President Putins budskap

Til Føderasjonsrådet og det russiske folk

Russlands president Vladimir Putin holdt en viktig tale til Føderasjonsrådet og det russiske folk 21. februar 2023. Dette er Putins analyse og ikke vår, men vi betrakter det som en viktig redaksjonell oppgave å gi et norsk publikum tilgang til den slik den ble framført. Det som gjengis i vestlige medier er ofte svært fortegnet, karikert eller så forkortet at det ikke er mulig å lese seg til innholdet. Her har leserne usensurert Putin, slik at de sjøl kan gjøre seg opp sin mening. Vår medarbeider dr. philos Knut Erik Aagaard, som følger russiske medier daglig, har oversatt den fra russisk med lett bearbeiding og litt forkorting. Det er en lang tale, men det er et viktig tidsdokument. – Red.

---

President Putins budskap til Føderasjonsrådet og det russiske folk

21.02.2023

Oversatt og lett bearbeidet av

dr. philos Knut Erik Aagaard

25.-28.02.2023

[Oversettelsen er tatt ned på øret etter den offisielle direktesendingen i den statlige kanalen Rossija 1. Andre oversettelser er ikke konsultert. Vanlige parenteser har sin vanlige valør. Kommentarer fra oversetter er sparsomt satt i hakeparentes etter eget skjønn, for oppklaringer og underforståtte ord og vendinger. Denne utskriften inneholder minst to tredeler av talen. Deler som synes å være mer beregnet på hjemmepublikum enn på oss, er utelatt, mest av plasshensyn. Hva presidenten egentlig sa i de utelatte delene, vet ikke oversetteren, for han har ikke rukket å lese talen i dens helhet. Bildene er skjermdumper fra direktesendingen. Som vanlig med president Putin, kommer bomben til slutt].

Knut Erik Aagaard

---

God dag, ærede representanter for Statsdumaen, senatorer, høyt respekterte borgere av Russland!

I dagens Budskap opptrer jeg i den vanskelige, for landet grenseoverskridende, situasjonen som vi alle kjenner så godt. En tid med kardinale, ugjenkallelige forandringer i hele verden, de aller viktigste historiske endringer, som definerer fremtiden for vårt land og vårt folk, og som legger et kolossalt ansvar på hver av oss.

For et år siden ble beslutningen fattet om å gjennomføre en militær spesialoperasjon. Beslutningen ble fattet for å forsvare folkene på våre historiske territorier, for å sikre vårt lands sikkerhet og for å eliminere trusselen fra det nynazistiske regimet som oppsto i Ukraina etter statskuppet i 2014. Forsiktig og skritt for skritt vil vi systematisk løse de oppgavene vi står overfor.

Siden 2014 har Donbass kjempet, og forsvart retten til å bo på sin jord og snakke sitt språk. Donbass stred, og ga ikke opp overfor blokade og uopphørlig beskytning. Stilt overfor for Kievs åpenbare hat, vedble Donbass å vente og håpe på at Russland [før eller siden] ville komme til unnsetning (applaus).

Vi gjorde, som dere vet, alt som var mulig for å løse denne svært tunge konflikten med fredelige midler. Tålmodig førte vi forhandlinger for å komme ut av denne vanskelige situasjonen. Men bak vår rygg ble det forberedt et helt annet scenario. Løftene fra de vestlige lederne, deres forsikringer om sine bestrebelser for en fredelig løsning i Donbass, viste seg, som vi ser, å være en svindel, en grov løgn.

De bare trakk ut tiden, veivet med hendene, og lukket øynene for politiske mord, for Kievs undertrykkelse av dem de mislikte, deres mobbing av [ortodokse] troende, for Kievs økende oppmuntring av ukrainske nynazister til å begå terroraksjoner i Donbass. I vestlige miltærakademier og treningsleirer samlet de sammen og lærte opp nynazistiske bataljoner, og de sendte våpen. Jeg vil understreke at enda før spesialoperasjonen, førte Kiev forhandlinger med Vesten om forsyning av antiluftskyts, av jagerfly og tungt artilleri. Og vi husker også Kievs forsøk på å avtvinge Vesten atomvåpen. De snakket jo offentlig om dette.

USA og NATO fremskyndte utplassering av militærbaser langs våre grenser og hemmelige biolaboratorier [i Ukraina og nabolandene]. Ved sine militærøvelser beredte de grunnen for fremtidige krigsteatre. Gjennom sine underordnede i Kiev forberedte de det slavebundne Ukraina på en stor krig. Og i dag innrømmer de det, åpnet og offentlig, uten å rødme. Det er formelig som om de skryter av og beruses over sine løftebrudd. De kaller selv] både Minsk-avtalen og det normanniske format for et diplomatisk skuespill, en bløff. Det viser seg at hele tiden mens de satte Donbass i brann, mens blodet fløt, nettopp mens Russland ærlig og oppriktig forsøkte å få til en fredelig ordning, så spilte de med menneskeliv, de spilte med merkede kort.

Dette avskyelige falskspilleriet har ofte vært brukt før. Akkurat så samvittighetsløst tvetunget oppførte de seg ved ødeleggelsen av Jugoslavia, Irak, Syria og Libya. Denne skammen kan de aldri vaske av seg. Ord som ære, tillit og rettskaffenhet er ikke for dem. Etter lange århundrer med kolonialisme, diktat og hegemoni, har de vendt seg til at alt er dem tillatt. De har vendt seg til å gi blaffen i resten av verden. Det viste seg at de har utsatt også sine egne folk for et slikt diktat. Dem har de jo på samme måte kynisk ført bak lyset gjennom sine løgner om støtte til Sikkerhetsrådets beslutninger vedrørende Donbass.

Vesten har virkelig forvandlet seg til et symbol for total, prinsippløs løgn. Vi forsvarer med fasthet, ikke bare våre egne interesser, vi forsvarer også den ide at den moderne verden ikke skal deles inn i såkalte siviliserte land og alle de andre, at det er nødvendlig med oppriktig samarbeid om at ingen land er eksklusive, og desto mindre eksklusivt aggressive.

Vi var åpne, og i sannhet klare for konstruktiv dialog med Vesten. Vi sa, og insisterte på, at verden trenger udelelig sikkerhet, lik for alle stater. I mange år foreslo vi våre partnere et felles arbeid for å vurdere gjennomføringen av en slik ide. Men det vi fikk til svar, var enten tåketale eller hykleriske reaksjoner.

