1993: Barry R. Posen-planen for krig mot Russland via Ukraina

0

Den 27. juli 1993 undertegnet det amerikanske forsvarsdepartementet (DoD) og det ukrainske forsvarsdepartementet (MoD) et Memorandum of Understanding and Cooperation on Defense and Military Relations, som etablerte et program for forsvarssamarbeid på avdelings-departementsnivå, med «materielle aktiviteter» mellom disse kontorene som ble lansert i juli 1994 (jf. oberstløytnant Frank Morgese,  US-Ukraine Security Cooperation 1993-2001: A Case History). Siden den datoen har Ukraina vrimlet av amerikanske militærrådgivere av alle avskygninger.

Av INTERNATIONALIST 360 ° 

«Vi kjemper en krig mot Russland og ikke mot hverandre,» Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock, Europarådets parlamentarikerforsamling, Strasbourg, 24. januar 2023.

(For en uautorisert biografi om Baerbock, se her).

Casestudien til Morgese er en svært detaljert gjennomgang av den amerikanske militæraktiviteten i Ukraina mellom 1993 og 2001, designet for å sette opp Ukraina for hennes ødeleggelse. Gjennomgangen er så detaljert, at det ville overvelde lekmannen. Derfor foreslår vi et annet dokument fra 1994, lesbart av lekmennene blant oss, og som sier rett ut, tretti år i forveien, den fullstendige krigsplanen for et zombie-Ukraina.


Forfatteren, Barry R. Posen (Rand, CFR, MIT, Woodrow Wilson Foundation), tilhører lær-lenestolskolen i strategi som USA utmerker seg sånn i: å sørge for at andre dør for den amerikanske levestandarden.

Av åpenbare grunner er bare Posens vurdering av russisk militær styrke datert. Resten av hans studie forutsier med en slik uhyggelig nøyaktighet både hendelsene i Ukraina de siste 20 årene, og den forventede, faktisk ønskede, russiske responsen, at man lett oppfatter at dette ikke er noen spådom, men snarere et fullt utformet forslag til krig, komplett med Posens forferdelse, veldig svakt tilslørt, over Operasjon Barbarossas fiasko, og hans glede over den «høye prisen» Barbarossa krevde for Russland.

For å gi våre lesere smaken av Posens tekst, har vi valgt noen få, bemerkelsesverdige avsnitt fra dette dokumentet man bare må lese, et som Russland sikkert ikke kan ha gått glipp av. Alle sitater er så merket og i kursiv.

Manøvrere Ukraina til å kreve at de amerikanske væpnede styrkene griper inn

Problemet her er at hvis Russland skulle angripe Ukraina, eller true landet konvensjonelt, er ikke USA forpliktet til å gjøre noe. Ukrainske diplomater kan imidlertid prøve å argumentere for at enhver krigshandling eller trussel om krig fra en kjernefysisk supermakt innebærer en implisitt atomtrussel som er tilstrekkelig til å berettige amerikansk handling. Selv om dette argumentet ble akseptert, ville Sikkerhetsrådets handling imidlertid bli forpurret av det russiske vetoet. Likevel bør det være en del av Ukrainas diplomatiske strategi i tilfelle problemer.

Partnerskap for fred utformet for å «påføre Russland betydelige kostnader»

Selv om Partnerskap for fred (PFP) ikke kommer gjennom for Ukraina har det fortsatt potensial til å pålegge Russland betydelige kostnader, noe som øker Ukrainas samlede avskrekkende makt. Avsnitt 8 i NATOs «Rammeverk»-dokument for PFP-land «NATO vil konsultere med enhver aktiv deltaker i partnerskapet hvis den partneren oppfatter en direkte trussel mot dens territorielle integritet, politiske uavhengighet eller sikkerhet. Den nøyaktige handlingen som vil følge en slik konsultasjon er uspesifisert. Likevel vil NATO se ganske dårlig ut hvis den enten ikke konsulterer, eller unnlater å iverksette tiltak etter konsultasjon. Noen politikere og forståsegpåere vil utbasunere troverdighetskostnadene ved en unnlatelse av å handle. Frykten for disse sterkere tiltakene andre steder er imidlertid et annet element i Ukrainas avskrekkende makt.

