oss 100 kroner!
Et USA fylt av panikk prøver å manovrere seg inn i Vest-Asias tsunami av politiske, økonomiske og diplomatiske endringer, men er det noen som lytter?
Av M. K. Bhadrakumar.
Tre illevarslende USA-relaterte utviklinger i forrige uke motvirker den generelle avspenningen i den vestasiatiske regionen:
- For det første, Israels statsminister Benjamin Netanyahus telefonsamtale tirsdag til Emiratenes president Mohamed bin Zayed al-Nahyan (MbZ), som ønsket et møte for å blåse liv i Abraham-avtalen;
- For det andre, en hysj-hysj-tur til Saudi-Arabia av CIA-direktør William Burns for å møte kronprins Mohammed bin Salman (MbS) mens kinesisk diplomati akselererer i Vest-Asia;
- For det tredje, ankomsten av den atomdrevne angrepsubåten USS Florida til farvannet i Persiabukta.
Den røde tråden her er Irans fremgang i geopolitikken i Vest-Asia, etter dets historiske avtale med Saudi-Arabia, formidlet av Kina med robust russisk støtte.
Disse tre utviklingene fant sted i umiddelbar sammenheng med et banebrytende møte mellom Saudi-Arabias utenriksminister Faisal bin Farhan Al-Saud og hans iranske motpart Hossein Amir Abdollahian torsdag i Beijing.
I en bisarr tilfeldighet passerte USS Florida også Suez-kanalen på torsdag på et oppdrag til støtte for den Bahrain-baserte amerikanske femte flåten, hvis operasjonsområde inkluderer Persiabukta, Rødehavet og deler av Det indiske hav.
Saudi-Iran avspenning
I ukene siden Saudi-Arabias og Irans avtale 10. mars om å gjenopprette diplomatiske forbindelser, har topptjenestemenn i begge stater snakket på telefon flere ganger, og Saudi-Arabias kong Salman har invitert Irans president Ebrahim Raisi til å besøke Riyadh. Møtet mellom de to utenriksministrene i Beijing torsdag signaliserer at Raisis besøk i Riyadh ikke er langt unna.
Den felles uttalelsen som ble gitt etter Beijing-møtet viser at koppen med saudi-iransk avspenning raskt fylles opp og nærmer seg halvfullmerket allerede.
Den felles uttalelsen snakker om å «øke samarbeidet» og antyder spesifikke initiativer som er underveis, for eksempel å utforske «samarbeidsmåter, med positive resultater, med tanke på naturressursene, det økonomiske potensialet og mange muligheter deres land har, som kan bidra til at begge får gjensidig nytte.»
En høytstående iransk tjenestemann har åpent søkt saudiske investeringer. Tidligere har Saudi-Arabias finansminister Mohammad Al Jadaan flagget «mange muligheter» i Iran for saudiske investeringer. Direkteflygninger er i ferd med å bli gjenopptatt.
Den felles uttalelsen bekreftet at partene vil «øke samarbeidet for å støtte stabilitet og sikkerhet i regionen, til gjensidig nytte.» Teheran påvirker Ansarallah-bevegelsen til å oppnå en våpenhvile i Jemen i deres forhandlinger med Riyadh. De saudiske og omanske utsendingene ankom Sanaa på lørdag for å forhandle frem en permanent våpenhvileavtale som kan bli annonsert før den muslimske Eid-ferien som starter 20. april.
Saudiarabisk autonomi og amerikansk harme
I utgangspunktet signaliserer torsdagsmøtet i Beijing at Riyadh og Teheran aktivt streber etter et bredere samarbeidsforhold, og Kina understreker at de har til hensikt å fortsette å spille en sentral rolle som formidler og tilrettelegger.
Kinesiske kommentatorer spår at Beijing er villig til å fungere som en koordinator for å løse konflikter i den vestasiatiske regionen, ettersom Kina har stor aksept blant regionale stater. Kina merker at Saudi-Arabias autonomi øker ytterligere – ved å ta i bruk økonomiske strategier uavhengig av USA, og ikke lenger er politisk lydig mot Washingtons diktat.
Den nylige OPEC+-beslutningen om å kutte oljeproduksjonen ytterligere blir sett på som bevis på dette geopolitiske skiftet. For å sitere fra en Global Times-kommentar (gjengitt i Folkets dagblad) forrige uke: «Stemningen av harme mot USA i Midtøsten [Vest-Asia] er gjennomgripende, ikke bare i Saudi-Arabia, ettersom USAs engasjement i regionen er sett på som primært drevet av et ønske om å beslaglegge oljeressurser… Ingen ønsker å være USAs bonde for alltid.
«USAs forsøk på å kontrollere det globale energilandskapet, spesielt på bakgrunn av konflikten mellom Russland og Ukraina, har gjort mange land sinte, ettersom Washington stadig krever at noen land i Midtøsten [vestasiatiske] land ofrer sine egne interesser for å undertrykke Russland.»