Dette gjelder ord. Men vi hadde også konkrete handlinger. Det var NATOs utvidelse i retning våre grenser, det var ny posisjonering av rakettforsvar i Europa og Asia [et forsvar som med et håndgrep kan gjøres offensivt, se Putin i fri dressur]. De besluttet å skjerme seg mot oss med en antirakett-parasoll. Det er utplassering av [nye] styrker, og slett ikke bare langs våre grenser. Jeg understreker det alle vet: Det finnes ikke noe land som har tilnærmelsesvis så mange militærbaser som USA. Bokstavelig talt hundrevis. Over hele verden. Hele planeten er som en nålepute, gjennomboret av disse strikkepinnene. Det er nok å se på kartet.

Hele verden ser hvordan USA ensidig har sagt opp krigsforebyggende våpenavtaler, inkludert INF-avtalen om mellomdistanseraketter [som skapte slik bekymring i Europa på 1980-tallet]. Ensidig har de forlatt de grunnleggende avtalene som sikrer fred på jord. Men hvorfor gjorde de egentlig det? Ting gjøres jo ikke uten en hensikt her i verden.

Og endelig, i desember 2021, sendte vi et avtaleutkast til NATO og EU om garantert sikkerhet for alle. På de prinsipielle, og for oss viktige punkter, fikk vi blankt avslag. Da ble det endelig klart for oss at signalet om bruk av militærmakt allerede var gitt, og at de ikke hadde til hensikt å slå retrett.

Faren økte dag for dag, og innkommende informasjon etterlot ikke tvil om at alt ville være klart for en endelig straffeekspedisjon mot Donbass i slutten av februar. Vi husker jo hvordan regimet i Kiev allerede våren 2014 sendte både artilleri, tanks og jagerfly mot Donbass. Vi husker alle bildene fra bombingen av Donetsk. Flyangrep ikke bare mot Donetsk, men også mot andre byer. I 2015 gjorde de et nytt forsøk på et direkte angrep mot Donbass, mens de samtidig fortsatte blokaden, beskytning og terror overfor fredelige sivile. Alt dette, la oss minne om det, skjedde stikk i strid med Sikkerhetsrådets vedtak. Helt og holdent. Alle lot som ingenting, som om ingenting foregikk.

Jeg vil gjenta dette: Det var USA og NATO, som utløste denne krigen. Vi brukte, og bruker makt, for å stanse den (applaus).

De som planla disse nye angrepene på Donbass, Donetsk og Lugansk, forsto klart at det neste mål er et angrep på Krim og Sevastópol. Også vi kjente til og forsto disse planene. Og disse vidtgående planene i Kiev, dem snakker de nå også høyt om. De har avslørt seg, slik vi allerede hadde avslørt dem. Vi forsvarer folks liv, vårt eget hjem. Vestens mål er uinnskrenket makt. Vesten har allerede brukt 150 milliarder dollar på støtte til og væpning av regimet i Kiev.

Til sammenligning har G7-landene bidratt med bare 60 milliarder dollar til støtte for de fattigste landene i verden i 2020/21, etter data fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Klargjørende, ikke sant? 150 til krig, og 60 til de fattigste landene, som de angivelig har slik omsorg for. Og det foregår samtidig med kjente krav til beskjedenhet og måtehold i mottakerlandene: Hvor ble det av kampen mot fattigdom? Alt snakket om bærekraftig utvikling og økologi? Hvor ble det av, alt sammen? [Where have all the flowers gone?].

Dessuten: Pengestrømmen til krigen minker ikke. De knusler heller ikke med oppmuntring til uro, opprør og statskupp i andre land. Igjen: I hele verden. På München-konferansen nylig lød endeløse beskyldninger mot Russland. Man får et inntrykk av at dette gjøres bare for at alle skal glemme alt det som Vesten har funnet på de siste tiårene.

De slapp selv ånden ut av lampen. De har kjørt hele regioner ut i kaos. Millioner av mennesker er blitt drept. Mer enn 38 millioner er blitt flyktninger. Det er ikke vi som sier det, det er amerikanske eksperter og journalister. Dette vil de [i München] gjerne at folk skal glemme. De later som om ingenting har hendt.

Men dette er det ingen i verden som som har glemt, ingen som vil glemme. Menneskelige tap og tragedier er det ingen av dem som teller. For det som står på spill er trillioner av dollar, muligheten til fortsatt å stjele fra alle, under dekke av ord som demokrati og friheter, for å skape såkalte nyliberale, totalitære verdier. De klistrer merkelapper på hele land og folk, de fornedrer statsledere offentlig. De undertrykker annerledestenkende i sine egne land for å skape et fiendebilde hos seg selv, for å trekke oppmerksomheten bort fra [hjemlige] korrupsjonsskandaler. Det vises på TV, vi ser det jo hver dag på skjermen alt sammen, fra voksende økonomiske og sosiale problemer til mellomfolkelige problemer og motsetninger.

Jeg minner om at Vesten nærmest åpnet døren for de tyske nazistene på tredvetallet i forrige århundre. Og i vår tid har de forsøkt å gjøre Ukraina til et Anti-Russland. Prosjektet er for øvrig ikke nytt. Folk som har fordypet seg bare litt i historien, vet det godt. Røttene til dette prosjektet går tilbake til attenhundretallet, da det ble dyrket frem i Østerrike-Ungarn, Polen og andre land. Med ett mål: Å fravriste Russland disse historisk russiske områdene som i dag kalles Ukraina. Det var og er målet. Her er det ikke noe nytt, ingen nye påfunn, det bare gjentar seg. Vesten har forsert og fremskyndet dette prosjektet i vår tid, ved å realisere og støtte statskuppet i 2014.

Kuppet var jo blodig, antistatlig og antikonstitusjonelt. Vesten oppførte seg som om ingenting hadde hendt, som om dette var helt i orden. De offentliggjorde endatil hvor mange penger de hadde brukt på det. Som ideologisk fundament bygget de på russerhat [en form for rasisme, ofte kalt russofobi] og ytterliggående aggressiv nasjonalisme. Det er pinlig å nevne, pinlig for oss, men ikke for dem, at en av brigadene i Ukrainas væpnede styrker helt nylig ble beæret med navnet «Edelweiss», etter den hitleristiske divisjonen som deltok i deportasjon av jøder, skyting av krigsfanger, som straffebataljoner i operasjoner mot partisaner i Jugoslavia, Italia, Tsjekkoslovakia og Hellas.