Hvis den russiske regjeringen avviser ytterligere vestlige «reformer», må NATO handle

Partnerskap for fred kan sees på som «NATOs venterom». Den stilltiende avtalen med Russland er at mange sentraleuropeiske stater forblir i det venterommet så lenge Russland forblir en god nabo. Hvis og når Russland begynner å prøve å utvide sin makt, vil larmen i venterommet bli urovekkende høy. Elementene er på plass for en rask utvidelse av NATO til Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, selv om et truet Ukraina kastes til ulvene. Russland kan, ved sine egne handlinger, bringe NATO til dørstokken. Stephen Oxman, assisterende utenriksminister for europeiske og kanadiske saker, uttalte praktisk talt denne begrunnelsen.

… Skulle reformen få en reversering av fremgangen i Russland kan vi revurdere NATOs behov og behovene til sentral- og østeuropeerne. Samtidig vil aktiv deltakelse i partnerskapet gå langt i retning av å styrke deres militære beredskap og gjøre det mulig for partnerne å konsultere med NATO i tilfelle en trussel.

Konfrontasjon med Russland «sannsynlig» og hun kan bli provosert inn i Ukraina

Videre, som nevnt ovenfor, vil fullstendig passivitet skade NATOs troverdighet for en sannsynlig fremtidig konfrontasjon med Russland. Hvis, som noen nå hevder, NATO utvider seg mer eller mindre østover som en selvfølge, vil denne nyttige sanksjonen ha gått tapt. Likevel synes det som om enhver NATO-utvidelse på kort sikt vil bli ledsaget av bare begrensede, militære omdisponeringer, så lenge forbindelsene mellom Russland og USA forblir moderat vennskapelige. Russiske politikere kan fortsatt kalkulere med at aggresjon mot Ukraina kan gjøre dem verre stilt på grunn av de utlignende tiltakene det vil føre til.

Videre er kortsiktige kandidater for NATO-medlemskap bare en undergruppe av PFP-deltakerne. Igjen kan russisk handling utløse mer energisk allianseutvidelse. Et ord av forsiktighet er imidlertid i orden her. Hvis NATO-utvidelsen på kort sikt ledsages av energiske, militære forberedelser som russiske beslutningstakere ser på som uprovoserte, kan de bli stimulert til å prøve å reabsorbere Ukraina ut av sine egne defensive impulser.

Ukraina må flyttes mot «etnisk nasjonalisme»

… Ukraina har en annen diplomatisk ressurs. Så langt er «statsideologien» i stor grad organisert rundt ideen om «borgerlig» snarere enn «etnisk» nasjonalisme. Hvem som helst kan være statsborger i Ukraina, og en god «ukrainer». Russerne er ikke en forfulgt minoritet. Det er små etniske ukrainske elementer som kanskje ønsker å endre denne orienteringen. Men «borgernasjonalisme» er sympatisk for Vesten. I den grad enhver fremtidig kamp kan fremstilles som de «etniske» russerne mot de «sivile» ukrainerne, blir veien for vestlig intervensjon lettet. Videre er det ikke utenkelig at andre stater vil trekke en tragisk lærdom fra en uhindret russisk «frigjøring» av sine brødre i Ukraina. Man er bedre stilt med å utvise/avvise slike potensielle irredenta.* (*Irredenta, fremmedstyrt, er en betegnelse for landområde der innbyggerne på etnisk eller språklig grunnlag identifiserer seg med en annen stat enn den de politisk står under, og der de arbeider for en politisk tilslutning til staten de identifiserer seg med. Kilde: snl.no Overs.merkn)

«Diplomati profitterer på uhyggelige TV-opptak» – Bucha, noen?

Ukraina må organisere sin militære makt for å sikre størst mulig sannsynlighet for intervensjon utenfra. Russisk frykt for intervensjon utenfra kan bidra sterkt til Ukrainas avskrekkende makt. Diplomati trenger tid til å jobbe; det tjener også på uhyggelige TV-opptak. Dette betyr at Ukraina må, som et spørsmål om prioritet, organisere sine militære styrker for å unngå den typen katastrofal defensiv kollaps som ofte forbindes med pansret krigføring.

