oss 100 kroner!
Om formålet med NATO: «For å holde amerikanerne inne, russerne ute og tyskerne nede», sitatet tilskrives Lord Hastings Ismay, generalsekretæren i NATO 1952-1957.
Antikrigsmeninger kriminalisert i Tyskland
Av Diana Johnstone, Consortium News, 21. mars 2023
Splitt og hersk er imperiets evige lov.
Fremfor alt, ikke la andre store gutter komme sammen. Hold dem i strupetak på hverandre. For et halvt århundre siden, fastlåst i Vietnam-krigen som ikke kunne vinnes, fulgte president Richard M. Nixon Henry Kissingers råd om å åpne relasjoner med Beijing for å utdype splittelsen mellom Sovjetunionen og Kina.
Men hvilke store gutter, og når? Prioriteringene har tydeligvis skiftet. For åtte år siden definerte USAs mest innflytelsesrike, private geostrategiske analytiker, George Friedman, den nåværende dominerende amerikanske divide et impera politikken, på jobb i Ukraina.
«USAs opprinnelige interesse er forholdet mellom Tyskland og Russland, fordi, er de forent, er de den eneste kraften som kan true oss,» forklarte Friedman.
Russlands hovedinteresse har alltid vært å ha en nøytral buffersone i Øst-Europa. Men USAs formål er å bygge en fiendtlig cordon sanitaire fra Østersjøen til Svartehavet, som en definitiv barriere som skiller Russland fra Tyskland.
«Russland vet det. Russland tror USA har til hensikt å bryte opp Russland», sier Friedman, og legger spøkefullt til at han trodde intensjonen ikke var å drepe Russland, men bare å få landet til å lide.
I en tale til en elitegruppe i Chicago den 13. april 2015, bemerket Friedman at den amerikanske hærsjefen i Europa, general Ben Hodges, nettopp hadde besøkt Ukraina, dekorert ukrainske soldater og lovet dem instruktører. Han gjorde dette utenfor NATO, sa Friedman, fordi NATO-medlemskap krevde 100 prosent godkjenning og Ukraina risikerte å bli stemt ned med veto, så USA gikk videre på egen hånd.
Det USA lenge har fryktet, sa Friedman, er kombinasjonen av tysk kapital og teknologi med russiske ressurser og arbeidskraft. Nord Stream-rørledningen ledet i den retningen, mot gjensidig handel og sikkerhetsordninger som ikke lenger ville kreve verken dollar eller NATO.
«For Russland,» sa Friedman, «er Ukrainas status en eksistensiell trussel. Og russerne har ikke råd til å la det gå.» For USA helliger imidlertid målet middelet: å skille Russland fra Tyskland.
Friedman konkluderte med at det store spørsmålet var, hvordan vil tyskerne reagere?
Så langt har tyske ledere reagert som lojale ledere i et land under amerikansk okkupasjon, noe det er.
Den tyske fredsbevegelsens trussel
Ethvert tegn på sympati med Russland har blitt så demonisert, undertrykt, til og med kriminalisert siden den russiske invasjonen begynte den 24. februar 2022, at de fleste tyske protester i utgangspunktet unngikk å ta stilling til krigen og la vekt på de økonomiske vanskelighetene forårsaket av sanksjoner.
Men den 25. januar i år ga kansler Olaf Scholz etter for amerikansk press for å sende tyske Leopard 2-stridsvogner til Ukraina, omtrent samtidig som den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock fra De grønne tilfeldig fortalte et internasjonalt møte at «vi kjemper en krig mot Russland».
Dette fikk folk til å handle.
Spontane demonstrasjoner brøt ut i store og små byer over hele Tyskland med slagord som «Ami (amerikanere) Gå hjem!», «Grønne til fronten!», «Lag fred uten tyske våpen.» Talere fordømte tanksleveransene for å «krysse en rød linje», anklaget USA for å tvinge Tyskland til krig med Russland, og krevde Baerbocks avgang.