[Innskudd: I Norge har denne lille blomsten nærmest en anti-fascistisk symbolvalør etter den amerikanske filmen av samme navn. Slik få i Norge vet noe om den ekstremt brutale, nazistiske divisjonen Edelweiss, er det få eller ingen i Russland som kjenner den hyggelige lille antifascistiske blomsten i den amerikanske filmen. Oversetteren tviler på at filmens navn er tilfeldig valgt. Derimot kan det tenkes at at den ukrainske brigaden er omdøpt Edelweiss av de lyse hoder og raske replikker i Zelenskijs filmselskap Kvartal 95, som brakte ham til makten – som et pek til russerne og Putin. Der er de smarte nok til å kunne vite at ordet har to motsatte konnotasjoner, og kan oppfattes positivt i vest og negativt i øst. Det vet de – og det vet vi som både er sovjet-kyndige og gamle nok til å huske den store Edelweiss-vekkelsen som hjemsøkte vårt land etter at Vest-Tyskland i 1954 ble opptatt i NATO].

SS-inspirerte sjevroner nyter stor popularitet i den [ukrainske] hæren og Nasjonalgarden [hvori opptatt Høyre Sektor og lignende bander], som Das Reich, Dødningehode, Galichina [en særlig nazi-infisert region i Vest-Ukraina] og fra andre SS-enheter, som også står til albuene i blod. [Sjevroner er v-formede insignia («sersjant-vinkler», også kalt «anførselstegn», på militærjakker]. Ukrainske tanks og tungt artilleri fører Wehrmacht-symboler fra Nazi-Tyskland. Man kan ikke egentlig si at de ukrainske nynazistene gjør noen hemmelighet av hvem de tar opp arven etter.

Det er forbløffende at ingen statstilknyttede i Vesten ser ut til å la seg merke med dette. Hvorfor? Fordi de gir blaffen i det. Unnskyld uttrykket. De gir blaffen i hvem de allierer seg med i kampen mot oss russere. Det betyr at igjen at de kan bruke absolutt hvem som helst mot oss: Nazister, terrorister, ja Fanden selv, bare de de gjør som befalt og fører våpen mot Russland. Akkurat slik har det jo også vært.

Prosjektet Anti-Russland er i sitt vesen en del av en revansjistisk politikk i forhold til vårt land: Dannelsen av ustabile konfrontasjonssoner, arnesteder for konflikt langs våre grenser. Hensikten er den samme i dag som den var den gangen på tredvetallet: Send aggresjonen østover! Hensikten har vært å utløse krig i Europa med marionetter, kvitte seg med konkurrenter [på «The Grand Chessboard»].

Vi kjemper ikke mot folket i Ukraina. Det folket er pantsatt til regimet i Kiev og dets vestlige sponsorer, som i realiteten har okkupert dette landet politisk, militært og økonomisk. I flere tiår har de ødelagt ukrainsk industri, plyndret landet for naturresurser. Det følgeriktige resultat ble sosialt forfall, en kolossal vekst i fattigdom og ulikhet. Under slike forhold er det selvfølgelig lett å håve inn det som trengs for krigshandlinger. Folket var det ingen som tenkte på. Folket ble utstyrt som til menneskeofring og som forbruksvare. Det er trist, ganske enkelt forferdelig å snakke om dette. Men det er et faktum.

Ansvaret for å utløse konflikten i Ukraina, for eskaleringen av den, for veksten i antall ofre for den, ligger i sin helhet på de vestlige eliter, og naturligvis også på dagens regime i Kiev. For det ukrainske folket er essensielt fremmed for dette regimet. Dagens ukrainske regime tjener ikke nasjonale interesser, men tredjelands interesser. Vesten bruker Ukraina som en rambukk mot Russland, og som en krigsskueplass. Jeg skal ikke nå feste meg detaljert ved Vestens forsøk på å bryte [den naturlige] gangen i krigshandlingene, ved å forsyne Ukraina med krigsmidler. Det er så allikevel vel kjent for dere. Men én omstendighet må være klar for alle: Jo mer langtrekkende vestlige våpensystemer som ankommer Ukraina, dess lengre bort blir vi nødt til å fjerne trusselen fra grensene våre. Dette gir seg selv, naturlig (applaus).

Vestens eliter skjuler ikke sine hensikter: Å påføre Russland et strategisk nederlag. Dét er et ordrett sitat. Hva betyr dette for oss? Det betyr at de vil kvitte seg med oss en gang for alle. Det betyr at de vil forvandle en lokal konflikt til et globalt oppgjør.

Nettopp slik forstår vi selv dette, og nettopp i samsvar med dette vil vi reagere. For i en slik situasjon handler det allerede om vårt lands eksistens [som stat]. Men de kan heller ikke unnlate å legge merke til at det er umulig å beseire Russland på slagmarken. Derfor fører de en stadig mer aggressiv informasjonskrig mot oss. Den målrettes naturligvis mot den yngre generasjon, og igjen farer de med løgn. De fordreier historiske fakta, de slutter ikke å angripe vår kultur, vår ortodokse russiske kirke og andre av våre religiøse organisasjoner.

Se bare hva de gjør med sine egne folk. De ødelegger familien, de bryter ned kulturelle og nasjonale identiteter, de forkrøbler forholdet til barn, og skaper en til pedofili grensende norm, en livsform. Og de setter prester til å velsigne likekjønnede ekteskap. Måtte Gud forbarme seg over dem, la dem gjøre som de vil. Voksne mennesker har rett til å leve som de vil. Vi har alltid forholdt oss slik til dette i Russland og i Sovjetunionen, og slik vil vi alltid forholde oss. Ingen trenger inn i folks privatliv, og vi planlegger ikke å gjøre det.