«Washington trenger å forstå at de regionale anliggender bør være, og vil bli avgjort av relevante land i Midtøsten [Vest-Asia]. USA lever fortsatt under illusjonen av amerikansk hegemoni og determinisme.»
I motsetning til dette er amerikanske medier fulle av panikk over amerikansk nedtrapping i Vest-Asia. Det er en påtakelig følelse av frustrasjon i Washington. Den flere tiår gamle amerikansk-israelske strategien om å «splitte-og-herske» ved å sette opp Iran som busemann har mistet trekkraften.
Potensielt Iran-oppgjør
Spøkelset som hjemsøker Washington er at Teheran for første gang siden den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ubønnhørlig styrker sine bånd med Gulf Cooperation Council (GCC)-statene, som igjen gradvis vil begrave vestlige sanksjoner mot Iran.
Når det er sagt, går Irans atomprogram også jevnt fremover. USA beregner at Irans atomprogram fortsatt er et splittende spørsmål blant Gulf-statene, spesielt Saudi-Arabia. Men dette mulighetsvinduet kan også stenge når Raisis besøk i Saudi-Arabia får på plass en matrise av strategisk forståelse Saudi-Iran.
Biden-administrasjonen kan ta fatt i den ferske IAEA-rapporten som oppdaget uranpartikler anriket til 83,7 prosent renhet – svært nær våpenkvalitet – ved Irans underjordiske Fordow-anlegg som begrunnelse for et oppgjør med Teheran.
En amerikansk tjenestemann ble sitert av Al Arabiya English og sa at Burns’ oppdrag til Saudi-Arabia faktisk var å forsterke USAs forpliktelse til etterretningssamarbeid. Sannsynligvis delte Burns de siste etterretningsrapportene om Iran med MbS. Ikke desto mindre har Saudi-Arabia gjennomført utenriksministermøtet som ble arrangert av Beijing, og signalisert at kompasset for å forbedre båndene med Iran er satt og, viktigere, at Riyadh ikke vil være part i noen amerikansk militæraksjon mot Iran.
Men da er det kanskje ikke nødvendig med et direkte Saudi-engasjement heller. USS Florida er angivelig i stand til å frakte opptil 154 Tomahawk sjø-til-land kryssermissiler.
Skiftende geopolitikk i Vest-Asia
Det er bemerkelsesverdig at tjenestemenn i Det hvite hus og utenriksdepartementet har valgt å rose den Kina-meglede Saudi-Iran-avtalen, om enn i floskler. USAs president Joe Biden reagerte også på en dempet måte på den svært provoserende OPEC+-beslutningen om ytterligere å kutte oljeproduksjonen neste måned, som han vet godt, er forankret i en dyp forståelse mellom Riyadh og Moskva og vil gi en enorm fortjeneste for Russland fra oljeeksporten.
Merkelig nok fremsatte Netanyahus kontor en påstand om at MbZ (Mohamed bin Zayed Al Nahyan, Emiratenes president, o.a.) ringte ham og at de to lederne «enes om å fortsette dialogen mellom dem i et personlig møte i nær fremtid». Men The Emirates News Agency, WAM, har siden rapportert at samtalen faktisk fant sted på Netanyahus initiativ og at MbZ sa at Emiratene «ville samarbeide med Israel, andre arabiske nasjoner og internasjonale partnere for å unngå regional eskalering og fremme en vei til fred og stabilitet.»
WAM-rapporten flagget umiskjennelig at De forente arabiske emiraters prioritet dreier seg om regional stabilitet, og implisitt, at landet ikke vil bli dratt inn i noe amerikansk-israelske humbug for å undergrave de nåværende prosessene i regional politikk – ikke bare mellom Saudi-Arabia og Iran, men også de som innebærer Syrias retur til Den arabiske liga, en våpenhvile i Jemen osv.
Nyhetsrapporten unnlot å nevne noen forpliktelse fra MbZ til å møte Netanyahu, som selvfølgelig er helt klar og ivrig etter å dra, uvillig til å innse at Israel har mistet grepet på det regionale planet.
I mellomtiden vil USS Florida lure i farvannet i Persiabukta som en lumsk markering av amerikansk makt, og sende meldinger med en stilltiende, men ineffektiv, advarsel til både arabiske stater og Beijing om at det ikke kan være noen ny sheriff i byen, nå eller i tenkelig fremtid.
Her ligger den virkelige faren. Biden-administrasjonen har et desperat behov for god optikk og kan på refleks ty til makt for å hindre det som er ikke mindre enn et skifte av tektoniske plater i geopolitikken i Vest-Asia, som kanskje kan løses bedre med ikke-militære verktøy – eller rett og slett, ikke bli tatt opp i det hele tatt.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
