Surrogati: Tre overskrifter

0

Av Kajsa Ekis Ekman, tidligere publisert i Illiberalism, 5. desember 2022.

Oversatt til norsk av Kari Angelique Jaquesson.

I dette essayet utforsker jeg hvordan hegemoniske diskurser legitimerer og normaliserer surrogati ved å se på tre magasinartikler: fra et kjendismagasin, et økonomimagasin og et akademisk/litterært magasin. Alle tre artiklene presenterer surrogati som normalt, positivt og uunngåelig, samtidig som de tilslører maktrelasjonene som ligger i praksisen.

Tidligere i år publiserte Hollywood Reporter overskriften: «Khloe Kardashian venter sitt andre barn med sin eks-kjæreste Tristan Thompson via surrogat.» Det lille ordet «surrogat» – så lite iøynefallende – er lagt til helt på slutten av setningen, som om det var i ferd med å bli skjøvet utfor en klippe uten å skade hovedpoenget i overskriften: Kvinne venter barn med mann. La oss stoppe opp et øyeblikk her, før Hollywood Reporter virkelig skyver ordet utfor stupet, for aldri mer å hente det tilbake, og heller i neste setning si: «Dette er Kardashian og Thompson, som spiller for NBAs Chicago Bulls sitt barn nummer to.»

For femti år siden ville den lille frasen «via surrogat» vært uforståelig for enhver leser: noen hadde kanskje gjettet at det betød en type keisersnitt, en maskin, et sykehus? La oss dog ta en titt ned i avgrunnen: det betyr at Khloe Kardashian ikke «venter» barn i det hele tatt. En annen kvinne som ikke er navngitt, er gravid. En annen kvinne bærer på et barn hvis far (tilsynelatende) er Thompson, hun endrer livet sitt i ni måneder, og risikerer fruktbarheten, helsen og til og med livet sitt. Med andre ord, hun gjør det som – gjennom hele menneskehetens historie – ville gitt henne tittelen «mor».

Ifølge Oxford English Dictionary betyr «mor»: «Den kvinnelige forelderen til et menneske; en kvinne i forhold til et eller flere barn hun har født.» Den faktiske moren ville dermed være henne. I denne artikkelen er det likevel klart at hun ikke vil bli tildelt denne tittelen. Hun har ikke lov til å bli kalt «mor;» hun skal ikke engang nevnes. Hun er bare et verktøy, et «via surrogati», som i «jeg ankom med bil» – bare verktøyet Khloe, i likhet med sin eldre søster før henne, kan både få kaken og spise den også: å bli mor uten å ta på seg noen av de fysiske risikoene.

Er det ikke ganske lettvint? Du bare betaler, sender over arvestoffet ditt, og det å være mor forvandles til noe som ligner farskap: ingen fysisk belastning; lev livet ditt som vanlig mens noen andre er gravide for deg. Både menn og kvinner kan dermed være «fedre», frigjort fra reproduksjon, mens en kvinne fra en annen klasse bærer og føder barnet. Det er ikke første gang i historien at overklassen har brukt andre kvinner til å gjøre reproduksjon for dem: tenk bare på ammer, tvangsadopsjoner, Abraham, Sarah og Hagar. Likevel er dette første gang det har blitt gjort på et slikt industrielt nivå – med multinasjonale selskaper som produserer babyer som er ment å skilles fra mødrene sine – og for første gang har man forvandlet språket i seg selv, og forbyr ordet «mor» for mødre som virkelig bærer fram barnet.

Når barnet så var født, droppet Hollywood Reporter til og med uttrykket «via surrogat» – overskriften deres lød ganske enkelt «Khloe Kardashian og Tristan Thompson ønsker velkommen sitt barn nummer to.» En hvitkledd Khloe poserte i sykehussengen med den nyfødte, mens surrogaten ikke var å se: visstnok fikk hun beskjed så snart fødselen var over om å flytte på seg og gi plass til Khloe. Det er interessant å merke seg at det fortsatt er Khloe som poserer i sengen, ikke Tristan, selv om ingen av dem hadde noen grunn til å være i den sengen.