Men man føler trang til å si til [Vestens eliter]: Se på Den hellige skrift, se på andre religioners hellige skrifter. Der er jo alt sagt. Også at familien er en forening av mann og kvinne (applaus). Men nå trekkes også disse hellige skrifter i tvil. Den anglikanske kirken planlegger nå – planlegger, det er ikke vedtatt – å vurdere om Gud kanskje er kjønnsnøytral! Måtte Gud tilgi dem, de vet ikke hva de gjør (applaus). Millioner av folk i Vesten forstår at de ledes mot en åndelig kakastrofe, men elitene .. de går ganske enkelt fra vettet, og dét er allerede uhelbredelig. Men det er deres problem. Vi er forpliktet til å forvare våre barn. Og det gjør vi. Vi forsvarer våre barn mot forfall og degenerasjon (lang applaus).

Det er åpenbart at Vesten vil prøve å få oss ut av balanse og splitte vårt samfunn. De satser på nasjonale forrædere, som til alle tider slik inntar den gift som kalles forakt for eget land .. Slik har det alltid vært.

De som velger åpent forræderi, som utfører terroraksjoner og andre forbrytelser rettet mot vårt samfunns sikkerhet, mot vårt udelelige territorium, vil bli holdt til ansvar etter loven. Men vi vil aldri begynne etterligne [?] regimet i Kiev og de vestlige elitene, som driver heksejakt på den gamle måten. Vi vil ikke gjøre opp regning med dem som bare sviktet fedrelandet, la det forbli i deres egen samvittighet. La dem leve med det selv. Det viktige er at folk, russiske borgerne, selv gir dem sin moralske vurdering. Vi er alle stolte av at vårt flernasjonale folk (applaus) med overveldende flertall har inntatt en prinsipiell holdning til den militære spesialoperasjonen. De har forstått betydningen av det vi gjør. De støtter det vi gjør for å forsvare Donbass. I denne støtten ser vi fremfor alt ekte patriotisme, en følelse som historisk er karakteriserende for vårt folk.

[Her følger mange og lange takksigelser. De er lesverdige og rørende, og mottas med stående ovasjoner og et minutts stillhet for de falne. Presidenten presenterer så planer for videre reformer i Russland under nye globale samværsformer. De er svært viktige og interessante, men utelates i hovedsak her, for korthets skyld].

Ærede kolleger: Vesten har åpnet ikke bare en militær front mot oss, men også en informasjonsfront og ikke minst en økonomisk front. Men Vesten har ikke oppnådd noe som helst, ikke noe sted. Vesten vil heller ikke oppnå noe (applaus). Og ikke bare det: De som initierte sanksjonene, rammer bare seg selv. De har fremprovosert prisvekst, tap av arbeidsplasser, bedriftsnedleggelser og energikrise i sine egne land. Og de forteller sine borgere, det hører vi jo, at russerne har skylden for alt.

Hvilke metoder bruker de mot oss, i denne sanksjonsaggresjonen? De forsøker å bryte produksjons- og handelsforbindelser med russiske selskaper. Våre finansielle institusjoner ble koblet fra kommunikasjonskanalene for å knuse vår økonomi. De nekter oss adgang til eksportmarkedene for å redusere inntektene våre. Det er tyveri av våre valutareserver, det er forsøk på å velte vår rubel for å fremprovosere ødeleggende inflasjon.

Jeg gjentar: Sanksjoner mot Russland er bare et middel. Som de vestlige lederne selv erklærer, og jeg siterer: Målet er å påføre våre borgere lidelse. Påføre lidelse. Det er slike humanister de er. De vil ha våre landsmenn til å lide, for derved å destabilisere vårt samfunn fra innsiden.

Men de forregnet seg. Den russiske økonomien og styringssystemene viste seg mye mer solide enn de vestlige lederne hadde antatt. Takket være samarbeid mellom regjeringen, parlamentet, statsbanken, [de guvernørstyrte] regionene, og resten av næringslivet og fagforeningene, lyktes det oss å styrke økonomien. Vi forsvarte befolkningen, sikret arbeidsplassene, vi unngikk varemangel i markedet, inkludert alle nødvendighetsartikler, vi støttet finansinstitusjonene og styrket entreprenører som satser sine midler i egne bedrifter, det vil si i landets utvikling. Vi etablerte allerede i mars i fjor en tiltakspakke for næringslivet og økonomien, i størrelsesorden én billion rubler (10¹²rubler =NOK 138 milliarder).

Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke er [inflasjonsdrivende] emisjonspolitikk, langt derifra. Her hos oss gjøres alt opp på en solid markedsbasis. Etter tallene fra budsjettåret 2022 gikk det nasjonale bruttoproduktet ned – Mikhail Ivanovitsj her (Trinoga, leder av presidentadministrasjonens sekretariat) ringte meg og spurte om ikke jeg kunne offentliggjøre disse tallene! Men hvorfor det? Tallene ble offentliggjort i går, tror jeg, tallene er riktige, alle frister er holdt, alt går etter planen. Dere husker at Vesten spådde oss en økonomisk nedtur på 20-25 prosent for fjoråret? Det nasjonale bruttoproduktet for 2022 gikk ned med 2,1 prosent. Det er våre ferskeste tall. Dessuten minner jeg om at det i februar-mars 2022 ble spådd at russisk økonomi ville gå helt overende. Det russiske næringslivet har restrukturert logistikken og styrket samarbeidet med ansvarlige, forutsigbare handelspartnere. Og slike er det mange av. I verden som helhet er slike i flertall.

Jeg bemerker at andel rubler i mellomstatlige betalingsoppgjør doblet seg ved utgangen av 2022 sammenlignet med desember 2021, og endte på en tredjedel. I valutaoppgjør med vennligsinnede land er andelen over halvparten av volumet. Vi vil også fremover sammen med våre vennligsinnede handelspartnere arbeide for å danne stabile, sikre betalingssystemer, uavhengige av dollar og andre vestlige reservevalutaer, som ved en slik politikk fra de vestlige eliter og styresmakter nødvendigvis må tape sin universelle karakter. De gjør det selv, med sine egne hender. Det er ikke vi som reduserer våre oppgjør i dollar eller i såkalt universelle valutaer. De gjør det selv, med sine egne hender.

Vi har et slikt fast uttrykk: Heller kanoner enn smør! Landets forsvar er naturligvis blant de viktigste prioriteringer, men når vi løser slike strategiske oppgaver på dette feltet, bør vi unngå å gjenta fortidens feil. Vi må ikke ødelegge vår egen økonomi. Vi har alt som behøves for å finansiere sikkerheten, og alt som trengs av betingelser for overbevisende utvikling av landet. Det er etter denne logikken vi handler, og slik vil vi fortsette (applaus).