Bølgen av demonstrasjoner toppet seg en måned senere, den 25. februar, da opptil 50 000 mennesker samlet seg til «Opprøret for fred» (Aufstand für Frieden) i Berlin, på initiativ fra to kvinner, venstrepolitikeren Sahra Wagenknecht og den feministiske veteranforfatteren og redaktøren Alice Schwartzer.
Over en halv million mennesker signerte deres «Manifest for fred» der de oppfordret kansler Scholz til å «stoppe eskaleringen av våpenleveranser» og arbeide for en våpenhvile og forhandlinger. Arrangørene oppfordret til gjenoppbygging av en massiv tysk fredsbevegelse, etter modell av anti-atomrakettbevegelsen på 1980-tallet, som førte til russisk aksept for tysk gjenforening.
Men å bygge en fredsbevegelse i Tyskland i dag står overfor mange hindringer. Under amerikansk militær okkupasjon siden slutten av andre verdenskrig, er tyske institusjoner og medier gjennomsyret av amerikansk innflytelse, og det samme er rettsordenen. Paradoksalt nok synes det transatlantiske amerikanske grepet bare å ha strammet seg siden den tyske gjenforeningen.
Overvåking av «ekstremisme»
Tyskland overvåker politisk «ekstremisme» gjennom det innenlandske etterretningsorganet BfV, Det føderale kontoret for beskyttelse av Grunnloven [Bundesamt für Verfassungsschutz]. Selv om Tyskland strengt tatt ikke har en grunnlov, har den en sterk forfatningsdomstol utformet spesielt for å forhindre enhver tilbakevending til nazistisk maktpraksis.
I stedet for en grunnlov, gjorde en overgangslov godkjent av de vestlige okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) i 1949, Forbundsrepublikken i stand til å overta regjeringen i Vest-Tyskland. Ved gjenforeningen ble grunnloven utvidet til hele Tyskland.
I ånden av liberal «antitotalitarisme» overvåker BfV både «venstreorientert ekstremisme» og «høyreekstremisme» som mulige trusler. «Islamsk ekstremisme» har i senere tid kommet under oppsyn. Den underliggende politiske implikasjonen er at «høyreekstremisme» betegner nazistiske tendenser, mens «venstreorientert ekstremisme» lener seg mot sovjetisk kommunisme.
Denne politiske topografien fra det 20. århundre etablerer implisitt «sentrum» som en uskyldig middelvei der borgerne kan føle seg vel. Selv den mest radikale militarisme er ikke «ekstrem» i denne sammenhengen.
Artikkel 5 i grunnloven gir enkeltpersoner rett til å uttrykke meninger, men det er mange begrensninger i straffeloven, med straff for å «oppfordre til hat», rasisme, antisemittisme og fengselsstraffer for Holocaustbenektelse. Det er også forbudt å drive propaganda eller bruke symboler på «grunnlovsstridige» organisasjoner, nedvurdering av staten og dens symboler, blasfemi mot etablerte religioner og spesielt manglende respekt for «menneskeverdet».
Selvfølgelig, det som betyr noe i alle disse lovene er hvordan de tolkes. Forbudet mot å «belønne og godkjenne forbrytelser» (§ 140), som opprinnelig var ment å gjelde domfellelser for voldelige sivile forbrytelser, er nå utvidet til den geopolitiske sfæren, nemlig å forby «godkjenning eller støtte» av det de kaller «aggressiv krig».
Antikrigsaktivisten Heinrich Bückers tale i Berlin den 22. juni, der han oppfordret til gode relasjoner med Russland på årsdagen for nazistenes invasjon av Sovjetunionen i 1941, ble fordømt av en domstol i Berlin for å «godkjenne Russlands invasjonsforbrytelse». I praksis kan ethvert forsøk på å klargjøre den russiske posisjonen ved å referere til NATO-utvidelsen og Kiev-regimets angrep på Donbass siden 2014, tolkes som en slik «godkjenning eller støtte».
