oss 100 kroner!
I en situasjon der behovet for kritisk journalistikk aldri har vært større fylles norske medier med krigspropaganda i ren form.
Av Terje Alnes.
Folk har en tendens til å overvurdere kraften til den amerikanske krigsmaskinen og undervurdere kraften til den amerikanske propagandamaskinen – Caitlin Johnstone
Er vi i krig med Russland? Regjeringen vil svare nei. Det hindrer likevel ikke norske medier i å gå i fullstendig krigsmodus og ty til alle de klassiske grepene i læreboka om krigspropaganda.
I hovedstrømsmediene er derfor Ukrainakrigen lett å forstå. Dette er de godes forsvarskrig mot de onde, en ren svart/hvitt-fortelling, der en stor og aggressiv krigsmakt helt uprovosert angrep et naboland. Hvilken side står du på?
Propagandaen visker ut nyanser og hindrer debatt
Stiller du det minste spørsmål ved den grunnleggende fremstillingen vil du øyeblikkelig rammes av hissige personangrep og skjellsordene hagler. Hvem vil vel utsette seg for sånt? Dette viser propagandaens effekt, den ødelegger ethvert tilløp til nyansering. Det synliggjør også en annen hovedmålsetting med propagandaen; å gjøre det så ubehagelig som mulig å fremføre kritikk av det eneste aksepterte standpunktet.
I en slik situasjon er det svært vanskelig, ja nærmest umulig, å føre en saklig diskusjon. De som prøver seg blir sjelden møtt med motargumenter, for «sannheten», slik den fremstår i mediene, er så selvinnlysende at den unndrar seg debatt. Derfor vil en saklig kritikk av den dominerende mening møtes med raseri og personstemplinger, og motargumenter avfeies som fiendens «propaganda».
Det er nærmest et glemt faktum at alle norske partier for et år siden var motstandere av å sende våpen til krigssoner. Nå er det fritt frem å stemple motstandere av våpenforsendelser som «putinister» o.l.
Les også: Krigsbevegelsen hacker hjernen din
Krigspropagandaen har hacket hjernene våre, militarismen sildrer inn nærmest intravenøst. De tabloide avisforsidene fungerer som propagandaplakater, og menn i uniformer er faste gjester i NRK-studioene. At de er NATO-offiserer er ikke til hinder for at de bekler rollene som uavhengige eksperter. Journalistikken har abdisert til fordel for ufiltrert NATO-propaganda.
Les også: Når Forsvaret inntar NRK
Ukraina-krigen viser nok en gang at i en krigssituasjon slutter de store, norske mediene rekkene og stiller seg bak sine egne myndigheter. De fraskriver seg rollen som «den fjerde statsmakt», de er ikke lenger maktens kritikere eller overvåkere, men blir et redskap for den utøvende makten. Samtidig setter de grenser for hva det er akseptabelt å mene.
Dette er altså ikke en beskrivelse av situasjonen i en totalitær stat, men en mekanisme som i høyeste grad gjør seg gjeldene i vårt eget land.
Den nye Hitler
I all krigspropaganda er demonisering av fienden et sentralt element. Den letteste måten er å fremstille statslederen som «den nye Hitler». Hvor mange slike «Hitlere» har vi blitt presentert for de siste 30 årene? Pussig nok er de alle sammen statsledere i land USA vil kontrollere eller ødelegge.
Å feste Hitler-stempelet på Vladimir Putin har lenge vært et lettvint grep å ty til. Det ser også ut til å virke. Da blir det umulig å gå i dialog eller å lete etter en fredsløsning. Dialog med Hitler? Å snakke om fredsforhandlinger fremstilles derfor som en dåres tale.
Samtidig blir det å fullføre krigen frem mot en endelig, militær seier den eneste løsningen. Kun et militært nederlag vil gjøre slutt på den nye Hitlers styre. Dermed kan utenriksminister Anniken Huitfeldt uttale på NRK Debatten at «krigen skal avgjøres på slagmarken». Men hva er konsekvensen av en slik holdning? Hvor mange tusener av liv skal ofres? Ingen sentralt plassert journalist synes å reagere på en slik uttalelse, for de befinner seg i krigsmodus.
Bare vi kvitter oss med «diktatoren» blir jo alt bra. Irak ble et stabilt demokrati etter at vi fjernet Saddam, det samme ble Libya etter at vi myrdet Gaddafi, og får vi kverket Assad vil nok Syria også bli et paradis. Å fjerne Putin er derfor avgjørende. Vi kan ikke la en fredsavtale forkludre dette.
Propaganda virker
De dominerende norske mediene er i krig mot Russland og har påtatt seg rollen som masseprodusenter av NATO-enighet. Ingen kan være i tvil om at denne propagandaen virker. Den ene tvileren etter den andre slutter rekkene, samtidig må de som ennå ikke er gjennommilitariserte i hodene sine betale en stadig høyere pris for sitt standpunkt.
Kanskje er det slik at nordmenn er særlig sårbare for indoktrinering, siden den rådende oppfatning synes å være at våre medier er «frie og uavhengige»? «Våpen er veien til fred» sa han som en norsk stortingsrepresentant nettopp nominerte til Nobels fredspris. Hvordan kan vi mistro det vi blir fortalt av folk som likner på oss selv?
Samtidig møtes vi med advarsler på våre (statskontrollerte) sosiale medier dersom vi oppsøker russiske nyhetskilder. Vi tar hintet.
Løgnaktig propaganda er noe de andre driver med.
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