Mange grunnleggende, nasjonale, sivile bransjer har klart seg uten reduksjoner siden i fjor, men har tvertimot økt produksjonen. Boligbyggingen nådde i fjor for første gang en million kvadratmeter.

Når det gjelder landbruksproduksjonen, så nådde den i fjor en tosifret prosentvis økning. Takk skal dere ha! Jeg bøyer meg i støvet for jordbrukerne (applaus). Våre bønder høstet rekordstore avlinger i fjor, over 150 millioner tonn korn, inkludert over 100 millioner tonn hvete. Ved slutten av dette jordbruksåret, det vil si før utgangen av juni 2023, vil vi kunne drive den totale korneksporten opp i 55-60 millioner tonn. Ennå for 10-15 år siden ville dette blitt oppfattet som et eventyr for barn, et helt uoppnåelig mål. Om dere husker, for ikke så lenge siden, og noen husker det vel: Under tidligere visestatsminister og landbruksminister [pause] [Vladimir Nikolaievitsj Sjtsjerbak 1999-2000, ombeskikket da Putin vant presidentvalget] var totalavlingen omtrent 60 millioner tonn korn, og nå blir det 55-60 millioner tonn bare til eksport!

Jeg er helt overbevist om at vi har alle muligheter til lignende gjennombrudd på andre produksjonsområder. Vi satte ikke arbeidsplassene overstyr, vi oppnådde tvert imot lavere arbeidsløshet. Dette året! Stilt overfor slike vanskeligheter fra alle kanter! Arbeidsmarkedet er nå mer komfortabelt enn det var tidligere. Husker dere? Før pandemien var arbeidsløsheten på 4,7 prosent. Nå er det 3,7 prosent, så vidt jeg husker. Et historisk minimum. Jeg gjentar: Russland har overvunnet de økonomiske risiki. Overvunnet.

Mange av disse prøvelsene var vanskelige å forutse [og planlegge for]. Vi ble nødt til å ta dem på sparket, for å si det slik, ettersom de kom. Både på statlig nivå og i forretningslivet ble beslutningene tatt i maksimalt operativ modus. Jeg merker meg at privat initiativ her spilte en en enorm rolle. Små og mellomstore bedrifter. Det må vi ikke glemme. Vi unngikk tapsbringende administrativ regulering og forskyvning av økonomien i retning staten.

En viktig detalj: Reduksjon i produksjonen ble registrert bare i andre kvartal 2022. I tredje og fjerde kvartal var det igjen vekst, en oppgang. 

Vi er faktisk inne i en ny vekstsyklus i økonomien. Etter ekspertenes vurdering er veksten i ferd med å anta en kvalitativt ny karakter. Globale markeder rykker frem i første rekke, inkludert ATR – regionene i Asia og ved Stillehavet. Vårt eget indre marked, hjemmemarkedet. Den vitenskapelige og teknologiske arbeidskraftsutvikling. Ikke forsyne utlandet med råvarer, men egen produksjon av varer med en forhøyet merverdi [foredlingsindustri]. Dette vil avdekke Russlands enorme potensial i alle bransjer og på alle områder. Allerede i år prognoserer vi en stor nasjonal økning i etterspørsel.

Jeg er overbevist om at våre selskaper vil utnytte denne muligheten til å øke produksjonen, i trygg forvissning om at de kan fylle nisjer som er åpnet, eller som vil åpne seg, for de mest etterspurte varer, etter at vestlige selskaper har trukket seg ut. Nå ser vi bildet i hele dets fylde. Vi se ser de strukturelle problemene vi må løse, innen logistikk, teknologi, finans og bemanning. Vi har snakket veldig mye, veldig lenge, om behovet for å endre økonomiens struktur her hjemme. Og akkurat nå er disse strukturendringene en livsnødvendighet. Dét forandrer saken – til det bedre. Vi vet hva som er uomgjengelig nødvendig å gjøre for offensivt å sikre Russlands suverene, selvstendige og uavhengige utvikling på tross av hvilke som helst ytre påtrykk og trusler, og med en pålitelig sikkerhetsgaranti for statens interesser.

Jeg vil gjerne understreke at betydningen av og hensikten med det vi gjør, er å tilpasse oss til den aktuelt pågående situasjon. Det strategiske mål er å heve vår økonomi utover nye grenser. Alt forandrer seg nå, og det forandrer seg svært, svært fort. Dette er ikke bare en utfordringenes tid, men også en mulighetenes tid. Slik er det virkelig. Og hvordan vi skal leve i fremtiden, det avhenger av hvordan vi løser disse oppgavene. Vi må fjerne, utrydde alskens interdepartementale motsetninger, formaliteter, misforståelser, misoppfatninger, misfornøydheter, skuffelser, fornærmelser, fortielser og lignende tøv. Alt for saken, alt for resultatet. Vi må sikte oss inn mot målet.

Vellykket oppstart av nye selskaper, små, familiebaserte bedrifter, det er allerede en seier. Åpning av moderne fabrikker og mange kilometer nye veier, det er også en seier. En ny skole, en ny barnehage: Det er en seier. Vitenskapelige oppdagelser og teknologiske fremskritt er selvfølgelig også en seier. Et bidrag fra den enkelte til det felles mål. Det er dét det handler om (applaus).

I hvilke retninger skal vi sikte inn samarbeidet mellom staten og næringslivet i regionene? Vi skal for det første utvide lovende ytre forbindelser, nye logistiske korridorer. Det er allerede fattet beslutning om å forlenge motorveien Moskva-Kazan til Jekaterinburg [i Ural], med forlengelse til Tsjeljabinsk og Tjumén [i vest-Sibir]. På litt lenge sikt ser vi Irkutsk [ved Baikal], og Vladivostok [ved Stillehavet]. Med avkjørsler ned til Kasakhstan, Mongolia og Kina, og dessuten ved å utvide den økonomiske kontakten med markedene i Sør-Asia. Vi vil bygge ut havnene ved Svartehavet og Azov-havet. Særlig oppmerksomhet vil vi vie den internasjonale korridoren nord-sør. Allerede i år blir det lettere for større skip, som ikke stikker dypere enn 4,5m, å trafikkere Volga/Kaspi-kanalen. Dette åpner nye ruter for kommersiell kontakt med India, Pakistan, Iran, landene i Midtøsten [og Sentral-Asia]. Etterhvert vil vi utvide denne korridoren ytterligere.

