oss 100 kroner!
Det tragikomiske «opprøret» i Brasilia søndag var bestemt til å møte en plutselig død. Den universelle fordømmelsen og spesielt den bryskheten som Biden-administrasjonen tok avstand fra demonstrantene med, beseglet deres skjebne. Dette opprøret er absolutt ingen «fargerevolusjon», selv om det er vanskelig å komme med spådommer om nye protester i landet.
Av M. K. Bhadrakumar.
Dette er en advarende historie for Latin-Amerika, ettersom den «rosa tidevannsbølgen» igjen er på vei oppover. Da Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva kom tilbake til makten forrige uke betyr det at venstreorienterte ledere har kontroll over seks av regionens syv største økonomier. Pendelen har likevel svingt vilt og Lula vant med syltynn margin.
Politisk polarisering undergraver demokratiet i Latin-Amerika, og gjør det vanskeligere for mange å respektere kompromisser. Siden 1980-tallet har den globale modellen for keynesiansk politikk gitt plass til Washington-konsensus, og de regionale statene tok til å låne i dollar og liberalisere sine kapitalkontoer for å tiltrekke utenlandske investorer.
Opprinnelsen til den «rosa tidevannsbølgen» ligger i disse tapte tiårene da den nyliberale vendingen i regionen betydde stagnasjon og utbredt fattigdom, utdyping av sosiale og økonomiske skiller i det som allerede var verdens mest ulike region, fremveksten av en rentierklasse, kupp og væpnede konflikter. Regionen trenger en ny modell for utvikling og mer rettferdig, bærekraftig vekst som involverer statsledet industrialisering og regional integrasjon.
De latinamerikanske økonomiene er ikke lenger bundet til USA og er i dag i en posisjon til å omarbeide sine partnerskap. Men det er naivt å anta at Washington ikke lenger er den egoistiske naboen USA historisk sett pleide å være. Geologi og geografi henger sammen i Latin-Amerikas skjebne.
En lederartikkel fra Guardian bemerket nylig at med Latin-Amerika som står for 60 % av verdens litium, det hvite gullet i elektriske batterier og verdens største oljereserver, har USA en «stor kjepp» – for å låne fra Teddy Roosevelts berømte frase: «speak softly, and carry a big stick» for å beskrive USAs utenrikspolitikk, i en tale fra 1901.
Som forsker ved Institutt for partihistorie og litteratur i det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité skrev Jin Chengwei imidlertid i november:
«Når det gjelder geopolitikk, ser USA på Latin-Amerika som sin innflytelsessfære og dets innflytelse på Latin-Amerika kan beskrives som allestedsnærværende. På 1980-tallet brukte USA Latin-Amerika som et laboratorium for å fremme nyliberalisme. Å være alternativet til nyliberalismen var drivkraften for den siste runden av venstrebølger i Latin-Amerika. De oppnådde betydelige prestasjoner i å fremme integrasjonsprosessen i Latin-Amerika og svekke USAs innflytelse, og akkumulerte erfaring for motstand mot USAs hegemoni. Nyliberalismens fiasko og de negative konsekvensene er fortsatt det grunnleggende motivet for dannelsen av den nåværende venstrebølgen.”
Det er ingen tvil om at krisen i amerikansk politikk som avslørte svakhetene ved USAs liberale demokrati har ansporet de latinamerikanske landene til å søke etter en ikke-vestlig vei. Den ineffektive, ufølsomme responsen på Covid-19 avslørte også feilene ved den kapitalistiske utviklingsveien. Sao Paulo Forum og World Social Forum har gitt en ny plattform.
I sine to tidligere perioder som president oppfordret Lula folk til å delta i politikk, forenet økonomisk vekst med økte sosiale utgifter og offentlige investeringer i kritiske sektorer av økonomien, innførte reguleringer for hjemmearbeidsstyrken, og ga dem sosialhjelp og høyere lønn, fremmet sosial rettferdighet ved å utvide sysselsettingen og deltok proaktivt i utformingen av internasjonale regler.
