Med et øye på Iran vader Netanyahu inn i Ukrainakrigen

0
Netanyahu og Putin har et godt diplomatisk forhold til hverandre. Foto: Mikhail Metzel / TASS

I sin andre tilbakekomst som Israels statsminister, har Benjamin Netanyahu fått en hard start. Det internasjonale klimaet han opererte så dyktig i gjennom nærmere 15 år i to perioder som statsminister har endret seg til det ugjenkjennelige.

Av M. K. Bhadrakumar.

Netanyahus utenrikspolitiske arv har blitt sløv – hovedsakelig Abraham Accords og Israels enorme følgeforhold til Russland, som begge påvirket betydelig det tøffe nabolaget der han med suksess navigerte Israels kjerneinteresser. 

Å puste nytt liv i de to nevnte vektorene – Abrahamavtalene (normalisering av forholdet mellom Israel og araberstatene, o.a.) og Israels forhold til Russland – vil forbli topprioriteter for Netanyahu. Mens Israel-Saudi-relasjoner påvirker regional sikkerhet, vil Israels forhold til Russland ha vidtrekkende konsekvenser for Israels sikkerhet. Det er tre grunner til det.

For det første er Putin i krig med USA og den vestlige verden som er Israels tradisjonelle allierte. Men Netanyahu er alt annet enn en endimensjonal mann. Stol på at han kommer til å utnytte utfordringer til å skape nye muligheter. 

For det andre har det en stor betydning for ham å gjenerobre dynamikken i forholdet til Moskva.  Russland er blitt en fullverdig vestasiatisk aktør i dag, og er uten tvil på visse måter en mer effektiv regional partner for Israel enn USA. USAs tilbaketrekning er tydelig å se for enhver, og den påfølgende nedgangen i deres evne til å utnytte allierte som Saudi-Arabia, Emiratene eller Egypt rammer israelske interesser. 

For det tredje, i løpet av disse 18 månedene som Netanyahu var fraværende, har Russland og Iran snudd sitt vanskelige forhold til en kvasiallianse, takket være vestlige sanksjoner mot Moskva. Netanyahu aner dumheten til et Vesten som prøver å «slette» Russland. 

Media diskuterer en mulig avtale mellom Moskva og Teheran om Russlands Su-35 Super Flanker multirolle 4+ generasjons jagerfly. Det som gir et spennende preg, er at de stadig dypere militære båndene mellom dem faller sammen med Teherans intensjon om å utvide sitt program for anrikning av uran. Iran nådde angivelig 60 % anrikning av uran ved sitt Fordow-anrikningsanlegg og har angivelig informert IAEA om at de hadde begynt å anrike uran på høyere nivåer.

Så er det den syriske planen, som riktignok er i annen rekke, der Israel fortsetter å operere i landets luftrom, som Russland kontrollerer, hovedsakelig på grunn av den hemmelige forståelsen mellom Netanyahu og Putin der Moskva gikk med på israelske aktiviteter for å begrense Iran og dets militsgrupper og knuse Irans forsøk på å gjøre Syria til enda en «motstandsfront» som Libanon eller Gaza. 

Imidlertid er det Ukrainakrigen som dramatisk har løftet de strategiske båndene mellom Russland og Iran til et høyere nivå. Netanyahu innser at den nystartede russisk-iranske kvasialliansen kan takles hvis den russiske avhengigheten av iransk militærteknologi rulles tilbake. 

Det krever til syvende og sist at Ukrainakrigen bør bringes til en slutt før heller enn senere, og også en lettelse i de vestlige sanksjonene. Krigen bør absolutt ikke få fortsette sin nåværende ubestemte kurs. Det er nettopp her Netanyahu kan forventes å konsentrere sin formidable diplomatiske dyktighet. 

Signalene er der allerede. Rett etter å ha overtatt som ny utenriksminister i Netanyahus regjering mandag, uttalte Eli Cohen at han skulle ha en samtale med sin russiske kollega Sergey Lavrov 3. januar. (Samtalen fant sted som planlagt, o.a.)

Måten Cohen formulerte dette avvæpnende enkle utspillet på under sin åpningstale (som ble sendt direkte av det israelske utenriksdepartementets pressetjeneste) må noteres nøye: «I morgen skal jeg snakke med Russlands utenriksminister Sergey Lavrov og senere med andre europeiske ministre.» 

Tidligere, i en nylig tale, antydet Cohen at i spørsmålet om Russland og Ukraina, vil Netanyahu-regjeringen være diskret i sine offentlige ytringer, og antyder en stor kurskorreksjon i retning av å engasjere Russland. Den avtroppende israelske statsministeren Yair Lapid hadde fordømt Russland offentlig. Siden den russiske operasjonen i Ukraina startet 24. februar, har Lapid som utenriksminister aldri snakket med Lavrov – eller med Putin, mens han fungerte som midlertidig statsminister. 