Dessuten har vi planer om hurtigmodernisering av de østgående jernbanestrekningene Transiba og Bama [gjennom Sibir mot Stillehavet og Kina], og planer for ytterligere å kommersialisere Nordøstpassasjen. Det er ikke noe vi gjør bare for økt godstransport, men enda viktigere, fordi det muliggjør en fellesnasjonal innsats for å utvikle [og befolke] Sibir, Arktis og Det fjerne østen [Øst-Sibir mot Stillehavet].

[På dette punktet i talen følger en lengre redegjørelse for regjeringens moderniseringsreformer og infrastrukturelle fremtidsplaner på alle viktige områder, mest myntet på hjemmemarkedet og utelatt her, men godt motatt i salen].

[…] Og på dette punktet, ærede kolleger, vil jeg gjerne ta dere med på en liten filosofisk digresjon. Vi husker hvilke problemer og ubalanser den sene sovjetiske økonomien råket ut for. Etter at Sovjetunionens planøkonomiske system under nittitallets kaotiske betingelser brøt sammen, forsøkte vi å skape en økonomi basert på markedskrefter og privat eiendomsrett. Og dét var vel, vidt forstått, rett og riktig. Vesten tjente som eksempel i mangt. Vi hadde jo vestlige rådgivere her, som dere vet, i bøtter og spann. Det var tilstrekkelig, tenkte man, rett og slett å kopiere deres modeller. Og de kranglet jo seg imellom, som dere husker, europeerne og amerikanerne, om hvordan de best kunne utvikle russisk økonomi.

Og hva ble resultatet? Vår nasjonale økonomi begynte i stor grad å orientere seg mot Vesten, og dertil, primært som kilde for råvarer. Det var ulike nyanser, naturligvis, men overveiende som leverandør av råvarer. Årsakene til dette er også forståelige. Det nye russiske næringslivet var i sin vorden helt naturlig ute etter å tjene penger, som alle næringsliv i alle land til alle tider, fortrinnsvis rask og lett tilgjengelig fortjeneste [der forholdene tillater dét, som de gjorde i Russland].

Og hva førte det til? Til salg av ressurser, olje, gass, metaller og skog. Få var de som falt i tanker om langsiktige investeringer – kanskje var det heller ikke mulig. Andre, tyngre og vanskeligere bransjer hadde derfor en svak utvikling [gjennom nittitallet]. For å bryte denne uheldige tendensen krevdes det mange år, det ser vi jo gjennom alle de regjeringer vi har hatt. Det var nødvendig å etablere et velfungerende skattesystem og sikre omfattende statlige investeringer [på de infrastrukturelle virksomhetsområdene som på kort sikt er lite rentable for private, men uunnværlige for landets utvikling]. Vi oppnådde virkelige, synlige endringer. Vi har et resultat.

Imidlertid må vi huske under hvilke omstendigheter vår storindustri utviklet seg. Teknologien var i Vesten. Rimelige finansielle kreditter og gode avsetningsmarkeder, de var også i Vesten. Som rimelig kan være fløt vår kapital også dit. I strie strømmer. I stedet for å utvide produksjonen, i stedet for å investere i teknologi og utstyr, i stedet for å skape nye arbeidsplasser, her hos oss, i Russland, ble vår kapital dessverre i stor grad sløst bort på herregårder, yachter og prakteiendommer. Senere begynte de i noen grad, det er sant, å investere i utvikling, men i den første perioden gikk alt dit, til forbruk, i strie strømmer. Og der hvor det er rikdom, der er naturligvis barna, deres utdannelse, der er deres liv og deres fremtid. Det var meget vanskelig, praktisk talt umulig, for staten å bremse eller stanse en slik utvikling. Vi levde jo under det frie markeds paradigme.

Den siste tids hendelser viser oss svært overbevisende at bildet av Vesten som en trygg havn og et asylmottak for kapitaler, var en hildring, en forfalskning. De som ikke forsto dette i tide, de som betraktet Russland kun som en inntektskilde, og planla et liv i Vesten, de tapte stort. Der ble de ganske enkelt plyndret. Selv lovlig opptjente penger ble beslaglagt. Jeg sa en gang, i spøk, og mange husker det vel, i en henvendelse til russisk forretningsliv: Dere kommer til å plages med å måtte svelge støv, der dere løper i korridorene mellom byråkrater og rettsinstanser for å redde pengene deres. Og akkurat slik gikk det (applaus).

Og nå skal jeg legge til en svært viktig detalj: Ingen alminnelige borgere av dette landet, tro meg, ingen syntes synd på dere da dere ble fratatt kapitalen deres i vestlige banker! (applaus og latter). Folk syntes ikke synd på dem som ble fratatt yachter og slott i utlandet. I diskusjonen rundt kjøkkenbordet var det nok mange som husket privatiseringen på nittitallet, da svære bedrifter skapt av folket gikk under hammeren for knappenåler og glansbilder, og husker den prangende, påtrengende luksus som de nye elitene flotttet seg med.

Det er også viktig å huske at Vesten i alle årene etter Sovjetunionens sammenbrudd forsøkte å svi av de post-sovjetiske statene, og særlig: én gang for alle kvitte seg med den siste gjenværende rest av vårt historiske territorium som stat. De oppmuntret og kastet utenlandske terrorister etter oss langs grensene, provoserte frem regionale konflikter, de ignorerte våre nasjonale interesser og brukte økonomiske tvangsmidler og press.

Den russiske storindustrien – det er derfor jeg sier dette – storindustrien svarer for strategiske bedrifter, for arbeidskollektiver på mange tusen mann, de definerer de sosioøkonomiske forholdene i mange regioner. Så tingenes tilstand er svært truende og farlig hvis eierne og lederne av slike storbedrifter står i et avhengighetsforhold til regjeringer som fører russiskfiendtlig politikk. Det er farlig for landet. En slik tingenes tilstand er utålelig (applaus).