Vesten kan hjelpe Ukraina på mange viktige måter, bortsett fra direkte militær intervensjon. Men all hjelp må gå gjennom Polen, Slovakia eller Ungarn. Det er usannsynlig at disse landene vil være villige til å samarbeide uten fullverdig medlemskap i NATO, så medlemskapet må utvides under krisen. Ukraina vil kreve eksterne kilder til olje og gass hvis det skal holde ut veldig lenge. Erstatninger for våpen tapt i de første kampene ville være svært nyttig. Gitt at mange østeuropeiske land i overskuelig fremtid vil ha lignende utstyr som ukrainerne, er de en klar kilde til lett anvendelige erstatninger og ammunisjon.

Gi Ukraina «mange flere muligheter til å påføre russerne uforholdsmessige tap»

En av de mest nyttige former for bistand som kan gis til Ukraina er etterretning. Hvis Ukraina regelmessig vet hvor store russiske bakkeformasjoner er, vil landets styrker være mye mindre sårbare for katastrofe, og ha mange flere muligheter til å påføre russerne uforholdsmessige tap. (Lignende hjelp kan være mulig mot fiendtlige luftstyrker.). Direkte militær intervensjon fra Vesten vil være svært problematisk. Man mistenker at det er gjort en del hemmelig planlegging for denne beredskapen, men oppgaven må virke skremmende. NATOs bakke- og luftstyrker vil måtte krysse store avstander for å nå selv det sentrale Ukraina.

Avstanden fra den gamle intertyske grensen til Kiev er omtrent 1500 km. NATOs relativt få divisjoner ville bli oppslukt i de store områdene i øst, selv om de kunne komme dit. Den optimale direkte militære assistansen vil trolig være i form av luftangrep. Effektive, vedvarende, taktiske luftangrep kan ikke effektivt flys fra eksisterende NATO-flybaser i Vest-Europa; 2000 km rekkevidde kunne bare nå sentrale Ukraina, men ville være vanskelig for piloter og ville kreve høye nivåer av lufttankerstøtte.12 (Disse sortiene ville også kreve polsk tillatelse.) Et annet alternativ ville være å fly fra baser i Tyrkia, en NATO-alliert. Sortier kan flys direkte over Svartehavet til Ukraina. Rekkevidden vil variere avhengig av baser og mål, men det er usannsynlig at noen sortie trenger å gå lenger enn 1500 km. Problemet her ville selvfølgelig være om Tyrkia trodde at deres vitale interesser var engasjert, siden NATO-traktaten ikke forplikter dem til å komme et ikke-NATO-land til hjelp, selv om andre NATO-land ønsker det.

Flytt NATOs bakke- og luftstyrker inn i Polen

NATOs bakke- og luftstyrker kan flytte inn i Polen, og NATO-fly kan fly fra polske baser. (Dette må selvfølgelig forhandles, og kostnaden vil helt sikkert være umiddelbart fullt medlemskap i NATO for Polen.) Dessverre ble de fleste polske baser bygget for å være nær den gamle «indre-tyske» grensen, den forventede sonen i øst-vest-konflikten. Det er bare omtrent et halvt dusin militære flyplasser i den sørøstlige kvadranten av landet som meningsfullt vil redusere sortieområdene, og dermed behovet for tankfly. Selv disse ville kreve sorties på over 1000 km, som fortsatt er krevende for vedvarende taktiske luftangrep.

… Det synes usannsynlig at NATO-sjefene ønsker å plassere sine svært verdifulle fly og støtteutstyr på ukrainske baser, uten fordelen av et NATO-bakkeskjold i stor skala. Et mer uforståelig, men likevel ekstremt viktig problem vil være koordineringen av NATO-krigere med Ukrainas eget luftforsvar for å sikre at ukrainere ikke skyter på NATO-fly. Dette skulle vise seg å være svært vanskelig å improvisere.

Vesten vil måtte forkaste sine høyverdige prinsipper offentlig på en rekke arenaer, alle tilsynelatende designet for selve formålet med å beskytte disse prinsippene.

Fordi NATO-landene i nesten et halvt århundre levde med sovjetisk kontroll over Ukraina, bør ukrainerne ikke ha tillit til at NATO vil komme dem til unnsetning av snevre, strategiske interesser. Likevel blir denne hjelpen mer troverdig, jo lenger Ukraina kan stå imot, og jo lenger ukrainsk diplomati kan fungere. Ukraina bør derfor forsøke, gjennom sin militære strategi, å maksimere russisk frykt for dette utfallet. Ukraina har tilgjengelig for dette, en rekke fora hvor den kan presentere sin sak. Dermed vil Vesten måtte forkaste sine høyverdige prinsipper offentlig på en rekke arenaer, alle tilsynelatende designet for selve formålet med å beskytte disse prinsippene. Siden München allerede skjedde har denne politikken et navn og en historisk betydning som vil gi litt ekstra innflytelse for ukrainske diplomater.