Det er unødvendig å si at tyskere aldri ble rammet av straffeforfølgelse for å ha godkjent de amerikanske invasjonene av Vietnam, Irak eller Afghanistan, langt mindre den helt aggressive og ulovlige bombingen av Serbia i 1999, der de entusiastisk deltok. Bombekampanjen, som drepte sivile og ødela infrastruktur, tvang Serbia til å la NATO okkupere provinsen Kosovo, der amerikanerne bygde seg en stor militærbase. Etnisk albanske opprørere erklærte uavhengighet og tusenvis av ikke-albanere ble drevet ut.
Tysk politi håndhever sentrumskonformitet
Da demonstranter samlet seg til «Opprør for fred»-demonstrasjonen i Berlin, dukket en arrangør opp på talerstolen for å lese opp en lang liste over ting som var forbudt av politiet. Listen inneholdt mange symboler eller tegn relatert til Sovjetunionen, Russland, Hviterussland eller Donbass. Russiske militærsanger; «tilslutning til angrepskrigen som for tiden føres av Russland mot Ukraina,» osv.
Dagen før hadde Berlin-politiet levert til arrangørene en detaljert forklaring som rettferdiggjorde disse forbudene, og spesifiserte at «offentlig sikkerhet var i overhengende fare». Politiet sa at ifølge deres informasjon vil «deltakerne på møtet deres hovedsakelig bestå av personer med en gammel-venstre, pro-russisk grunnholdning, som er mot den tyske regjeringens våpenleveranser til Ukraina, geopolitikken til ‘Vesten/USA’ og mot NATO generelt.»
Politiet hadde grunn til å tro at møtet den 25. februar ville tiltrekke seg «svært heterogene» deltakere «med sine egne synspunkter (statlige delegitimatorer, konspirasjonstroende, tilhengere av Putin-regimet osv.)» og derfor må det tas forholdsregler.
Trusselen på tvers av fronten
Politiet refererte til et tilsvarende møte en måned tidligere, den 27. januar, der arrangørene ble anklaget av venstreorienterte og antifascistiske grupper for å ha «tolerert krysstenkere (Querdenker) og folk fra høyresiden på deres møte». En krysstenker er en som krysser fiendens frontlinjer mellom venstre og høyre, en forseelse kalt «cross-front», også referert til som «rødbrun».
Det som er bemerkelsesverdig er at i Tyskland har etablissementet, mediene, BfV og spesielt politiet tatt opp begrepet «tverrfront» (Querfront) med samme harde beskyldninger som Antifa-bevegelsen, der det angivelig brukes for å håndheve venstresidens ideologiske renhet. I utgangspunktet betydde det en høyreekstrem tilegnelse av venstreorienterte temaer som hadde til hensikt å forføre og villede venstreorienterte til fascistiske kombinasjoner. Det historiske grunnlaget for begrepet ligger i mislykkede koalisjonsforsøk fra høyreorienterte i den sene Weimar-republikken, i en kontekst av intens rivalisering mellom sterke nazistiske og kommunistiske bevegelser som kjemper om arbeiderklassens støtte, helt ulik dagens politiske atmosfære.
I fravær av enten en sterk nazistisk eller kommunistisk bevegelse, brukes begrepet for tiden til å fordømme ethvert samarbeid, eller til og med kontakt, mellom venstreorienterte og bevegelser eller enkeltpersoner beskrevet som «ekstreme høyre». Denne merkelappen er ofte basert på ikke stort annet enn motstand mot ubegrenset innvandring, fordømt som rasisme.
Etter denne standarden er opposisjonspartiet Alternative für Deutschland (AfD) (med 78 av 736 seter i den nåværende Forbundsdagen) «ekstreme høyre». Siden de fleste forbundsdagsmedlemmer som er kritiske til bevæpningen av Ukraina kommer fra enten partiet Die Linke (Venstre) eller fra AfD, fordømmer anti-tverrfront-årvåkenheten på forhånd en bred, åpen antikrigopposisjon.