Graviditet, vil hegemonisk senkapitalisme fortelle oss, er som hvilken som helst jobb. Filosofer – spesielt filosofer – vil pliktoppfyllende vri og snu konseptene for å forklare at graviditet er en tjeneste, at surrogati ikke er babyhandel, men en donasjon av et begrenset knippe foreldrerettigheter, eller at surrogati frigjør kvinner ved å frigjøre «gestatoren» fra byrden av «morskap». Industrien selv vil fortelle oss at surrogati er en vinn-vinn-situasjon: en barnløs kvinne får et barn, en fattig kvinne får penger – eller, som surrogatiselskapet Tammuz sier om sine ukrainske kvinner, «denne prosessen gjør dem i stand til å sikre en fremtid for sine barn og sine familier; deres motivasjon er først og fremst av økonomisk art.»

Kampanjer til fordel for surrogati startet på 1980-tallet og etterligner ofte feministiske argumenter, akkurat som argumenter for prostitusjon har gjort siden 1970-tallet. Når det gjelder surrogati, står vi overfor et dobbelt budskap: ett, bestemt for konservative publikummere, som hevder surrogati «kan styrke, snarere enn å undergrave, den tradisjonelle familien», siden hvert par trenger et barn; og ett, designet for et liberalt publikum, som hevder surrogati er et spørsmål om homofiles rettigheter og en måte å undergrave koblingen mellom foreldreskap og biologi. Disse argumentene kolliderer aldri med hverandre, akkurat som sakseblader aldri ødelegger hverandre – de jobber sammen for å ødelegge det som kommer mellom dem, nemlig enhver motstand mot reproduksjonsindustrien.

Å gjøre graviditet om til en jobb kan sees på som den ultimate formen for tingliggjøring, slik den ungarske marxisten György Lukács definerte det. Etter hvert som kapitalismen skrider frem, må den finne flere områder for akkumulering. Etter å ha erobret den ikke-kapitalistiske så vel som den sosialistiske verden, slik at praktisk talt intet territorium på jorden er unntatt fra kapitalistisk logikk, går den nå videre inn i offentlig velferd og vår personlige sfære – riker som tidligere ikke var under kapitalens herredømme. Før hadde vi sex og fikk barn uten å få betalt for det; nå skal enhver menneskelig aktivitet kjøpes og selges. Hva dette betyr, igjen ved å stole på Lukács, er at vi må oppfatte disse aktivitetene som fremmede for oss; vi må ta avstand fra det vi selger. 

Således må kvinnen i prostitusjon lære seg å «slå av» og ikke føle; Således må kvinnen som bærer et barn som hun aldri får lov til å amme, holde, navngi eller oppdra, «slå av» og ikke feste seg. Og slik lærer vi å løsrive oss fra det som er nærmest oss: våre egne barn, vår egen sensualitet, oss selv – kort sagt, det som gjør oss til mennesker. Surrogati og prostitusjon forårsaker en umiddelbar kortslutning i teorier om tingsliggjøring: Her føles ikke «arbeidet» som å selge seg selv – det handler bokstavelig talt om å selge seg selv. Da Marx og Lukács skrev om arbeidere som ble fremmedgjort og måtte søke tilflukt i fritiden, refererte de til det å være fremmedgjort fra produktene de produserte. Det vi her har med å gjøre er å være fremmedgjort fra seg selv og sitt eget barn. Og for en surrogat finnes det ingen fritid.