Ja – alle har et valg. Noen vil foretrekke å leve til sine dagers ende i en beslaglagt villa med blokkerte konti, eller finne seg et lunt mindre rede et lite sted i utlandet. Det er deres valg. Vi forfølger ikke slike. Men det er på tide å forstå, at slike russere i Vesten var og forblir annenrangs fremmede, som man kan behandle etter forgodtbefinnende. Penger, forbindelser, kjøpte titler, grever og baroner og borgermestre, det spiller ingen rolle. Der er de annenrangs.

Men de har også et annet valg (applaus og latter). Å stå sammen med fedrelandet. Arbeide med sine landsmenn. Ikke bare starte nye bedrifter, men forandre livet rundt seg. I byer, landsbyer, i sitt land. Og slike bedriftsledere, slike forretningslivets krigere – og dem har vi mange av – de er fremtiden til Russlands økonomi. Alle må forstå at kilden til velferd og fremtid legget her og bare her, i det fedrene land, i Russland (applaus).

Da vil vi skape en solid, selvstendig økonomi som ikke skjermer seg for verden, men utnytter alle sine komparative fortrinn. Russisk kapital, penger som er skapt her, må arbeide for landet, for dets utvikling. Nå åpner det seg enorme perspektiver for utvikling av infrastruktur, foredlingsindustri, nasjonal turisme, og mange andre bransjer. Jeg vil gjerne at de lytter, som har støtt på Vestens rovgriske ulvemanerer: Å prøve å løpe rundt med utstrakt hånd, å fornedre seg for å få tilbake disse lusne pengene, er meningsløst. Særlig nå, når dere endelig ser hvem dere har med å gjøre. Det hjelper ikke å klamre seg til fortiden, forsøke å saksøke, ettersøke. Nå gjelder det å bygge opp livet og arbeidet på nytt. Så meget mer som dere er sterke karakterer. Jeg henvender med til bedriftslederne. Jeg kjenner mange av dere, personlig og over mange år. Sterke folk som har gått en vanskelig vei gjennom livet. Åpne nye prosjekter, tjen penger, invester i Russland. Invester i bedrifter og arbeidsplasser. Hjelp skoler, universiteter, vitenskap, helsevesen og kultur. Dere vil se at dere forøker deres kapital, dere vil se at dere får folkets takknemlige anerkjennelse, i generasjoner fremover. Staten og samfunnet vil ubetinget støtte dere (lang, stående applaus).

Vi får ta denne applausen som en hilsen med på turen for et forretningsliv som sender pengene den rette veien. Ærede kolleger: Russland er et åpent land. Og dessuten en selvskapt distinkt sivilisasjon. I denne påstanden er det ingen pretensjon om eksklusivitet og forrang. Men denne sivilisasjonen er vår. Dét er det viktige. Vi har arvet den fra forfedrene og vi må ta vare på den for våre etterkommere og levere den videre. Vi vil utvikle samarbeidet med våre venner, med alle som er klare til felles arbeid. Vi vil tilegne oss alt det beste, men bygge først og fremst på vårt eget potensial, den kreative energien i det russiske samfunnet, på våre egne tradisjoner og verdier.

Her vil jeg si et ord om vår folkekarakter: Man har alltid [blant annet gjennom litteraturen] kjent russerne som storsinnede, barmhjertige og medlidende. Dagens Russland gjenspeiler fullt ut disse trekkene i seg selv. Vi vet hva vennskap er, vi holder vårt ord. Vi svikter ingen og støtter i tunge stunder. Uten å tenke oss om kommer vi den til unnsetning, som har havnet i ulykke. Alle husker hvordan vi under pandemien (som de første, faktisk) bidro med hjelp til noen europeiske land, Italia for eksempel, i de første og vanskeligste ukene av Covid-utbruddet. Det passer også å minne om den hjelp vi yter Syria og Tyrkia etter jordskjelvet. Nettopp det russiske folket er grunnlaget for landets suverenitet, det er maktens kilde, det gir urokkelige friheter og rettigheter som er garantert av konstitusjonen. Dem gir vi aldri fra oss (applaus).

I denne forbindelse minner jeg om at lokalvalgene i september i år, og presidentvalget i 2024 vil bli gjennomført i strengt samsvar med loven, i samsvar med alle demokratiske og konstitusjonelle prosedyrer. Det vil alltid være ulike tilnærminger til løsning av oppgaver. Men våre politiske partier er konsoliderte og samlet om det viktigste. Det viktigste er landets sikkerhet, folkets velferd, suverenitet og nasjonale interesser. Jeg vil takke dere for denne ansvarlige og faste posisjonen, og minne dere om noen ord fra patrioten og statsmannen Pjotr Arkadievitsj Stolypin [russisk statsminister fra 1906 til han ble skutt under et besøk i Kiev-operaen i 1912]. Ordene ble uttalt i Statsdumaen for over hundre år siden, men de passer fullt ut i dagens situasjon. Han sa: «Når det gjelder Russlands sikkerhet må vi alle forene og omforene våre anstrengelser, våre forpliktelser og rettigheter, for å støtte én historisk høyere rettighet: Russlands rett til å være sterkt (stående applaus).

[Her utelater vi et avsnitt av talen, som handler mer om indrepolitiske saker, og går videre til det avsluttende avsnittet, der presidenten vurderer aktuelle utenrikspolitiske og militære spørsmål].

Så noen ord om situasjonen rundt oss. I begynnelsen av februar i år lød en erklæring fra NATO, nærmest med et krav til Russland (som de formulerer det) om å «vende tilbake» til avtalen om offensive angrepsvåpen, inkludert adgang til inspeksjon av våre kjernefysiske forsvarsobjekter. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dette, et slags absurd teater? Det er kjent for oss at Vesten samarbeider direkte med regimet i Kiev om [drone-] angrep mot basene for vårt strategiske flyvåpen. Dronene som ble brukt for disse angrepene ble utrustet og modernisert for dette formålet i samarbeid med spesialister fra NATO. Og etter det vil de nå inspisere våre forsvarsanlegg? Under moderne forhold i våre dager, lyder dette som en slags tullprat.