Det ukrainske forsvaret vil bli en «katastrofal fiasko» og hæren vil bli ødelagt.

Selv om russerne starter med en begrenset målstrategi, med den hensikt å erobre Krim, og de tre eller fire østligste oblastene med tett russisk bosetning, vil den sannsynlige katastrofale svikten i disse fremskutte forsvars- eller mobile forsvarsstrategiene, medføre ødeleggelse av de fleste om ikke hele den ukrainske hæren.

Et delt Ukraina ville da overta rollen i en ny kald krig som det delte Tyskland antok i den siste.

Vest-Ukraina, selv om det er svakt industrielt, er landbruksrikt og burde være i stand til å brødfø seg selv. Det har betydelig lett industri som kan vendes til militær bruk. Det viktigste er at det grenser til Polen, Slovakia og Ungarn, alle potensielle forsyningskilder hvis NATO tar inn disse landene, bruker diplomatisk press og bidrar med ressurser. Dette er store «hvis», men av de diplomatiske grunnene som er skissert ovenfor, er det grunner til håp. Hvis Ukraina gjør sine vestlige rekkevidder sterke nok til å stå imot i en lengre periode, minst flere måneder, og bruker sine mobile styrker effektivt for å generere seriøs kamp fra begynnelsen av krigen, vil ukrainsk diplomati ha en sjanse. Hvis den ukrainske bastionen kan få nok vesteuropeisk logistisk assistanse til å overleve, vil Russland stå overfor utsiktene til å måtte bruke store aktive styrker for å begrense den. Det vil gå enda verre for dem om Vest-Ukraina kan komme inn i NATO. Et splittet Ukraina ville da påta seg rollen i en ny kald krig som det delte Tyskland overtok i den siste. Men den «indre-ukrainske grensen» ville være mye nærmere sentrene for russisk makt enn den «indre-tyske» grensa.

Oppmuntre ukrainerne til å sprenge sine egne byer og infrastruktur

Omfattende sprengninger vil supplere mer konvensjonelle militære operasjoner for å bremse angripernes fremgang, og komplisere deres påfølgende logistikk. Mye av dette kan organiseres i god tid; kritiske anlegg kan «pre-kamres,» for å fremskynde plassering av eksplosiver. Nødvendige eksplosiver kan lagres nær de utpekte målene, under kontroll av lokale politistyrker eller militære reserve formasjoner, slik det gjøres i Sveits, Finland, Sverige og til og med Tyskland. Når ukrainerne trekker seg tilbake til geografiske områder der ukrainerne utgjør et større etnisk flertall, kan det vise seg mulig å organisere «Stay Behind»-styrker for å samle etterretning om russerne og engasjere seg i partisankrigføring. Også dette bør planlegges på forhånd.

Ukraina må «overbevise sine naboer om at landet har en million menn som er villige til å dø»

Et ord av oppriktighet er i orden om arten av kampen som ville være nødvendig for å få dette militære konseptet til å fungere. Essensen av kampkraften til organisasjonen jeg foreslår, er den ukrainske soldatens vilje til å kjempe og dø for sitt land, i en krig som kan virke som en håpløs sak. Dette er ikke et amerikansk eller til og med et israelsk militærsystem som streber etter å slå sin motstander hovedsakelig gjennom teknologisk overlegenhet, høyt utdannede mennesker, enormt kompetent lederskap og strålende taktikk. Som nevnt andre steder, har den ukrainske hæren ingen sjanse til å oppnå dette og de vil bli vesentlig oppveid i store gjenstander av kamputstyr. Historisk sett har den typen kamper som er foreslått her, tatt en fantastisk toll i tap, tusenvis, kanskje titusenvis, ville dø. Denne organisasjonen kan bare påføre en mekanisert motstander tap hvis den er villig til å akseptere tap selv. Sinnet til den enkelte ukrainske soldat er nøkkelen. Hva er forpliktelsen til et uavhengig Ukraina? Hvor uanspent er ukrainsk patriotisme, eller nasjonalisme? Svarene på disse spørsmålene er allerede i tvil i mange deler av Ukraina. Hvis Ukraina ikke kan utarbeide en rekke måter å overbevise sine naboer om at det kan finne en million soldater som er villige til å dø på en hvilken som helst dag for landets suverenitet, vil den avskrekkende kraften i dette militære systemet være svak.