Dette betyr også at vi språklig må utslette de menneskelige ordene som påkaller følelsesmessige bånd og menneskelig erfaring, for eksempel «mor». Hun skal ikke være mor, hun skal være en «surrogat», forkortet fra surrogatmor og igjen forkortet til «surro» – en maskin, et verktøy. Hun har ikke lov til å føle eller kreve noe menneskelig bånd; ingen av disse artiklene nevner hennes følelser. Likevel blir vi ikke alle maskiner, ellers ville ikke det kapitalistiske systemet fungert; noen må være kunder, og kundenes følelser skal oppmuntres: Khloe får tittelen mor, hun får snakke om følelsene sine i media og hvor mye hun elsker barnet. På samme måte oppfordres enhver kjøper av surrogati til å si fra om sitt «behov» for å få et barn – ethvert ønske som kan omsettes til forbruk er legitimt. Dette er essensen av det kapitalistiske systemets grusomhet: det lar menneskeheten til noen blomstre og vokse til uutholdelige høyder, hvor ethvert innfall er en menneskerettighet, på bekostning av andre.

Å gjøre graviditet om til «bare en jobb», i likhet med å jobbe på en fabrikk – hva betyr dette for barnet? Gjør det ikke barnet til et produkt, i likhet med en mobiltelefon? Er surrogati da ikke babyhandel? Og er ikke menneskesmuglinulovlig, så vel som klart uakseptabelt under FNs barnekonvensjon, som nedfeller i artikkel 7 «retten til å kjenne og bli tatt vare på av sine foreldre»,og i artikkel 9 heter det at « et barn skal ikke skilles fra sine foreldre … bortsett fra dersom slik adskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste,” forbyr i artikkel 11 “ulovlig overføring og ikke-retur av barn til utlandet,” og fastsetter i artikkel 35 at «Konvensjonspartene skal treffe alle passende nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å forhindre bortføring av, salg av eller handel med barn til ethvert formål eller i noen form»?

Forkjempere for surrogati lobber hardt for å omgå disse hindringene under diskusjoner i Haag, der en Haagkonvensjon om surrogati blir utarbeidet av Haagkonferansen om internasjonal privatrett, etter modell av Haagkonvensjonen om adopsjon. «Foreldrene» er dermed definert som kjøperne, uavhengig av om de har levert genetisk materiale eller ikke. Jeg har personlig vært til stede på disse møtene, hvor representanter for ulike frivillige organisasjoner, har uttrykt synspunkter til fordel for juridisk surrogati som går langt utover deres respektive mandater og det uten at organisasjonene de representerer vet om det.

Nøkkelfrasen i forsøk på å gi et rammeverk for juridisk surrogati er «beskytte rettighetene til barn født gjennom surrogati», som betyr full legalisering av reproduktiv turisme. Vestlige par som reiser utenlands uten tillatelse i sine respektive land for å delta i surrogati, forventer likevel at de juridiske dokumentene er på plass når de kommer tilbake med barnet. Å «beskytte barnet» betyr å la kjøperne adoptere barnet og disponere alle rettigheter eller krav som den fødende moren måtte ha.

La oss se på en annen overskrift, denne gangen fra det amerikanske finansmagasinet Quartz: «Russlands invasjon skader Ukrainas blomstrende surrogatiindustri.» Artikkelen har følgende spenstige tillegg med store bokstaver på toppen av overskriften: MAKE BABIES NOT WAR. Den ble publisert 25. februar, dagen etter at invasjonen begynte. Så viktig er fremtiden til surrogatiindustrien at det var en av de aller første innspillene på krigen dette forretningsmagasinet dekket. Babyfabrikken vår er i fare! Våre par kan ikke få «sine» babyer ut! Artikkelen skildrer på sympatisk vis australske Glenn McGill (pseudonym) og «hans kone», som «hyrte en surrogat i Ukraina». Vi har altså én person som tilsynelatende trenger et navn (mannen), en navnløs person som ser ut til å være et vedheng til mannen («hans» kone), og enda et vedheng til begge, nemlig «surrogaten». Hierarkiet er tydelig.

