oss 100 kroner!
Det blir ikke flere Marshallplaner.
Av Thomas Fazi.
For nøyaktig 75 år siden ble grunnsteinen til det transatlantiske forholdet lagt. Etter at Marshall-planen ble signert i lov av president Harry S. Truman, skulle USA fortsette med å sende milliarder av dollar i økonomisk bistand for å hjelpe gjenoppbygge Vest-Europa etter andre verdenskrig, og legge grunnlaget for en gjensidig fordelaktig nordatlantisk allianse som tilbød Europa flere tiår med økonomisk velstand og militær sikkerhet. USA, hevdet presidenten, skulle være være «den første store nasjonen som matet og støttet de erobrede».
I dag eksisterer ikke Trumans verden lenger. Faktisk kunne ikke kontrasten mellom Marshallplanen og USAs tilnærming til Europa i dag vært mer skurrende. Marshall-planen kan fortsatt betraktes som en av grunnpilarene i USAs etterkrigsmytologi, men under Biden fører USA en isolasjonistisk økonomisk politikk og en hardhendt utenrikspolitikk som begge strider mot Europas vitale interesser. Dessuten er det også grunn til å vurdere den faktiske virkningen av Marshall-planen.
Til tross for storheten og generøsiteten som vanligvis er knyttet til det europeiske gjenopprettingsprogrammet, som det offisielt ble kalt, utgjorde midlene mellom 1948 og 1951 faktisk bare rundt 3 % av mottakerlandenes samlede BNP, noe som slo ut i en direkte økning i BNP-vekst på under 0,5 %. Noen forfattere har kreditert Marshall-planen for å ha en mye større indirekte effekt på utviklingen, gjennom å fremme et makroøkonomisk miljø som bidrar til vekst, men slike analyser er i stor grad spekulative. Samlet sett var bidraget til Europas oppgang relativt beskjedent. Mye av pengene strømmet også tilbake til USA i form av kjøp av amerikanske varer og tjenester, inkludert olje, mens mye av materialene og utstyret som ble brukt til å gjenoppbygge Europa ble levert av amerikanske selskaper, og skapte arbeidsplasser og fortjeneste for amerikanske bedrifter.
Uavhengig av den faktiske økonomiske virkningen av Marshallplanen, er det ingen tvil om at den var en rungende politisk suksess for USA – i den grad den sikret USAs geopolitiske innflytelse og kontroll over Vest-Europa. En del av logikken var at mer velstående samfunn ville være mindre mottagelige for kommunistisk og sovjetisk innflytelse – men, som vi har sett, er det tvilsomt om programmet hadde stor innvirkning på økonomiske og sosiale gevinster under etterkrigstidas boom.
En kanal som uten tvil var viktigere og som Marshall-planen konsoliderte USAs innflytelse gjennom, var midlene den kanaliserte til de europeiske sentrum-høyre-partiene som kunne tjene på å bli integrert i det gryende amerikanske imperiet. Dette inkluderte skjulte CIA-midler for å sikre deres valgsuksess – spesielt i Italia og Frankrike – på bekostning av kommunistiske rivaler. Som historikeren Sallie Pisani viser i sin bok The CIA and the Marshall Plan, under dekke av Marshall-planen brukte USA «massiv utenlandsk bistand og ikke-militære skjulte operasjoner for å omforme det krigsherjede Europa i bildet av USA».
Like avgjørende var det at Marshallplanen ble en nøkkelkatalysator for dannelsen av Nato, der USA utøvde sin militære kontroll over Vest-Europa – i tillegg til dusinvis av militærbaser, spesielt i de beseirede nasjonene, hvorav mange fortsatt eksisterer i dag. Marshallplanen spilte også en viktig rolle i å fremme europeisk integrasjon, ved å opprette nye mellomstatlige institusjoner for å administrere og koordinere programmet. Disse inkluderte OEEC, forløperen til OECD, og viktigst av alt Schumanplanen, som førte til Det europeiske kull- og stålfellesskapet, deretter Det europeiske økonomiske fellesskapet og til slutt Den europeiske union. Amerikanerne spilte også en avgjørende rolle i å fremme, også økonomisk, den europeiske føderalismen gjennom American Committee on United Europe (ACUE), grunnlagt i 1948, hvis første styreleder var den tidligere sjefen for Office of Strategic Services (OSS) William Joseph Donovan. Nestlederen var Allen Welsh Dulles, som senere skulle bli sjef for CIA.
Sett under ett ser det altså ut til at Marshall-planen legemliggjør en form for «veldedig imperialisme», der USA fikk kontroll over Vest-Europa og sementerte sin posisjon som en global supermakt, samtidig som den fremmet store deler av etterkrigstidsperioden økonomiske velstand og – i hvert fall til Sovjetunionens sammenbrudd – militær sikkerhet på kontinentet. Europa tjente tydeligvis på å få en andel av imperiets bytte, sjøl om det var i en underordnet posisjon.