Subjektive vurderinger fra politiets side
Ifølge Berlin-politiets advarsel den 24. februar: «Godkjenningen av aggresjonskrigen mot folkeretten, som Den russiske føderasjonen for tiden fører mot Ukraina, er straffbar i henhold til § 140 …» Slik godkjenning kan uttrykkes ikke bare i ord, men av en rekke tegn og symboler. Spesielt vil visningen av bokstaven «Z», som angivelig står for det russiske uttrykket za pobyedu, for seier, utgjøre en straffbar handling.
Enda mer usannsynlig er flagget til det nedlagte Sovjetunionen også kriminalisert, fordi, ifølge politiet: «Sovjetunionens flagg symboliserer et Russland innenfor grensene til det tidligere Sovjetunionen.» Dette, ifølge Berlin-politiet, «blir av eksperter sett på som det faktiske ønskede målet for Russlands president Vladimir Putin» og forklarer hans angrep på Ukraina.
«De foreliggende restriksjoner er uttrykkelig ikke rettet mot innholdet i meningsytringer, som ikke kan forhindres innenfor rammen av artikkel 5 i Grunnloven, men er ment, fra et kontekstuelt synspunkt, å hindre at forsamlingen, på den måten den gjennomføres, er egnet eller ment for å formidle en beredskap til å bruke vold og dermed ha en skremmende effekt, eller fra å krenke borgernes moralske følelser og grunnleggende sosiale eller etiske synspunkter på en betydelig måte.»
En forsiktig demonstrasjon
«Fredens opprør» ga til slutt ingen muligheter for politiintervensjoner eller arrestasjoner. I likhet med «Manifestet for fred» unngikk de tyske talene i stor grad referanser til amerikanske og NATO-provokasjoner som førte til krigen.
Bare Jeffrey Sachs, hvis åpningstale på engelsk ble kringkastet til publikum på en skjerm, våget å snakke om bakgrunnen for den russiske invasjonen: kuppet i Kiev i 2014, USAs bevæpning av Ukraina, USAs motstand mot fredsforhandlinger, sannsynligheten for at USA var ansvarlig for å sprenge Nord Stream-rørledningene og andre fakta som var utsatt for å fornærme visse følelser. Men det var ingen sjanse for at Berlin-politiet ville arrestere Sachs, som ikke var i Tyskland.
De andre talerne ignorerte i stor grad krigens opprinnelse, og konsentrerte seg i stedet om frykt for hvor den kunne føre: konstant eskalering av våpenleveranser, til og med atomkrig. Den enorme folkemengden var samlet mot den iskalde og lette snøen. Flaggene skildret for det meste fredsduer og slagord krevde diplomati, for fredsforhandlinger i stedet for våpenleveranser, for å unngå atomkrig. Nynazister og høyreekstreme ble erklært uvelkomne og må ha kommet i forkledning, da de knapt var synlige. Hele arrangementet kunne nesten ikke vært mer veloppdragent og respektabelt.
Angriper Wagenknecht
Til tross for all denne finheten ble demonstrasjonen og arrangørene kraftig angrepet av politikere og media. Sahra Wagenknecht er en populær figur, som blir skjøvet ut av sitt stadig mindre Venstreparti (Die Linke), av ledere som har en tendens til å følge de stadig mer krigerske Grønne, i håp om å bli inkludert i venstreorienterte koalisjonsregjeringer.
Wagenknecht, gift med Oskar Lafontaine, som var en ledende sosialdemokrat og fremtredende i antimissilbevegelsen på 1980-tallet, ryktes å forberede seg på å grunnlegge et eget parti. Dette ville fylle et gjespende gap i den nåværende tyske politiske scenen: et antikrigsparti fast på venstresiden. Hun må derfor sees på som den største politiske trusselen mot den regjerende koalisjonen.