Ukraina lære å elske Polen, og bli en dumpingplass for gamle våpen

For å øke den russiske oppfatningen om at Ukraina faktisk kan få vestlig hjelp til å gjennomføre denne strategien, er det en rekke forespørsler ukrainerne kan komme med om NATO i forbindelse med Partnerskap for fred. Ukraina bør søke felles luftforsvarsøvelser som vil gjøre vestlige og ukrainske luftvåpenoffiserer og luftforsvarsoffiserer kjent med koordineringsproblemene de vil møte i en reell krig. Ukraina bør foreslå at de polske flybasene nærmest blir sett på som ressurser, ikke trusler, og bør oppmuntre det polske luftvåpenet og NATO til å øve på fremskutt forflytning av NATO-fly inn i disse basene, igjen under dekke av felles «fredsbevarende» øvelser. De bør også merke seg deres interesse for at disse basene forblir i god form. Ukrainsk hærpersonell bør søke felles treningsmuligheter med NATO som vil gjøre dem kjent med NATOs antipanservåpen. Og Ukraina bør foreslå at anti-panservåpen som NATO-hærer kan ha til hensikt å pensjonere, fortsatt kan finne et nyttig liv i Ukraina.

Alternativt kan de ganske enkelt be om at slike våpen lagres, i stedet for å selges eller destrueres. Jernbanens sporvekslere som omlastet last fra russiske til europeiske tog, skulle vedlikeholdes godt, slik at forsyninger kunne flyttes østover raskt. Noen vil kanskje innvende at slike øvelser går utover det som er underforstått i Partnerskap for fred. Men det ser ikke ut til å være utenfor diplomatenes kreative krefter å rasjonalisere dem. Ukrainske diplomater er i stand til å argumentere ganske iherdig for disse tiltakene.

«Iboende irrasjonalitet» av en «voldelig kamp av den størrelsesorden som er forespeilet her» Ingen hindring!

Det tredje argumentet ligger implisitt i den særegne karakteren av debatten om internasjonal politikk etter den kalde krigen. Voldelige kamper av den størrelsesorden som her er forespeilet blant store og mellomstore avanserte industrimakter, har blitt sett på som «utenkelige». Det er en utbredt tilbøyelighet til å se dem som utenfor de organisatoriske, økonomiske, sosiale og politiske evnene til disse landene. Den iboende irrasjonaliteten i slike kamper mot bakteppet av moderne samfunn at pris-rasjonalitet har kommet til å bli sett på som en barriere for slike konflikter. Mange tror at spredningen av demokratiet også gjør slike kriger usannsynlige blant demokratier, siden «medianvelgere» vil kreve alternative løsninger fra sine ledere på begge sider. Kort sagt, mens begrenset bruk av militærmakt fortsatt er mulig, er bevisst storskala aggresjon av den typen som diskuteres her ganske enkelt ikke noe Russland kan eller vil gjøre.

Og hvis alt annet feiler, Nuke ’em

Et nyttig neste analytisk skritt ville være en systematisk vurdering av styrker og svakheter ved denne konvensjonelle strategien kontra en kjernefysisk. Strategien jeg har utviklet gir ukrainerne nesten ingen mulighet til å stoppe et besluttsomt russisk forsøk på å erobre territorier befolket av etniske russere. Det er moderat godt til å øke kostnadene ved et forsøk på å erobre hele landet, men uten hjelp utenfra vil det til slutt mislykkes. Forutsatt at Ukraina kan generere en liten, sikker andreslagsevne mot Russland, hvilke problemer kan kjernefysisk avskrekking løse?

Ukraina vil tenke på seg selv som å prøve å avskrekke angrep på sitt territorium. Russland kan tenke på seg selv som å prøve å beskytte sine landsmenn, ved et uhell strandet på territorium som historisk har vært russisk, men som nå tilfeldigvis er ukrainsk.


1993: The Barry R. Posen Plan for War on Russia via Zombie State Ukraine

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

Forrige artikkelOPCWs dekkoperasjon om Douma fortsetter
Neste artikkelMyndighetene i Storbritannia skal slå ned på vedfyring – folket skal fryse
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.