oss 100 kroner!
Av Conor Gallagher, naked capitalism, 11. januar, 2023
Det virker som det var i går at vestlige medier var i harnisk over at den italienske statsministeren Giorgia Meloni og hennes parti, Fratelli d’Italia (FdI), skulle marsjere Italia rett ut av EU og NATO.
Dessverre er Italias økonomi og utenrikspolitikk kontrollert av henholdsvis EU og NATO, og Meloni viste aldri noe ønske om å rokke ved det, og lovet umiddelbart troskap til begge så snart FDL steg opp som favoritter i septembervalget.
Les: Giorgia Melonis regjering er business as usual
Problemet for Meloni og Italia er at disse to forpliktelsene nå jobber sammen for å ødelegge italienernes levestandard – en langvarig prosess som nå fremskyndes.
NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina driver energiprisene gjennom taket. Gassregninger for en median italiensk husholdning hoppet så mye som 23,3 prosent i desember, sammenlignet med november, at National Consumer Union advarte om «hjerteinfarktregninger.» Prisstigningene rammer både forbrukere og industri og får regjeringen til å nedskalere sine magre løfter om sosiale satsinger for heller å måke penger på energiproblemet.
Til tross for at NATOs Ukraina-krig er pådriveren for inflasjonen i eurosonen, er Den europeiske sentralbanken fast bestemt på å fortsette å øke rentene, selv om det betyr resesjoner for land i blokken og nok en gjeldskrise for Italia. ESB hevet referanserenten med 50 basispunkter i desember, men signaliserte også at flere hevinger ville følge de kommende månedene, noe som utløste et nedsalg av italienske statsobligasjoner.
Italias lånekostnader har steget til over fire prosent og forårsaker alarm i Roma. Meloni sa at ECB burde unngå å ta «valg som gjør ting verre». Visestatsminister Matteo Salvini kalte ECBs beslutninger «utrolige, uforståelige, bekymringsfulle». Italias forsvarsminister Guido Crosetto kritiserte ECB og dets president Christine Lagarde for blindt å følge økonomisk teori til tross for skaden det vil påføre bedrifter og arbeidere.
«Du må rettferdiggjøre dette politisk overfor dine europeiske borgere. Du er ikke en marsboer,» sa han. Crosetto tydde til og med til å anklage ECB for å hjelpe Russland med rentehevingene. Situasjonen for Italia kan forverres etter hvert som veksten avtar og rentene stiger ytterligere. Ifølge FT:
Den nye italienske regjeringen hadde «foreløpig gitt liten grunn til bekymring for investorer», sier Veronika Roharova, leder for euroområdets økonomi i den sveitsiske banken Credit Suisse. «Men bekymringer kan dukke opp igjen hvis veksten avtar, rentene fortsetter å stige og [gjelds]utstedelsen tar seg opp igjen.»
Økonomer forventer nå at alle disse tre tingene vil skje. To tredjedeler av økonomene som ble spurt av FT spådde at ECB ville begynne å kutte rentene i 2024 – sannsynligvis etter at Italia og andre stater i EU er i en lavkonjunktur. Igjen fra FT:
ECB vil begynne å krympe sin obligasjonsportefølje på € 5 billioner med € 15 milliarder per måned fra mars, ved å erstatte bare delvis modnede verdipapirer, noe som legger ytterligere press på italienske lånekostnader. Ludovic Subran, sjeføkonom i det tyske forsikringsselskapet Allianz, sa at eurosonen risikerte en gjentakelse av kollapsen i obligasjonsmarkedet i 2012 «ettersom finanspolitiske opsjoner varierer mellom land uten tunge løft av ECB».
Italias lånekostnader har allerede steget kraftig siden ESB begynte å heve renten i sommer. Den 10-årige obligasjonsrenten har klatret over fire prosent (nivået der investorene sier panikken setter inn), nesten firedoblet nivået for et år siden, og 2,1 prosentpoeng over tilsvarende avkastning på tyske obligasjoner.
Ifølge Bloomberg truer slike forhold «med å låse opp den samme Pandoras eske som fyrte opp under eurokrisen fra 2010 til 2012, da valutablokken nesten sprakk fra hverandre da mer forgjeldede land sto overfor en plutselig, hard innstramming av de finansielle betingelsene da investorer solgte sine obligasjoner.»
Meloni og Fdl trodde de kunne føre en politikk som giftet seg med en Brussel-foreskrevet nyliberalisme og konservativ nasjonalisme, men dagens situasjon viser hvor vanskelig en slik strategi er. Det er vanskelig å være nasjonalistisk når du ikke kontrollerer økonomien eller utenrikspolitikken.
Meloni gjorde nesten alt EU ønsket. Hun erklærte troskap til EU og NATO, brøt kampanjeløfter for å nedskalere magre planer for sosiale utgifter, og utnevnte pro-EU-atlantisister til nøkkelposisjoner som økonomiminister og utenriksminister.