I dag virker dette imidlertid ikke lenger å være tilfelle. I økonomiske termer har Europa de siste seks månedene sett et massivt fall i industriproduksjonen mens regjeringer har blitt tvunget til å betale en energiregning på 800 milliarder euro som følge av deres beslutning om å følge USAs strategi i Ukraina. Opptøyer har brutt ut i Frankrike og det er ingen grunn til å tro at de ikke vil spre seg. En europeisk meningsmåling som ble gjennomført i oktober i fjor viste at et flertall av velgerne i Europas fire største land forventet sosial uro og offentlige protester de kommende månedene på grunn av økende levekostnader. I mellomtida har høytstående EU-tjenestemenn anklaget USA på å tjene på krigen – og på Europas motgang. Ikke bare høster USA fordelene av Europas overgang til amerikansk naturgass, men den er også hovedprofitøren på Europas opprustning.
Dessuten har sinnet også økt i Europa over USAs Inflation Reduction Act (IRA), ei pakke på 369 milliarder dollar med subsidier og skattelettelser vedtatt av Biden-administrasjonen for å øke amerikansk produksjon (under dekke av det «grønne skiftet»). Man kan kalle det en slags Marshallplan – men en som er rettet mot USA, ikke Europa. Fra et europeisk perspektiv, utgjør lovforslaget et proteksjonistisk tiltak som oppmuntrer selskaper til å flytte investeringer fra Europa og oppmuntrer kunder til å «kjøpe amerikansk», og retter et alvorlig slag mot Europas allerede kriserammede industri. Presidenten for Imperial College London sa nylig at IRA representerer en «eksistensiell trussel» for europeiske økonomier. Selv kansler Jeremy Hunt, som ikke er kjent for å være kritisk til amerikansk politikk, kritiserte i forrige uke Bidens «massivt forvrengende» investeringsplan.
Slike bekymringer kan virke overdrevne, men de framhever den kognitive dissonansen til de fleste medlemmer av det europeiske etablissementet. På den ene sida blir de stadig tvunget til å gjenta offentlige plattheter om vestlig enhet og besluttsomhet; på den andre begynner de sakte å innse at USA spiller sitt eget spill, og det inkluderer ikke Europa, som ikke lenger blir sett på som en strategisk alliert, men som en konkurrent og en rival.
Sikkerhetsmessig ser det ikke mye bedre ut for Europa, som ser mer sårbart ut i dag enn det har vært på flere tiår. Ettersom muligheten for en direkte Nato-Russland-konfrontasjon blir mer sannsynlig, ser det som pleide å være en sikkerhetsparaply i dag mer ut som et stort blinkende mål. Fra USAs perspektiv har imidlertid konflikten vært en mulighet til å forsterke sitt avtagende hegemoni over Europa, først og fremst ved å fornye og utvide NATO, som var gjennom ei eksistensiell krise før konflikten. Fra USAs perspektiv var dette sannsynligvis et ønsket resultat. Å drive en kile mellom Europa (og Tyskland spesielt) og Russland, og hindre framveksten av en eurasisk geopolitisk realitet, har alltid vært et amerikansk geopolitisk imperativ. Ikke rart at noen vil si USA sto bak bombingen av Nord Stream-rørledningen, som brøt forholdet mellom Russland og Tyskland.
I denne sammenhengen hvorfor skal Europa forbli forankret til USA? Spesielt når vi tar i betraktning den radikale geopolitiske omstillingen som er i gang. Som jeg bemerket nylig har konflikten i Ukraina akselerert fremveksten av en ny internasjonal orden der amerikansk dominans mister sin tiltrekningskraft. USAs handlinger i Ukraina har drevet sammen deres to største motstandere, Russland og Kina, som sammen med India, Saudi-Arabia, Tyrkia, Brasil, Sør-Afrika og dusinvis av andre land som utgjør mesteparten av verdens befolkning gir opphav til verdens største og mest dynamisk handelsblokk – og USA er ikke en del av den. Bare i løpet av de siste dagene har to viktige hendelser gitt ytterligere drivkraft til denne trenden: Brasil og Kina inngikk en avtale om å handle med sine egne valutaer i stedet for amerikanske dollar, mens Kinas nasjonale oljeselskap CNOOC og Frankrikes TotalEnergies fullførte Kinas første LNG-handel. i yuan. Alt dette peker mot den økende isolasjonen av USA fra resten av verden,
Med andre ord, America of the Marshall-planen er borte – og i stedet håper Kina at deres Belt and Road Initiative (BRI) vil bli den nye økonomiske motoren i den post-vestlige blokken. Mange i Vesten er mistenksomme overfor BRI, men dette har ikke hindret 147 land – inkludert 18 EU-stater – fra å undertegne løftet om å forbinde Asia med resten av verden gjennom infrastruktur, investeringer og handel.
Bør vi bli overrasket? Vår tidsalder av usikkerhet er den perfekte scenen for en ny Marshallplan. Og selv om Trumans verden kanskje ikke eksisterer lenger, betyr det ikke at Kina ikke kan gjenskape den.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