Lulas største utfordring i dag er de nåværende skillene i det brasilianske samfunnet mellom venstre og høyre og konfrontasjonen mellom ulike sosiale leire, i tillegg til behovet for å presse gjennom reformer i en kongress med høyreflertall.
Når det er sagt, vil han lede den voksende venstresiden i Latin-Amerika mot nye høyder, som uunngåelig vil forbedre det internasjonale miljøet i venstreorienterte land som Cuba og Venezuela og styrke autonomien til det latinamerikanske diplomatiet. Lula skrev i regjeringsplanen:
«Vi tar til orde for å jobbe for byggingen av en ny global orden basert på multilateralisme, respekt for nasjoners suverenitet, fred, sosial inkludering og miljømessig bærekraft, som tar hensyn til utviklingslandenes behov.»
En grunnleggende endring i det politiske landskapet over hele kontinentet ser ut til å være i gang. Nærmere bestemt, Lulas første store utenrikspolitiske grep – beslutningen om å delta på toppmøtet av stats- og regjeringssjefer i Celac i Buenos Aires 24. januar sammen med lederne av Cuba, Venezuela og Nicaragua – sender en melding til Washington om at de kommer til å få det vanskelig med å finne et vippepunkt for sin strategi for forskjellsbehandling og oppsplitting i Latin-Amerika.
Det er bemerkelsesverdig at tonen i president Bidens fordømmelse av opptøyene i Brasilia var mest aggressiv. Tre faktorer spiller inn her. For det første ser politikeren i Biden at parallellen med «Capitol-opptøyene» 6. januar i USA fungerer til hans fordel når han forbereder seg på valget i 2024. Opptøyene i både Brasil og USA kan spores tilbake til Conservative Political Action Conference, den årlige politiske konferansen med deltagelse fra verdens konservative aktivister og arrangert av American Conservative Union. Det er klart at hvorvidt Lula kan begrense flammene til ytre høyre er ikke bare avgjørende for Brasil og Latin-Amerika, men kan også ha konsekvenser for USAs politikk.
For det andre angrep Lula agrobusiness for opptøyene. Ifølge miljøverngrupper sto de som utførte avskoging og ulovlig gruvedrift i Amazonas bak opptøyene, etter Lulas 180-graders vending i miljøpolitikken med utnevnelsen av ministrene Marina Silva og Sônia Guajajara, henholdsvis en verdenskjent miljøverner og en aboriginsk aktivist.
Lula anklaget agrobusines og illegale gruvedriftsmafiaer for å finansiere dette kuppet. Bidens klimaprogram og den tragiske skjebnen til Amazonas-elven er forent ved hoftene.
For det tredje forventes Lula å foreta offisielle reiser til Kina og USA i løpet av sine tre første måneder i embetet. Det er ingen tvil om at under Kinas «gamle venn» Lula, vil det økonomiske og handelsmessige samarbeidet bli dypere. De venstreorienterte regimene «trekker seg» vanligvis bort fra USA og tar til orde for et diversifisert og balansert diplomati.
Faktisk følger utdypingen av forholdet mellom Kina og Brasil trenden og har en sterk intern drivkraft når det gjelder samstemmingen av de to økonomiene. De bilaterale utvekslingene mellom Kina og Brasil har aldri vært avgrenset av ideologi. Under Bolsonaro satte handelen mellom Kina og Brasil en rekord på rundt 164 milliarder dollar i 2021 til tross for pandemien.
Ikke desto mindre vil USA være bekymret fordi Brasil er et internasjonalt kraftsenter og deler omfattende felles interesser og ansvar med Kina i en tid da venstrebølgen fremhever svekkelsen av USAs globale lederskap og den massive erosjonen i Washingtons kontroll over Latin-Amerika. (Argentina har også søkt BRICS-medlemskap.)
Lulas seier vil i betydelig grad fremme prosessen med latinamerikansk samarbeid for å utforske en ny alternativ verdensorden. Mot dette bakteppet ligger Bidens beste håp i å oppmuntre Lula til å følge en moderat diplomatisk linje og vedta en strategi for balanse mellom stormakter. USA føler seg oppmuntret av Lulas to foregående embetsperioder og det at han har vist seg som en moderat venstreorientert.
