oss 100 kroner!
Jon Nordmo skriver en serie historiebøker med tittelen «Verdens Historie i min Levetid». Bind 1 omhandler tiden 1953 – 1965 og bind to omhandler tiden 1965 – 1975. De er ferdig skrevet og trykt. Med forfatterens velvillige tillatelse gjengir vi kapittelet om kuppet i Iran i 1953. – Red.
Kuppet i Iran
Av Jon Nordmo.
En viktig hendelse som gjør at man bedre forstår hvordan maktforholdene i verden er og hvordan ulike mektige land er i stand til å få det som de vil, er kuppet i Iran.
Olje var etter første verdenskrig blitt utrolig viktig for alle samfunn. Nesten all transport – båter, lastebiler, tog, fly og biler ble drevet av bensin eller diesel som blir laget av olje. Kraftverk som sørget for at industrien fikk strøm til å drive alle sine maskiner, ble også drevet av olje,
Med andre ord: Olje var (og er fremdeles) livsnødvendig for alle verdens samfunn. Den som eide og kontrollerte utvinning og salg av olje, satt derved på en enorm makt (og ble samtidig skikkelig rik).
I dag hentes olje opp fra mange ulike steder. Den teknologiske utviklingen er kommet så langt at man til og med kan finne olje og hente den opp flere km under havbunnen. Det kunne man ikke før. Da boret man en dyp brønn i en eller annen ørken og satset på at man «traff» en underjordisk oljesjø. Helt på slump var det ikke.
Tvert imot. Høyt spesialiserte geologer analyserte ulike jordprøver osv og kunne faktisk med en relativt stor grad av sannsynlighet fortelle hvor man skulle borre for å finne olje. Men lett var det ikke.
Oljen i verden kom på denne tiden hovedsakelig fra USA, Sovjetunionen og noen av ørken landene i Midt Østen. USA var et sterkt og mektig land med en egen avansert industri som kunne finne olje, ta den opp og raffinere den (forvandle den til bensin og diesel). Sovjetunionen likeså. I disse to områdene var det vanskelig for andre land å få fingrene i rikdommene og kontroll over oljen.
Noe annet var det med ørken landene i Midt-Østen.
Det var særlig to forhold som gjorde at dette ble «lett match» for Europeerne.
For det første var disse landene stort sett alle ganske så industrielt underutviklet. Hvis de skulle kunne gjøre seg nytte av «sitt sorte gull», dvs finne oljen, ta den opp og raffinere den og få den solgt på verdensmarkedet, så var de helt avhengige av tekniske eksperter enten fra Europa, USA eller Sovjetunionen. Sovjetunionen og USA hadde mer enn nok med å utvikle sine egne enorme land som nærmest flommet over av olje og andre verdifulle naturressurser. De var ikke særlig interessert.
England derimot. Europas mest industrielt utviklet land. Verdens største kolonimakt som hentet inn ufattelige verdier fra sine kolonier spredt rundt i hele verden (The sun never sets in The British Empire). De hadde både kapital og den nødvendige tekniske kunnskapen som var nødvendig for å utvikle oljeindustrien.
Det andre forholdet som gjorde «erobringen av oljelandene» til en lett match, var at de var styrt av noen forholdsvis eneveldige konger som var mest interessert i å berike seg selv og ikke sørge for nasjonens beste. De var mer enn villig til å lage avtaler som innebar at utlendingene fikk det som de ville – såfremt litt dryppet på dem selv.
Som et eksempel på de utrolige avtalene som ble laget, var konsesjonen som fikk navnet «Arcy Concession». (etter den engelske finans-mannen Arcy). Den ga selskapet til Arcy eiendomsrett til all olje, gass og alle mineraler (gull, sølv, jern osv) som måtte finnes over eller under jorden i et bestemt område av Iran.
Dette området var på 1,25 millioner. Altså 4 ganger så stort som Norge! Det utgjorde ¾ av hele landet Iran. Avtalen skulle gjelde i 60 år.
Hva skulle selskapet betale for denne utrolige gaven?
Jo. 400.000 kr kontant til Sjahen (kongen). I tillegg skulle kongen få aksjer i selskapet til en verdi av 400 000 kroner. Og så skulle Iran få 16% av overskuddet fra salget av oljen og mineralene. (Det var selskapet som selv regnet ut og opplyste om sitt overskudd. Iran hadde ikke rett til å se regnskapene!)