I denne artikkelen, i motsetning til den nevnte Hollywood Reporter-artikkelen, er ikke surrogater usynlige. Denne forskjellen er forankret i naturen til de to tidsskriftene. Et økonomisk magasin søker å synliggjøre produksjonsprosessen, ettersom lesere – antagelig investorer – trenger innsikt i den. For vanlige folk som leser kjendisblader, er produksjonsprosessen generelt tilsløret til fordel for den emosjonelle overbygningen. I Quartz er derfor surrogatens rolle sentral: hun må produsere babyer for Vesten, og dermed må hun beskyttes, ettersom hun bærer våre babyer. Vi blir fortalt at «BioTexCom, et fertilitetsanlegg i Kiev, bygde til og med et bombeskjul for å beskytte surrogatene og spedbarnene.» Unødvendig å si at dette selskapet ikke ville ha bygget et bombeskjul for gravide kvinner som skulle beholde babyene sine. I denne artikkelen er det klart at Ukraina er en toppdestinasjon for surrogati (nest etter USA) på grunn av beliggenheten – nær Vest-Europa – og fattigdommen – surrogater er billigere i Ukraina.

Likevel er det, som de fleste forretningsanalyser, amoralsk: surrogati må fortsette, fordi det fortsetter. Det er en måte å tjene penger på ved å skape behov og tilfredsstille dem; folks velferd er ikke vårt problem. Surrogati vises i enhver markedsprognose – som Global Market Insights (GMI) – som en god investering: fortjeneste fra surrogatiindustrien anslås å øke med 32 % innen 2027, avhengig av hva de kaller «det regulatoriske scenarioet» – det vil si om eller ikke stater tillater det.

Da jeg begynte å skrive om surrogati i 2007, forventet jeg ikke at de første landene til å forby eller begrense det, skulle være destinasjonsland, som India, Thailand og Nepal. 

Jeg festet større håp til de landene som allerede hadde iverksatt tiltak mot prostitusjon, som mitt eget, Sverige. Jeg tror ikke surrogatiindustrien ventet en slik medvind heller: den begynte tross alt som en lyssky, anarkistisk smash-and-grab-virksomhet, som dro fra land til land, satt opp butikk og flyttet så snart myndighetene oppdaget dem. I en tid da adopsjonsindustrien var blitt grundig undersøkt og regulert, overså den spirende surrogatiindustrien menneskerettighetsreguleringer samt behovet for å godkjenne egnetheten til adoptivforeldre: så lenge du hadde penger, kunne du kjøpe et hvilket som helst antall barn, selv om du var enslig mann og en straffedømt pedofil. Surrogati er den desidert enkleste måten for en enslig mann å sikre seg eneansvar for et barn for livet, ingen mor i sikte. Det industrien handler om, er faktisk ikke reproduksjonsteknologi, men separasjon av mor og barn.

Likevel har både Europa og USA feilet i å ta tak i den systemiske utnyttelsen, menneskehandelen og grusomhetene som preger surrogati. Noe av grunnen til dette er, tror jeg, at ofrene er kvinner og barn. Og parallelt med surrogatiindustriens prosjekt med å demontere moren, er den vestlige verden engasjert i å demontere kvinnen som et politisk subjekt, enn si et menneske. Kvinner og barn har, bortsett fra ridderlighet, lenge vært den laveste prioriteringen av både politikk og helsevesen. Nå som ikke engang kvinnebevegelsen skal nevne kvinner, kan det å kjempe for mødres rettigheter være en vanskelig oppgave.