Hun fortsatte de nyliberale økonomiske reformene til sin forgjenger, tidligere viseformann og administrerende direktør i Goldman Sachs International og ECB-president, Mario Draghi. Hun lovet å gjennomføre ytterligere reformer for ikke å sette 200 milliarder euro i fare (en sum som ser ussel ut i møte med den voksende økonomiske stormen) fra den europeiske gjenopprettingsplanen.
Men EU vil alltid ha mer. Brussel og Roma er igjen i tottene på hverandre om reformer av Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM), som ble opprettet i 2012 etter statsgjeldskrisen, og som har som mål å bidra til å redde land i bytte mot strenge reformer (tenk innstramminger og privatisering på Hellas-nivå).
Italia kan snart trenge hjelp fra ESM, men reformene inkluderer «en sterkere rolle i fremtidige økonomiske tilpasningsprogrammer og forebygging av kriser. I tillegg vil søknadsprosessen for ESM-kredittlinjer om forsiktighet bli enklere, og instrumentene vil bli mer effektive».
Italia er det eneste eurolandet som ennå ikke har ratifisert ESM-reformen, og mange i landet frykter at det vil øke risikoen for en restrukturering av Italias statsgjeld, med tap av den lille økonomiske suvereniteten Italia har igjen, og en ytterligere forverring av levestandarden.
***
En kort bakgrunn om sammensetningen av ESM: Den består av et styre med representanter fra hvert av de 19 aksjonærlandene i ESM. Etter det blir det litt innviklet. ESM gir denne illustrasjonen for å klargjøre ting:
Styret i ESM består av følgende:
- Pierre Gramegna, tidligere finansminister i Storhertugdømmet Luxembourg;
- Christophe Frankel, tidligere sjef for finansmarkeder ved Crédit Foncier de France i Paris;
- Rolf Strauch, en tidligere europeisk sentralbankmann i Generaldirektoratet for finanspolitikk, finanspolitikk og strukturpolitikk og økonom i Deutsche Bundesbank;
- David Eatough, tidligere investeringsbankmann i Credit Suisse;
- Kalin Anev Janse, tidligere corporate finance-rådgiver i McKinsey &Company og investeringsbankmann hos JPMorgan;
- Sofie De Beule-Roloff, med bakgrunn fra hotell- og HR-ledelse;
- og Nicola Giammarioli, tidligere styremedlem i IMF.
***
Skulle Italia trenge hjelp fra ESM, er landet nølende med å overlate enda mer av sin økonomiske suverenitet til en slik gruppe. Meloni-regjeringen ønsker i stedet at ESM skal bli et fond for å øke investeringene over hele EU og bidra til å myke opp effekten av skyhøye energipriser. Forslaget har fått lite gjennomslag hos resten av blokken, og striden om ESM-reformene kan bli ganske stygg hvis/når Italia trenger hjelp.
Det er noen få tragedier som dukker opp i tankene angående dette rotet i Italia. Den første er at Italia det siste kvarte århundret har fulgt Brussels nyliberale økonomiske manus, som bare har gjort situasjonen verre. Ifølge økonomen Philipp Heimberger:
Feilene som ble gjort for 40 år siden fant sted i et miljø med stigende renter. Siden den gang har den italienske staten båret en rentetung sekk. Hvis vi ekskluderer rentebyrden, kjørte den italienske staten konsekvent budsjettoverskudd fra 1992 frem til Covid-19-krisen. Selv Tyskland, Østerrike og Nederland registrerte et sammenlignbart «primært» budsjettoverskudd, sjeldnere enn Italia. Den italienske staten har ikke vært så «sløsete» som det ofte hevdes: den har konsekvent samlet inn mer i skatt enn den har brukt. IMF-data viser at Italia implementerte de mest alvorlige finanspolitiske konsolideringspakkene av alle avanserte økonomier mellom 1992 og 2009, spesielt når det gjelder utgiftskutt.
En fleksibilisering av arbeidsmarkedet siden 1990-tallet førte til en kraftig økning i åremålskontrakter, et tilbakeslag mot fagforeninger og en nedgang i reallønningene sammenlignet med Tyskland og Frankrike. Disse tiltakene reduserte ikke bare inflasjonen på 1990-tallet. Billig arbeidskraft har økt arbeidsintensiteten i produksjonen og dermed redusert bedriftenes insentiver til arbeidsbesparende investeringer. Private investeringer er imidlertid nøkkelen til økt produktivitet og er spesielt avgjørende i høyteknologiske sektorer. Produktivitetsveksten er i sin tur grunnlaget for vekst og økte inntekter. Markedsliberale arbeidsmarkedsreformer har dermed uten tvil gjort mer skade enn godt for Italias produktivitetsvekst.