Følgelig har Wagenknecht blitt heftig angrepet for det faktum at hennes antikrigstaler har blitt applaudert i parlamentet av AfD-medlemmer. Og til tross for at hun gjentatte ganger har fordømt den russiske invasjonen for å bryte folkeretten, har andre ting hun har sagt blitt beskrevet som «nær narrativet» til Russlands president Vladimir Putin.
Til tross for hennes forsiktighet får hun skylden for å «forstå» det russiske synspunktet, noe som er uakseptabelt.
I en stor artikkel og forsøk på karakterdrap, kalte journalisten Markus Decker Wagenknecht den mest innflytelsesrike fienden av demokratiet i Tyskland. Han skrev at Wagenknecht «er den personifiserte legemliggjøringen av det etterretningsoffiserer har advart om i årevis: utviskingen av grensene mellom de politiske utkantene og de ekstreme».
[Oversettelse av Sahra Wagenknechts tweet: «Møte ved BRB-porten var en stor suksess og det største #peace rallyet på mange år. Forsøk på å bagatellisere eller ærekrenke dem vil ikke fungere. Takk til alle som kom! Min tale på møtet:»]
Hun bør med andre ord overvåkes av BfV som sponsor av den fryktede tverrfronten. «Wagenknecht, som systematisk har visket ut grensene mellom diktatur og demokrati siden begynnelsen av det russiske angrepet på Ukraina, handler ikke om fred. Det handler om å ødelegge demokratiet. Wagenknecht er trolig den mest innflytelsesrike fienden i Tyskland,» skrev Decker.
I løpet av de siste årene, mens fiendtligheten mot Russland har bygget seg opp i Vesten, har Antifa-ekskluderende dogmer styrket seg på venstresiden. Resultatet er at venstresiden er mindre interessert i å vinne over konservative enn å ekskludere dem. Dette er en slags essensialistisk identitetspolitikk: enhver «på høyresiden» må i seg selv være en uforsonlig fiende.
Det er ingen tanke om at kanskje noen kan stemme på Alternative für Deutschland fordi de føler seg sviktet av andre partier, for eksempel av Die Linke. Dette kan særlig gjelde i Øst-Tyskland, der begge parter har røtter.
Meningsfriheten truet
Den 15. mars publiserte en gruppe venstreorienterte kunstnere og intellektuelle en underskriftskampanje som krevde forsvar av ytringsfriheten. Den lyder:
«Tyskland er i en dyp krise. … Desinformasjon og manipulering av befolkningen bestemmer i stor grad dagens mediekultur. Alle som ikke deler den foreskrevne offisielle oppfatningen om Ukraina-krigen, kritiserer den og gjør dette kjent, blir ærekrenket, truet og sanksjonert eller utstøtt. … I en slik atmosfære er åpne debatter, utveksling og presentasjon av ulike synspunkter i media, vitenskap, kunst, kultur og andre områder knapt mulig lenger. En virkelig fri meningsdannelse ved å veie forskjellige argumenter er umulig. Partiskhet og uvitenhet, men også trusler, frykt, selvsensur og hykleri er konsekvensene. Dette er uforenlig med menneskeverd og personlig frihet.»
I forrige måned introduserte den føderale innenriksministeren Nancy Faeser (SPD) en ny lov som gjør det mulig å avskjedige «fiender av grunnloven» fra embetsverket ved en enkel administrativ handling. Men etter den tyske tjenestemannsforeningens syn, sender lovforslaget «en melding om mistillit til både ansatte og borgere».
En atmosfære av krig skal forene en nasjon. Men kunstig pålagt, avslører den og skaper dype splittelser.
Diana Johnstone er forfatter av Fools’ Crusade: Jugoslavia, NATO og Western Delusions. Hennes siste bok er Circle in the Darkness: Memoirs of a World Watcher (Clarity Press). Memoarene til Diana Johnstones far Paul H. Johnstone, From MAD to Madness, ble utgitt av Clarity Press, med hennes kommentarer. Hun kan nås på diana.johnstone@wanadoo.fr .
DIANA JOHNSTONE: Germans Down & Russians Out
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