Sjahen nølte en god stund før han underskrev avtalen, men da selskapet la 100.000 kroner kontant på bordet og sa det var en ekstra gave for hans underskrift – ja så skrev han under!
Og dermed ble et engelske selskap eier av alt som fantes under bakken i ¾ av det enorme landet! Og det beste av alt: Det var helt lovlig. Det var en avtale underskrevet av regjeringen. Den var ikke påtvunget landet ved trusler eller makt. Den var dermed juridisk bindende. I 60 år!
Misnøyen vokser
Etterhvert begynte fler og fler, både politikere og akademikere i Iran å mene at avtalen gavnet utlendingene, men slettes ikke landet selv. Prosentdelen av hva Iran fikk av overskuddet, var bare smuler i forhold til verdien av det som ble tatt opp og solgt. Avtalen ble forsøkt reforhandlet. Opptil flere ganger. Og det lyktes å endre på enkelte ting i den. Men slettes ikke nok til at iranerne opplevde avtalen som rettferdig. (De hadde også et skjevt blikk til Saudi Arabia som hadde en avtale med amerikanske selskaper om å dele overskuddet 50 – 50.) Men maktforholdene var tydelige. Engelskmennene satt med to avgjørende trumf. Ekspertisen! Og pengene til leteboring og raffinering.
I 1951 skjedde det avgjørende. Parlamentet i Iran vedtok å nasjonalisere Anglo Iranian Oil Company. (De som sto for utvinning og raffinering av oljen i Iran). Dette vedtaket var historisk fordi det var første gang at et vedtak i parlamentet (stortinget) var enstemmig! Alle partier uansett hvor uenig de var om andre ting. Å nasjonalisere betyr å erklære at det fra nå av er landets egen eiendom og ingen andres. På toppen av det hele valgte også parlamentet Mohammed Mossadegh til ny statsminister. Han var en meget bestemt herremann som ikke ville vike fra parlamentets beslutning. Uansett trusler.
Englands vrede
Det ble ikke bare med trusler. Å tillate at Iran selv skulle få pengene for sin olje var uakseptabelt. På dette tidspunktet kom faktisk 75% av all olje til Europa fra Iran. Det var enorme verdier. Iran fikk nå virkelig føle Englands vrede og makt. Raffineriene i landet ble stengt (de var alle engelske) og ekspertene som drev dem ble fløyet tilbake til England. England satte i verk en total boikott av iransk olje – og fikk med seg alle andre oljeselskaper og land. Ingen skulle kjøpe iransk olje og landet skulle tvinges i kne økonomisk. Og de gikk ned i knestående! Faktisk sank Irans oljeproduksjon fra 650 000 fat pr dag til 20 000 fat pr dag. Oljen var nesten eneste eksport inntektskilde, så det ble skikkelig smalhans for staten. I tillegg fikk engelskmennene i stand at ethvert tankskip som trosset boikotten og fraktet iransk olje, ville bli svartelistet og det rederiet ville aldri mer få kontrakter til å frakte olje. Av noen! Ingen ville frakte den lille oljen som Iran klarte å produsere.
Så henvendte England seg til USA og foreslo at de skulle invadere Iran og besette oljefeltene.
Men det fikk de ikke USA med på.
Sult og fattigdom
Virkningene av Englands handlinger ble katastrofale for befolkningen. Prisene steg på alle varer, det ble matmangel og sult, det ble ikke mulig å kjøpe medisiner og medisinsk utstyr, transportsystemet brøt sammen fordi det ikke var bensin eller reservedeler…
For England var dette ikke et problem. Nøden og elendigheten var selve målet! De satset på at befolkningen ville få det så forferdelig at de ville sørge for å fjerne Mossadegh og gi plass til et nytt styre som ville komme til fornuft, reversere nasjonaliseringen og akseptere Englands «tilbud».
Og sommeren 1953 lyktes det. Et militærkupp ledet av Shah Reza Pahlavi grep makten og avsatte Mossadegh. Men de undervurderte hans popularitet. Folk i hundretusenvis tok til gatene og det hele endte med at kuppmakerne måtte rømme landet og Mossadegh ble gjeninnsatt som statsminister. Mere populær enn noensinne.
Nå kom USA på banen.