Den andre tragedien er at italienske arbeidere fortsetter å bli svindlet, noe som også har skjedd det siste kvarte århundret. I 2000 var levestandarden i Italia sammenlignbar med Tysklands. I dag er Italias inntektsnivå per innbygger 20 prosent under Tysklands. I løpet av den samme tiden har Italia blitt et av de mest ulike samfunn i Europa.
Mens rikere italienere (det økonomen Stefano Palombarini kaller landets «borgerlige blokk») støtter landets nyliberale overgang og finner en stemme i enhver italiensk regjering, har arbeiderklassen blitt forlatt av alle italienske politiske partier i 30 år.
Helt siden det italienske kommunistpartiet – lenge et av de mektigste i Europa – endelig kapitulerte for CIAs forsøk på å ødelegge det på 1990-tallet, har Italias arbeiderklasse manglet et politisk hjem, og det nyliberale prosjektet fortsetter uansett hvem som sitter i regjering. Det faktum har tatt sin toll da valgdeltakelsen i Italias septembervalg var den laveste siden andre verdenskrig. Mange av dem som ikke gadd å gå til valgurnene, var arbeiderklassevelgere.
Meloni og Fdl var i stand til å komme seirende ut fordi de klarte, i det minste et øyeblikk, å avlede oppmerksomheten bort fra den nyliberale politikken. Stefano Palombarini skriver i Jacobin:
Den hevder at arbeiderklassens levekår ikke blir undergravd som et resultat av nyliberal politikk og reformer, men på grunn av trusler mot nasjonal identitet, migrasjonsbølgen, eksplosjonen av kriminalitet, at modellen for den tradisjonelle familien blir stilt spørsmålstegn ved, etc. Det sier seg selv at løftet om beskyttelse mot kunstferdig skapte og stort sett imaginære fiender er nødt til å skuffe den sosialt svakere fraksjonen av høyreblokken; Likevel har det gjort det mulig for Fdl å nå makten.
Problemet er fortsatt at siden Brüssel bestemmer over Italias økonomi, sitter arbeidere fast i det eneste store europeiske landet, der lønningene har mistet verdi i reelle termer, siden 1990-tallet. Et parti som så ut til å virkelig ville gjøre noe for Italias arbeidere, var Femstjernersbevegelsen, som tok makten i 2018. Utkastet til budsjettplan krevde en økning i det offentlige underskuddet, et skatteamnesti for lavere inntekter, pensjonsreform som tillater førtidspensjonering og en grunninntekt for innbyggerne.
EU, for å si det mildt, var ikke en tilhenger av politikken til Femstjerners-bevegelsen og truet Italia med den fryktede prosedyren mot for stort underskudd. Deri ligger problemet: hvordan appellerer du til et bredt spekter av de italienske velgerne ved å reversere nedgangen i deres levestandard, mens du forblir inne i tvangstrøya av EU-regler?
En vei for FdI var å prøve å etterligne Polens Lov- og rettferdighetsparti (PiS), som tok makten i 2015 og har vært der siden den gang, ved å kombinere nyliberalisme og nasjonalisme. Men det krever fortsatt å tilby arbeidere noe – noe som Fdl ikke klarer å gjøre eller ikke vil prøve. I stedet kvitter Melonis regjering seg med en av Femstjernersbevegelsens få prestasjoner (en mager borgerlønn som gir de arbeidsledige et gjennomsnitt på 567 euro i måneden).
Til tross for kritikken av sin konservative sosialpolitikk, nyter Lov- og rettferdighetspartiet utbredt støtte fra arbeiderklassen på grunn av sine populære programmer, inkludert en økning av pensjonsutbetalingene, subsidiering av barns skolemateriell og månedlige utbetalinger til familier per barn, fra det andre barnet og oppover.
Men selv PiS’ kombinasjon av nyliberalisme og konservativ nasjonalisme har sine grenser, ettersom Polen også er låst i en kamp med Brüssel om frigjøring av EU-midler. Husk at Meloni og Fdl var mottakere av ikke så skjulte trusler fra EU-tjenestemenn i forkant av det italienske valget.
Den aristokratiske Ursula Von der Leyen refererte antagelig til problemene Ungarn og Polens tilgang til EU-midler står overfor, på grunn av deres ordrenekt med å følge blokkens linje og/eller ECBs evne til å håndtere en gjeldskrise i Italia.
Til tross for at hun drev valgkamp som nasjonalist, bøyde Meloni seg da hun først dannet sin regjering. Vi får se hvordan hun går frem nå i sin konfrontasjon med EU, som ønsker mer kontroll over den italienske økonomien.
Av Conor Gallagher.
Italy and the EU Are on Collision Course as Economic Conditions Worsen
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