Den tredje overskriften, «Unthinking the Family in Full Surrogacy Now» dukker opp i Los Angeles Review of Books, der Madeline Lane-McKinley anmelder Sophie Lewis’ bok Full Surrogacy Now. Fra kjendismagasiner og forretningsmagasiner beveger vi oss inn i det akademiske riket, hvor innsatsen er høyere. Man kan ikke bare utelate ordet «mor» eller snakke om profitt; man må lage en teori som sier at dette er bra. Artikkelen er et perfekt eksempel på hvordan tidligere radikale ideer om feminisme eller sosialisme har blitt endret for å passe inn i en pro-kapitalistisk, kvinnefiendtlig fortelling. Forfatteren av magasinartikkelen, Lane-McKinley, er veldig begeistret for boken, ettersom den «forstår arbeidet med å lage barn nettopp som arbeid, og ber til slutt om muligheten for at all barneproduksjon kan bli gjenskapt, gjennom revolusjonerende kameratskap, som surrogati.» Surrogati som er forestilt her er «en flertallslivmor og en verden hinsides propertariansk slektskap og arbeidsfremmedgjøring».

Denne typen metode er vanlig på et stadium der en bransje har fått negativ omtale. Vi ser det spesielt i tekster som forsvarer pornografi, der leseren inviteres til å ikke tenke på selve industrien – hva som kjøpes; hva som selges; hvem som tjener penger og hvor mye; konsekvensene i form av dødelighet, PTSD og vold – men av en utopisk fremtid. Pornografi presenteres dermed som en hypotese, idé eller forestilling langt fra den faktiske bransjen.

Det er interessant å se at dette nå skjer med surrogati. Surrogati pleide å være patriarkatets poster child – noe de likte å vise frem. Da jeg holdt TV-debatter i 2010, tok par med seg babyene sine. Mens alle lot seg begeistre av dem, spurte verten meg: «Er du imot eksistensen av denne skapningen?» Men i et tiår nå har det vært klart at surrogati er utnyttelse. Kvinner har dødd av surrogati, kvinner har blitt kidnappet og plassert i babyfarmer for surrogati, barn født gjennom surrogati har begynt å uttale seg mot praksisen, og det er rundt 50 bøker og filmer som er kritiske til den (opp fra 2-3 i 2000).

Entre inn i Surrogati-Utopia. I denne artikkelen skal vi ta et sprang til en type queer kommunistisk samfunn der det visstnok ikke er noen kapitalisme og ingen penger, og dermed ville altruistisk surrogati bli praktisert uten familier. Surrogati blir behandlet som noe nesten poetisk: «Når hun bemerker at ‘alle mennesker i historien har blitt produsert under vann’, postulerer Lewis at «[v]år vannighet er vårt surrogati. Det er redet til våre kroppers overlapping, og den er ikke nødvendigvis – men muligens – en kilde til radikalt slektskap.»

Fra dette tåkete bildet kan vi på en eller annen måte utlede at de som motsetter seg surrogati i dag er dårlige mennesker. Hvorfor? Her tyr forfatteren til metoden «hvite kvinner som kaller andre hvite kvinner hvite kvinner», som man skulle ha trodd opphevet seg selv som et argument. Å motsette seg surrogati i dag er tilsynelatende farlig, siden det kan bety «rettferdiggjøre [å rettferdiggjøre] imperiske kriger og etablere en redningsindustri.» [1] I stedet mener Lewis at vi bør avskaffe alt arbeid.

Denne vrien tillater forfatteren å innta en annen radikal holdning sammen med «Avskaffe kjernefamilien» – som vi vet er så utopisk at det ikke vil skje på denne siden av klimakrisen – mens hun i realiteten argumenterer for det som allerede skjer, nemlig å ta spebarn fra mødre. Ellers ville det ikke vært surrogati, ettersom surrogati er å få barn for noen andre. Hver gang surrogati skjer, er det maktubalanse – selv i såkalt «altruistisk surrogati», som nylig ble legalisert av Cubas nye familielov. Det er viktig å merke seg at statistisk sett er altruistisk surrogati ekstremt sjelden. Et overveldende flertall av surrogati-ordninger blir kompensert, enten det er hemmelig eller åpent. Altruistisk surrogati er hovedsakelig en myte som tjener til å legitimere ideen om surrogati ved å snakke om søsterskap, kvinner som hjelper hverandre, mødre som hjelper sønner, og så videre. Å legalisere altruistisk surrogati kan virke som et mykt alternativ for mange, men det er en de facto inngangsport til legalisering av kommersielt surrogati uten noen garanti for kvinnen som blir snytt for kompensasjonen. Vi må også huske på at utnyttelse ikke forsvinner bare fordi den utnyttede parten ikke får betalt. Jeg foretrekker derfor å snakke om ubetalt surrogati, som betyr at en kvinne risikerer livet sitt, endrer livsstil i ni måneder, og knytter bånd til et barn bare for å miste det og ikke få noe tilbake.

