Uro i Mongolia: Hvem kan vinne på det?

0

Kreml-talsmannen Dmitrij Peskov sa i et TV-intervju i Moskva søndag, da han ble spurt om hvor forholdet mellom Russland og Vesten beveger seg: «Vel, vi beveger oss ikke. Vi har allerede ankommet en stasjon som heter ‘Konfrontasjon’, og vi må være reserverte, sterke og ha underliggende styrke, fordi vi må leve i miljøet til denne konfrontasjonen.» 

Av M. K. Bhadrakumar.

Det er ingen fredssamtaler og ingen ende i sikte på konflikten i Ukraina. President Putin sa i forrige uke at Moskvas nesten totale tap av tillit til Vesten ville gjøre en eventuell løsning i Ukraina mye vanskeligere å oppnå, og advarte om en langvarig krig.

I et slikt apokalyptisk scenario blir Russlands umiddelbare nabolag til sterkt omstridte soner for supermaktskonfrontasjoner, ettersom USA og EU prøver å omringe Russland med en ring av uvennlige stater.

Slik konfrontasjon kan ha ulike former. I den transkaukasiske regionen tar den vestlige innsatsen sikte på å erstatte Russland som mekler mellom Armenia og Aserbajdsjan. EU har presentert seg som et alternativ til russisk mekling og fredsbevaring. 

Moskva så tidligere på slike forsøk på en nokså selvtilfreds måte, men har i det siste begynt å bekymre seg for at bakken under føttene forskyver seg i Transkaukasia. Det vestlige trikset er å gradvis albue ut den russiske fredsbevarende styrken som er utplassert til regionen etter den fornyede konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan i fjor om utbryterregionen Nagorno-Karabakh. 

Moskva spiller begge sider i konflikten, og ganske åpenbart er en slik trapesøvelse veldig delikat og belastende. I perioden siden Moskvas spesielle militæroperasjon startet 24. februar, har EU således lykkes med å etablere et «overvåkingsoppdrag» i Armenia og fremmer sin plan om å etablere en OSSE-oppdrag til regionen, som vil utfordre Russlands monopol i fredsbevaring på grensen mellom Armenia og Aserbajdsjan.

Et annet aktivt stridsteater er Kasakhstan, hvor Vesten hele tiden jobber for å undergrave landets nære forhold til Russland. Kasakhstans multivektor utenrikspolitikk rettet mot å tiltrekke vestlige investeringer har skapt provestlige interessegrupper blant landets eliter. Kasakstans nasjonalitetsspørsmål skaper også følsomhet i forholdet til Russland. Kasakhstan er et spill med høy innsats for Vesten, siden det også grenser til Kina. 

Les: Hva er «multivektorpolitikken»?

Til sammenligning utgjør den skjulte vestlige rollen i å gi næring til de nylige sammenstøtene mellom Kirgisistan og Tadsjikistan, samt i å oppmuntre Dusjanbe til å sørge for en «transitkorridor» for anti-Taliban-opprørerne i Panjshir-dalen en direkte utfordring for Russland på sikkerhetsområdet. Men til stor skuffelse for USA, ettersom spenningene mellom Tadsjikistan og Kirgisistan blusset opp i september i fjor og soldater fra Kirgisistan og Tadsjikistan utvekslet skudd langs flere punkter av landenes uavklarte grenser, valgte Moskva og Beijing å forbli på sidelinjen. 

Riktignok var konflikten blant de alvorligste mellomstatlige militære eskaleringene i Sentral-Asias historie siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Konflikten utgjorde en stor forlegenhet for Moskva og Russland-ledede regionale sikkerhetsorganisasjoner i Sentral-Asia. 

Hvis den vestlige rollen i den kirgisisk-tadsjikiske konflikten var en skjult rolle, er det ikke tilfelle med dens stadig mer proaktive grep for å bygge opp Panjshiris i Afghanistan som en «moderat» motstandsbevegelse for å styrte Taliban-regjeringen i Kabul, som har et hjertelig forhold til Russland. Panjshiriene nøt beskyttelse av den franske etterretningen under den anti-sovjetiske kampen på 1980-tallet, og de gamle koblingene har blitt gjenopplivet. Den franske presidenten Emmanuel Macron har tatt en praktisk rolle for å dyrke sin tadsjikiske motpart Emomali Rahmon.

Ganske åpenbart, både i tilfellet med kirgisisk-tadsjikiske fiendtligheter og i det spøkelset som ligger i en ny runde med borgerkrig i Afghanistan, står Russland overfor store sikkerhetspolitiske utfordringer. Russland er fortsatt den dominerende makten i Sentral-Asia, og på ledernivå har Moskva mye innflytelse i Bisjkek og Dusjanbe. Men med disse stridighetene innad i regionen og ustabiliteten der skapes grobunn for vestlig manipulasjon av de regjerende elitene. 