I samarbeid med England tok de fatt med stor tålmodighet og grundighet, å undergrave Mossadeghs styre og å gjøre det upopulært hos folket. Ingen lett oppgave. For det første var Mossadegh og hans regjering uhyre populær fordi de «sto opp for Iran» mot de fremmede maktene. For det andre hadde USA liten erfaring med dette. Faktisk var dette første gangen USA fjernet en, av dem, uønsket regjering i et fremmed land uten å invadere landet og med makt innsette den presidenten de ville ha.
De brukte pressen. De kjøpte opp aviser. De bestakk redaktører til å trykke en flom av negative artikler om landets statsminister. Rykter, sladder, usannheter. Ingenting var for grovt. Videre artikler som la skylden på de økonomiske vanskelige tidene på regjeringen til Mossadegh.
De brukte militæret. Samlet høytstående offiserer og planla hvem som skulle gjøre hva når signalet ble gitt. Hvilke baser som skulle besettes, hvem som skulle arresteres. Og så ble offiserene betalt rundhåndet for å være med på laget.
De skapte uroligheter. Det ble delt ut store mengder penger til folk som sa seg villig
til å dra ut i gatene og lage fullstendig kaos. Rett og slett en mobb. Brenne bygninger, brenne biler, angripe ordensmakten (de som forsøkte å opprettholde lov og orden)
Og når alt var klart?
Da gikk mobben i gang. Flommet ut i gatene og laget kaos.
Så gikk militæret i gang. Mossadegh og hans regjering og støttespillere ble arrestert. Soldater og politi som var lojale mot regjeringen ble avsatt / arrestert.
Radiostasjoner som var lojale mot regjeringen ble overtatt av kuppmakerne.
Strategiske punkter som flyplasser, regjeringsbygninger ble besatt.
Og Sjahen ble transportert tilbake og ble gjeninnsatt som konge. I alle de privateide media ble han hyllet som den som nå skulle redde Iran fra det fullkomne kaos.
Straks overførte USA enorme pengesummer til den nye regjeringen. Her skulle det ikke mangle noe. Mat ble fløyet inn, samt medisiner og teknisk utstyr. Folket skulle oppleve hvordan Sjahens styre effektivt tok seg av deres problemer – i motsetning til Mossadeghs udugelige styre som bare hadde gitt fattigdom og nød.
Mossadegh ble fengslet dømt for høyforræderi. Han døde i 1967, uten å ha blitt satt fri. Hans utenriksminister ble henrettet. Og Sjahen satte i verk en klappjakt på alle som kunne tenke seg å motsette seg hans kupp. De ble fengslet, uten lov og dom, eller bare forsvant.
Brutalt – men effektivt. Han fikk kontroll.
Da signalet var gitt strømmet «mobben» ut i gatene
Som takk for innsatsen fikk nå USA istedenfor England (!) kontroll over 40% av oljeressursene i landet. Dette var ikke England særlig fornøyd med, men måtte godta det.
Mission Accomplished! Slik lager man et kupp. En god og nyttig erfaring … (Er det noen som tenker på de interessante begivenhetene i Ukraina? Eller Hviterussland?)
Det som er litt interessant med akkurat dette kuppet, er at det er gjennom frigitte CIA arkiver at vi har kunnet lese om hvordan det ble tenkt, hva som ble planlagt og hvordan det hele ble utført! Hvordan USA planla og gjennomførte sitt første kupp i Midt Østen, mot en lovlig valgt regjering.
At USA sto ved roret i dette kuppet ble senere også bekreftet av USAs Utenriksminister Madelaine Albright i 2000 da hun offentlig innrømmet at «The US. played a significant role in orchestrating the overthrow of Irans popular prime minister Muahammed Mossadegh.» Avsløringen av dette var pinlig for USA som jo presenterte seg, og fremdeles presenterer seg som demokratiets utrettelige forsvarer. Ekstra pinlig faktisk fordi det er gjennom CIA sine egne frigitte dokumenter at USAs rolle i selve planleggingen og utførelsen av kuppet er blitt dokumentert!
Men når media spiller på lag og fortier innrømmelsen og den da bare blir kjent for et lite fåtall spesielt engasjerte dissidenter, så blir bildet av USA som selve ledestjernen for rettferdighets søkende, demokratisk innstilte mennesker ikke rokket ved.