Men selv under Lapid gikk ikke Israels pro-Kiev-politikk langt utover retorikken. Den israelske ambassadøren til Kiev, Michael Brodsky sa nylig til Washington Post at Israels forhold til Russland skaper «grenser som ikke kan overvinnes». Brodsky la til at Israel er klar over «frustrasjonen til noen ukrainske jøder», men «ingen regjering i Israel kommer til å sette denne interessen [overfor Russland] i fare til fordel for noen andre, inkludert ukrainerne.» Brodsky bemerket også at Israels situasjon er «utsatt», siden landet ikke er en del av NATO, og de fleste ukrainske jøder forstår at Israel er i en «vanskelig posisjon».

For Israel er Russland ikke som et hvilket som helst land. De russisktalende utgjør 15 % av Israels befolkning. Det er en innflytelsesrik velgerskare i israelsk innenrikspolitikk og har slektskap med den jødiske befolkningen i Russland. Russiske investeringer i Israel er ganske betydelige, og det er en åpen hemmelighet at Russlands oligarker ser på Israel som et hjem borte fra hjemmet. 

Det er slik at navlestrengene som knytter russisk kultur og historie sammen med Jerusalem ikke lett kan bli ødelagt. Først i forrige uke gjentok Moskva sitt krav om å få tilbake russiske eiendeler i Israel. Tidligere statsminister Sergei Stepashin som håndterer saken kunngjorde i Moskva at Russland vil sende et krav til israelsk domstol for Maria Magdalena-kirken, Kristi himmelfartskapell og Viri Galilaei-kirken!

Maria Magdalena kirke, ortodokse kristne kirke på Oljeberget over Tempelhøyden i Jerusalem bygget i 1888 av tsar Alexander III og hans brødre for å hedre moren deres.

Putin har også krevd en slutt på rettssaken som hindret overføringen av Alexander Nevsky-kirken i Gamlebyen, etter forpliktelser gitt av Benjamin Netanyahu i en tidligere periode som statsminister. Det kan tenkes at slike krav er en del av intern russisk politikk også. 

Kreml føler seg opprømt over at Netanyahu er tilbake i den diplomatiske kretsen. Det som er mest gledelig vil være at i motsetning til det forrige israelske regjeringen, vil ikke Netanyahu passivt akseptere en underordnet rolle i det amerikansk-israelske partnerskapet. 

Netanyahu har drevet omfattende nettverksbygging med amerikanske eliter, og han vil ikke nøle med å utnytte det hvis israelske interesser står på spill. Og uten tvil er Israel en interessent i Ukrainakrisen, og israelske interesser er godt tjent med å skape rom for at fredssamtaler kan starte mellom Moskva og Kiev. 

Putin er lydhør for Netanyahu som kan spille en rolle for Biden-administrasjonen, som ingen andre vestlige ledere kan gjøre i dag. På den annen side er Irans atomprogram i ferd med å bli en rykende vulkan, og det kan komme til et punkt veldig snart der Netanyahu vil bli tvunget til å handle. Og det kan skje i valgåret 2024, noe Bidenadministrasjonen har dårlig råd til å takle. Man kan si at for Israel er Ukrainakonflikten og Irans mulige bombe så å si sydd sammen ved hoftene. 

Putin sa i et budskap til Netanyahu torsdag: «I Russland setter vi stor pris på ditt personlige og langvarige bidrag til å styrke vennskapelige forhold mellom våre to land.»  Russlands utenriksdepartement sa at det er «klart for konstruktivt samarbeid» med Israel for å «rydde opp i klimaet i Midtøsten og den internasjonale scenen generelt».

22. desember ringte Putin Netanyahu for å gratulere ham med valgseieren og etableringen av en ny regjering, mens Netanyahus kontor avslørte i en uttalelse at samtalen hovedsakelig dreide seg om konflikten i Ukraina. Netanyahu sa til Putin at han håper en løsning for å avslutte fiendtlighetene vil bli funnet så snart som mulig, og med det også de påfølgende lidelsene.

Netanyahu sa også til Putin at han er fast bestemt på å hindre Iran i å skaffe atomvåpen og dempe Teherans forsøk på å etablere militær tilstedeværelse i Libanon og Syria langs Israels nordlige grense. 

Man bør ikke være tvil om at Putin og Netanyahu er lydhøre for hverandre. Poenget er at Moskva vinner hvis diplomatiet dukker opp igjen av ruinene i Ukrainaspørsmålet. Det er absolutt langt fra slik at Russland nyter ødeleggelsen av Ukraina eller sorgene til broderfolket. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

With eye on Iran, Netanyahu wades into Ukraine war

KampanjeStøtt oss
Forrige artikkelHistorisk tilbakeblikk: CIA-kuppet i Iran i 1953
Neste artikkelKina-debatt: – En god artikkel fra Global Times
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.