De lar ikke oss gjennomføre fullverdige inspeksjoner av deres installasjoner etter den samme avtalen. Våre stadig gjentatte begjæringer om inspeksjon av dette eller hint objekt hos dem, står ubesvarte. De avslår på et formalistisk grunnlag, og vi får ikke anledning til å inspisere noe som helst på den siden [av havet]. USA og NATO snakker rett ut om at deres mål er å påføre Russland et strategisk nederlag. Og nå vil de reise rundt på våre forsvarsanlegg, til og med de nyeste, som om alt var ved det gamle? For en uke siden, for eksempel, signerte jeg en forordning om å ta i bruk nye landbaserte strategiske komplekser. Og så tror de at de kan komme her og inspisere der? Sånn uten videre?

Med sin kollektive erklæring har alle NATO-landene faktisk signalisert at de ønsker å være en del av denne avtalen om regulering av offensive strategiske våpen. Det ønsker også vi at de blir. Velkommen! Vi mener at tiden for lengst er moden for [utvikling av] denne avtalen. For i NATO er det jo mer enn ett land som har atomvåpen. I tillegg til USA har både Frankrike og Storbritannia atomvåpen. Disse våpenarsenalene utvikles og forbedres, og de er også innsiktet mot oss. De siste uttalelsene til lederne deres bekrefter det. Vi har ikke rett til ikke å ta dette i betraktning. Spesielt i dag.

Den første avtalen om offensive strategiske våpen ble inngått bare mellom USA og Russland i 1991, under helt andre forhold, i en tid med avspenning og styrket tillit mellom oss. I det følgende økte vårt samarbeid til et nivå der USA og Sovjetunionen erklærte at vi ikke lengre anså hverandre som motstandere. Kjempefint, alt var bra. Den aktuelle avtalen, fra 2010, inneholder det aller viktigste punktet, om sikkerhetens udelelighet og en direkte kopling mellom offensive og defensive strategiske våpen. Alt dette er for lengst glemt, som dere vet [smiler]. USA gikk ut av PRO-avtalen [om rakettskjold]. Alt dette er i fortiden. Forholdet mellom oss ble dårligere, og det er svært alvorlig. Det er fullt og helt USAs ansvar.

Umiddelbart etter Sovjet-unionens sammenbrudd gjorde nettopp USA en ny gjennomgang av resultatene av andre verdenskrig. [De ville ha] en verden basert på Amerika. Der det bare er én sjef, én herre. For å oppnå dette, begynte de brutalt å ødelegge det grunnlaget for sameksistens som ble nedfelt etter slutten av andre verdenskrig. For å viske ut alt som var avtalt på Jalta [1943] og i Potsdam [1945]. Skritt for skritt ødela de den verdensordningen [som var et resultat av krigen], ødelegge sikkerhetsordninger og våpenkontroll. De planla og gjennomførte en hel serie kriger over hele verden [etter 1991]. Og alt med bare ett mål: Å knuse arkitekturen i de internasjonale forbindelser etter Sovjetunionens sammenbrudd. Dette er ikke bare en talemåte. Det er akkurat slik det foregår her i verden. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, har USA systematisk og hele tiden tilstrebet dominans over hele kloden, uten å ta hensyn til Russlands eller andre lands interesser.

Verden har naturligvis forandret seg siden 1945. Det utvikler seg raskt nye sentre for makt og innflytelse. Detter en naturlig prosess som man ikke kan ignorere. Men det som ikke kan tillates, er at USA har begynt å omkalfatre verden under sitt hegemoni helt og holdent, og egoistisk, under sine egne interesser. Nå har NATOs representanter og ledere begynt å gi signaler som i sitt vesen har ultimatums form. Dere, der i Russland: Utfør! Det er jo avtalt! For eksempel avtalen om SNV: Ubetinget! Utfør! [SNV=New START III-avtalen om «videre reduksjon og begrensning av offensive strategiske våpen» fra 2010]. Og vi, sier de, vil oppføre oss som det passer oss.

Som om det liksom ikke er noen forbindelse eller sammenheng mellom New Start III og konflikten i Ukraina, eller med andre fiendtlige handlinger fra Vesten mot oss. Som det liksom er noen forbindelse mellom Start-avtalen og Vestens høyrøstede trusel om å påføre oss et strategisk nederlag!

Dette er enten toppmål av hykleri og kynisme eller bunnmål av idioti. Men du kan ikke kalle dem idioter, for dumme er de ikke. De vil påføre oss et strategisk nederlag og samtidig snuse litt i våre kjernefysiske forsvarsanlegg! I denne forbindelse ser jeg meg i dag nødsaget til å erklære at Russland stanser sin deltakelse i avtalen om offensive strategiske våpen (applaus). Jeg gjentar: Vi går ikke ut av avtalen, vi stanser bar vår deltakelse i den. Men før vi igjen vil delta i diskusjoner på dette området, må vi klagjøre for oss selv: Hva er det de har til hensikt, disse landene i alliansen, som Storbritannia og Frankrike? Hvordan skal vi ta deres strategiske arsenaler i betraktning? Altså alliansens aggregerte arsenal. De har jo nå ved sine erklæringer meldt seg som deltakere i denne prosessen. Gud skje lov! Vi er bare for. Slipp dem inn!

Bare at nå nytter det ikke lenger å lyve for alle om alt. Det nytter ikke lenger å bare late som om man er tilhenger av fred og Resett! Vi vet jo hva dere har i lommene, hva dere har under neglene [dvs. vi kan dere utenat]. Vi vet jo at datostemplene utgår på militær anvendelse av enkelte typer kjernefysisk ammunisjon i USA. Og vi vet at enkelte ledere i Washington allerede begynner å tenke på muligheten av reelle prøvesprengninger. Om dette har vi sikker informasjon. Ikke minst i lys av det vi vet om at USA nå utarbeider nye typer atomvåpen [og derfor trenger å utføre prøvesprengninger, hvilket foreløpig er forbudt etter Prøvestansavtalen av 1963/1996]. Slik informasjon har vi.

I denne situasjonen vil Russlands forsvarsdepartement og Rosatom [russisk statlig kjernefysisk forskningsinstitutt] få beskjed om å sikre at Russland er rede til å foreta forsøk med kjernefysiske våpen. Som de første vil vi naturligvis ikke gjøre dette. Men hvis USA foretar prøvesprengninger, så vil også vi gjøre det. Ingen må nære farlige illusjoner om at den globale strategiske paritet kan ødelegges.

[Talen avslutter med appell om forsvarsvilje, takk for innsats og for alminnelig folkelig støtte i en vanskelig tid, hvorpå Nasjonalsangen avsynges av forsamlingen.]