år. Iranske styresmakter oppdaget etterhvert hvor dårlig denne dealen var. De fikk kun 16% av inntekten. I 1951 vedtok Parlamentet at oljen skulle nasjonaliseres, og valgte Mohammed Mossadegh til statsminister. Han tok kampen og lot seg ikke true. På den tida var 75% av all oljen Europa brukte iransk. Engelskmennene ville selvsagt ikke gi fra seg denne rikdommen og reagerte med sterke virkemidler. I første rekke boikottet de den iranske oljen, og fraktskipene ble svartelista.
Virkningene ble katastrofal. Matmangel, sult og medisinmangel skapte et helvete for det iranske folket, hvilket også var meningen og fremdeles er målet med sanksjoner. Etter en tid fikk engelskmennene trikset til et nytt og samarbeidsvillig styre. Sommeren 1953 ble Mossadegh avsatt ved hjelp av et militærkupp. Til tross for nøden var statsministeren uhyre populær. Hundretusener strømmet ut i gatene, og det endte med at kuppmakerne måtte rømme landet.
Deretter ble «demokratiets forkjemper» med på laget. For å undergrave det legitime styret måtte Mossadegh først forvandles til en bølle. Mediene ble benyttet, aviser kjøpt, redaktører bestukket, sladder og usannheter spredt. Presidenten fikk skylda for den rådende elendigheta. I tillegg ble offiserer betalt samt folk som ville lage kaos, brenne biler og tilsynelatende angripe ordensmakta.
For så måtte militæret gå inn å «ordne opp». Mossadegh, regjeringa og støttespillerne ble arrestert. Lojale soldater og politi ble avsatt og/eller arrestert. Radiostasjoner ble overtatt, sentrale flyplasser og regjeringsbygningene likeså. Sjahen ble flydd «hjem». De korrupte mediene fremstilte ham som Irans redningsmann, mens USA pøste på med dollar, mat og medisiner.
Mossadegh ble dømt for høyforræderi, og døde i fengselet 1967 og utenriksministeren henrettet. Alle meningsmotstanderne ble fengslet uten lov og dom eller forsvant sporløst.
Avsløringer fra CIA
«Det som er litt interessant med akkurat dette kuppet, er at det er gjennom frigitte CIA arkiver at vi har kunnet lese om hvordan det ble tenkt, hva som ble planlagt og hvordan det hele ble utført», skriver Nordmo.
Aftenposten bekrefter 20.08.2013 at CIA sto bak kuppet mot Irans statsminister Mohammad Mossadegh etter at han prøvde å nasjonalisere oljen i 1953. «CIAs rolle i statskuppet har lenge vært kjent, og kuppet har bidratt til den spente forbindelsen mellom USA og Iran 60 år etterpå. Nye interne dokumenter som National Security Archive ha fått hentet ut, gir ny informasjon og en åpen innrømmelse fra CIAs side», skriver avisa.
Frigitte CIA-dokumenter kan også avslørt andre kupp, som det i Guatemala i 1954. USA forhindret at landet ble sosialdemokratisk ved å benytte samme metoder.
Fra fortid til samtid
Lista med USAs invasjoner og intervensjoner fra 1950-tallet til i dag er lang, og amerikanerne slipper straff. De bør være forsiktige med å stille Russland til ansvar for det de begår. En slik knyttneve kan slå hardt tilbake.
Dialog og mekling finnes ikke blant redskapene i stormaktas verktøykasse. Derimot findyrket gjenbruk av suspekte metoder. Ved å sable ned «fienden» i forkant, kan angrep rettferdiggjøres. Der fungerer fortsatt utmerket med anklager om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Jeg husker hvordan Taliban ble fremstilt innen den «humanitære operasjonen» i Afghanistan tok til. De var ikke ansvarlige for tvillingtårnas fall, men huff så fæle, tenkte jeg. Kan hende er det greit med et maktbytte. Siden har jeg endret mening, for så sto Saddam for tur og deretter Gaddafi. Begge er ryddet av veien. Assad var nestemann ut. Og for all del, autoritære ledere kan med letthet svartmales. Men hvorfor zoome inn en når det finnes flere som er like ille? I dag tror mange at vi må bli kvitt Putin for at verden skal bli bra. Hvor naivt er det?
Chile fikk sitt «11. september» i 1973 da CIA støttet landets militærjunta og sørget for at Pinochet kom til makten. Kuppet var blodig og årene fram til 1990 likeså. Ellers hjalp USA militærregimene i El Salvador og, som nevnt, Guatemala samt Contra-opprørere i Nicaragua. Mobbegjenger finansieres fortsatt, og amerikanerne har lang tradisjon i å trene og bevæpne opprørere og geriljagrupper i nasjoner der de ønsker regimeskifte.
Stoltenberg har selv fortalt at NATO har levert våpen og trent ukrainske soldater siden 2014, dvs da det var borgerkrig i landet. Dermed har de medvirket aktivt i konflikten som utartet seg og som Kina, men ikke USA, vil ha slutt på.
Kunsten å forme folkemeningen
Når en illusjon har klistret seg på hjernen, våkner hverken medier eller folk. I vår tid benyttes kunnskap om menneskets psykologi med stor kløkt. Vi er atter blitt lullet inn i forestillingen om at vi tilhører de gode og må bekjempe de onde. Sladder og usannheter spres. Trusler og lokkemidler benyttes. Løgnversjonene blir oftest avslørt lenge etter, da forestillingen har satt seg og ingen reagerer.
Dronen, som styrtet i Svartehavet, er nok et bevis på amerikansk delaktighet i den pågående krigen, noe vi ikke skal tro. Sannheten om gassrørledningen tåler ikke dagens lys. Den må holdes under lokk. Seymour Hersh sin versjon, at USA og Norge sto bak, ble kjapt avsannet. Hersh er ikke troverdig fordi han nevner kun en anonym kilde. «Nye opplysninger kan peke på», slik ble versjonen om den ukrainsk vennlige gruppa presentert. Denne nyheten var også basert på hemmelige kilder, men pytt. Villedende manøvre og falske lekkasjer er på USAs repertoar.
Men en slik operasjon krever planlegging, spesifikk kunnskap, spisskompetanse og spesialutstyr. Det er ikke bare å kle seg i dykkerdress, hoppe i havet og feste sprengladninger på 80 meters dyp. Hvor troverdig er det at ei lita gruppe har stått bak? Helt alene og uten hjelp? Ei våken presse burde være bedre oppdatert på fortidas militærkriminalitet, undersøke saker nærmere, spørre mer og ikke være ensidig lojale. Journalister som lesere bør dessuten være oppmerksomme når det brukes ord som «kan hende», «muligens» og «sannsynligvis». Hensikten er oftest å skape en falsk forestilling.
Jeg elsker ikke Putin, men har en sterk rettferdighetssans. Skal USA nok en gang slippe unna ansvar? For terror og kriminelle handlinger, vanvittig pengebruk samt den enorme klimabelastningen sprengningen av gassrørledinger og militær aktivitet utgjør?
Kari Elisabet Svare