Å argumentere for enhver form for surrogati er i virkeligheten å argumentere for utvidelsen av kapitalismen. Dessverre er dette veldig vanlig blant kvinnefiendtlige anglosaksiske sosialister. For dem er kapitalismen dårlig når menn er ofre og god når kvinner er det: salg av offentlig velferd, privatisering av vann eller kobbergruver er dårlig; salg av kvinner for prostitusjon, pornografi eller surrogati er bra – eller i det minste må kampen mot det vente til vi har kjempet mot alt annet. Det disse sosialistene ikke klarer å forstå er at disse fenomenene er på fronten i kampen mot kapitalisme og utbytting – de må bekjempes før noe annet, for hvis vi ikke kan bekjempe kommodifiseringen av kroppene våre, barna våre, oss selv, hvorfor skulle vi bry oss om kommodifisering av ting?

En interseksjonell og sosialistisk holdning til surrogati vil være krystallklar: surrogati er hovedsakelig rike, hvite, vestlige, heterofile og homofile par som tar babyer fra kvinner i fattige land som er arbeiderklasse eller ikke engang det. Det er patriarkat, kapitalisme og kolonialisme på sitt verste. Men ved å lage en ordsalat av konsepter fra sosialistisk og feministisk teori, klarer Lewis (og Lane-McKinley) på en eller annen måte å formidle at surrogati må aksepteres, ellers er man en TERF.(transeksluderende radikal feminist red.anmrk)

Det er ingen tilfeldighet at forsvar for surrogati ligner forsvar for prostitusjon: på mange måter er de to sider av samme sak. Begge kommodifiserer livets opprinnelse: sex og reproduksjon. Begge utnytter kvinner.

Begge får kvinner til å ofre to av livets viktigste gleder – seksuell nytelse og barn – til fordel for andre. Der prostitusjon er sex uten reproduksjon, er surrogati reproduksjon uten sex. Som standard. Ingen sexkjøper aksepterer et barn født av en betalt sexhandling, akkurat som ingen kjøpere av surrogati ville insistere på å ha sex med surrogaten. De må holdes adskilt, noe som er patriarkalsk mannlig seksualitet som skaper en verden etter sitt eget bilde, der to kapitalistiske industrier har blitt modellert fra hore/madonna-komplekset: noen kvinner har som jobb å gi det hankjønnene sex, andre har som jobb å gi ham babyer, og aldri skal de to møtes.


[1] Tilhengere av prostitusjon bruker ofte dette begrepet for å referere til de frivillige organisasjonene eller kvinneorganisasjonene som prøver å tilby alternativer for kvinner i prostitusjon.

Kajsa Ekis Ekman er forfatteren av Varat och varan, med undertittelen Prostitution, surrogatmödraskap och den delade människan, samt andre arbeider om kapitalisme, økonomisk krise og kvinners rettigheter. Boken hennes Om betydningen av kjønn: tanker om den nye definisjonen av kvinne vil bli utgitt av Spinifex senere i år.

Forrige artikkelNoen refleksjoner omkring corona/covid19-relaterte vaksineringer og dødsfall
Neste artikkelDet største antiterrorraidet i nyere tysk historie