Den siste bølgen av uro i Mongolia bærer imidlertid illevarslende tegn på en fargerevolusjon. Som i Kasakhstan og Kirgisistan er sosiale medier aktive for å vekke protester. Protestene startet for en uke siden mot «kullmafiaen», som angivelig har tjent på å gjøre forretninger med kinesiske selskaper. Men ulike konspirasjonsteorier spres på Twitter, inkludert at det vil bli en intern maktkamp i de regjerende partielitene. 

Regjeringen reagerte umiddelbart med at kabinettet bestemte seg for å offentliggjøre en gransking av ni kontrakter knyttet til det statlige gruveselskapet som er i hjertet av saken. Den kunngjorde at alle fremtidige forretningsavtaler om kulleksport vil være offentlig tilgjengelige. Regjeringen varslet videre at en parlamentarisk komité vil etterforske skandalen. 

Flere hundre demonstranter samlet seg i isende kulde på den sentrale Sukhbaatarplassen i Ulan Bator i løpet av helgen og marsjerte til presidentboligen der noen mennesker forsøkte å tvinge seg inn i bygningen. De ropte slagord og sang mens de trampet med føttene for å holde seg varme – ikke uten likheter med kuppet i Kiev i 2014. 

Det som forhekser tablået, fra et geopolitisk perspektiv, er at Kina er målet for det meste av Mongolias eksport av kull, kasjmir, husdyr og andre produkter.

Forsøket på å forvandle protestene til en fargerevolusjon pågår fortsatt. I følge Associated Press har «Økonomiske forhold med omtrent 3,3 millioner innbyggere forverret seg ettersom inflasjonen har steget til 15,2%, noe som har blitt forverret delvis på grunn av Russlands invasjon av Ukraina.»

Tilfeldigheter eller ikke, protestene i Ulaanbaatar fulgte etter statsbesøket av Mongolias president Ukhnaagiin Khurelsukh i Beijing forrige måned. Dette var det andre møtet mellom Xi og Khurelsukh på to måneder. Beijing forstår at det også befinner seg i trådkorset for Vestens diplomati i Mongolia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Afghanistan. Alle disse landene faller inn i den første sirkelen av kinesiske interesser på en eller annen måte. 

De gir «strategisk dybde» til Kina; de økonomiske båndene med disse ressursrike landene er ikke bare enormt fordelaktige, men vokser også raskt; de er uerstattelige partnere for Belt and the Belt and Road-initiativet; og regional sikkerhet og stabilitet er felles bekymringer. 

Paradokset er, til tross for sammenfallet av interesser og sterke politiske og økonomiske forhold, og selv om deres kjerneinteresser er involvert, blir det stadig mer usikkert om Russland eller Kina kan levere på regionale sikkerhetsgarantier. Moskva er under vestlige sanksjoner og Beijing er fortsatt ekstremt på vakt mot å konfrontere USA eller EU – selv om Mongolia er et land i Sentral-Asia hvor kjerneinteressene til Russland og Kina overlapper hverandre.   

Beregningene til USA og EU går ut på at dette er den beste muligheten til å konsolidere og utvide sin innflytelse i Russlands transkaukasiske, kaspiske og sentralasiatiske bakgård. Det er klart at vestmaktene med vilje tråkker inn i de regionale spenningene, og sannsynligheten for at den russiske og kinesiske motstanden mot den kommer til kort kan ikke utelukkes. 

Den geopolitiske innsatsen er høy. Mongolia er transittlandet for den foreslåtte gassrørledningen Power of Siberia 2 som kanaliserer opptil 50 milliarder kubikkmeter gass fra Yamal-halvøya i det russiske Arktis til det østlige Kina, og byggearbeidene skal starte i 2024. Tilsvarende har Kina, Mongolia og Russland utvidet omrisset av utviklingsplanen for etablering av den økonomiske korridoren Kina-Mongolia-Russland med fem år, noe som vil frigjøre et stort økonomisk potensial og oppgradere Mongolias rolle som et transittknutepunkt. 

Kina-Mongolia-samarbeidet om bygging av transportruter og korridorer har blitt kraftig styrket de siste årene, noe som har styrket logistikken mellom Kina og Mongolia og kraftig økt deres transportkapasitet for bulkvarer, spesielt mineralprodukter. De to landene ønsker å forbinde flere nye jernbanelinjer med kinesiske havner. 

USA og EU vil gjøre sitt ytterste for å trekke Mongolia vekk fra den kinesisk-russiske banen, uansett hva som kreves. Interessant nok reiste en NATO-militær delegasjon fra Brussel til Ulan Bator i forrige uke og gjennomførte to dager med samtaler med de mongolske militære lederne. Mongolia presenterer en brennbar blanding der alle nøkkelelementene i USAs konfrontasjon med Russland og Kina er til stede, alt fra NATOs snikende framrykning mot Asia-Stillehavet til BRI og Russlands energieksport og selvfølgelig de enorme forekomstene av sjeldne jordarter på steppene. 


Originalen:

Posted on by M. K. BHADRAKUMAR

Unrest in Mongolia: Who Stands to Gain?

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelCIAs rolle i statskuppet i Peru
Neste artikkelSerbia søker om utplassering av NATO-soldater i Kosovo
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.