Krigen i Ukraina forbruker mer ammunisjon enn Europa kan produsere

Den ukrainske hæren forbruker ammunisjon med en hastighet som ikke har vært sett siden andre verdenskrig. Kyivs styrker har skutt rundt 6000 artillerigranater om dagen og går nå tom for luftvernraketter midt omfattende luftangrep fra Russland, ifølge eksperter og etterretningstjenestemenn. Dette skriver Wall Street Journal, som fortsetter:

På høyden av kampene i det østlige Ukrainas Donbas-området brukte Russland mer ammunisjon på to dager enn hele beholdningen til det britiske militæret, ifølge Royal United Services Institute, en britisk tenketank.

Ingen andre land i NATO enn USA har et tilstrekkelig lager av våpen til å kjempe en større artillerikrig eller industriell kapasitet til å opprette slike reserver, sa Nico Lange, en tidligere topptjenestemann i det tyske forsvarsdepartementet. Dette betyr at NATO ikke ville være i stand til å forsvare sitt territorium mot store motstandere hvis det skulle bli angrepet nå, sa han.

«Regjeringene har kuttet kontrakter i flere tiår, så bedrifter mister produksjonslinjer og ansatte,» sa Lange, seniorstipendiat ved Munich Security Conference, et globalt sikkerhetsforum.

Den nåværende mangelen på granater og raketter skyldes i stor grad et skifte i de militære doktrinene til NATO-allierte de siste tiårene: I stedet for å planlegge for bakkekamper i stil med andre verdenskrig, fokuserte de på målrettet, asymmetrisk krigføring mot usofistikerte motstandere, sier Morten Brandtzæg, administrerende direktør i Nammo AS, en av verdens største våpenprodusenter.

«Vi trenger flere størrelsesordener mer industriell kapasitet,» sa Brandtzæg, som representerer et selskap som er deleid av statene i Norge og Finland.

Ukraina bruker opptil 40.000 artillerigranater av NATO-kaliber 155 mm hver måned, mens hele den årlige produksjonen av slike prosjektiler i Europa er rundt 300.000, ifølge Michal Strnad, eier av Czechoslovak Group AS, et tsjekkisk selskap som produserer rundt 30 % av Europas produksjon av slik ammunisjon.

Economist: – Det våpenarsenalet Ukrainas hærsjef krever er større enn det Europas største armeer har

Det britiske magasinet The Economist har intervjuet Valery Zaluzhny, sjefen for Ukrainas væpnede styrker.

General Zaluzhny har få illusjoner om hva han står overfor den kommende vinteren:

«Akkurat som i [den andre verdenskrig] … et sted bak Ural forbereder de nye ressurser,» sier general Zaluzhny, med henvisning til den sovjetiske beslutningen om å flytte forsvarsindustrien østover, utenfor rekkevidden til nazistiske bombefly. «De er 100% forberedt.» Et stort russisk angrep kan komme «i februar, i beste fall i mars og i verste fall i slutten av januar», sier han. Og det kan komme hvor som helst, advarer han: i Donbas, der herr Putin er ivrig etter å erobre resten av Donetsk-provinsen; i sør, mot byen Dnipro; selv mot Kiev. Faktisk er et nytt angrep på hovedstaden uunngåelig, sier han: «Jeg er ikke i tvil om at de vil ha en ny omgang om Kiev.»

Ekstrem kravliste

Tidsskriftet fortsetter:

General Zaluzhny, som bygger opp et nytt hærkorps, ruller ut ei ønskeliste. «Jeg vet at jeg kan slå denne fienden,» sier han. «Men jeg trenger ressurser. Jeg trenger 300 stridsvogner, 600-700 IFV-er [infanterikampkjøretøyer], 500 haubitsere.»

Det økte arsenalet han søker er større enn de totale panserstyrkene til de fleste europeiske hærer.

Hvis man noen gang hadde vært i tvil om at dette er NATOs krig mot Russland, burde skjellene falle fra ens øyne nå. Den hæren som Zaluzhny er den formelle militære lederen for er NATOs største og best utrustede europeiske armé. Og den forbruker NATOs våpen så fort at NATO knapt har kapasitet til å fylle opp etter hvert som det russiske artilleriet reduserer våpnene til skrapjern.

Russland gikk til krig for å «avmilitarisere Ukraina», men slik NATO fører denne krigen er de i ferd med å «avmilitarisere NATO» også.

Ukraina forbruker opptil 40.000 artillerigranater av NATO-kaliber 155 mm hver måned, mens hele den månedlige produksjonen av slike granater i Europa er 25.000. Og det vil ta årevis å få på plass en industri som kan endre denne balansen. Kanskje en kampsak for krigsvenstre?

USAs industrielle basis råtner på rot

USA er det eneste NATO-landet med en produksjonskapasitet i våpenindustrien som er i nærheten av det alliansen trenger, men sjøl der er situasjonen begredelig sett fra krigsindustriens synspunkt.

Det er nemlig slik at den industrielle basen for det militærindustrielle komplekset smuldrer opp.

At det er slik går fram av rapporten INDUSTRIAL CAPABILITIES fra Pentagon til Kongressen i USA (2019). Det er Dmitry Orlov som kommenterer denne rapporten på sin egen blogg i artikkelen War Profiteers and the Demise of the US Military-Industrial Complex.

USA har for eksempel bare ett skipsverft som kan produsere hangarskip. Det er Northrop Grumman Newport News Shipbuilding i Newport, Virginia. Det verftet har tre dokker, to av dem brukes til å reparere de hangarskipene som ellerede finnes for å holde dem i farbar stand. Det samme problemet finnes for bygging av undervannsbåter og andre marinefartøyer. Kapasiteten er ikke der lenger.

Det er noe bedre stelt med produksjonen av kampfly, men når den nåværende generasjonen fly er utviklet, vil det ta så lang tid til den neste at kompetansen blant ingeniører og fagfolk ellers langsomt vil gå tapt.

Produksjonen av tanks er i full krise. Ifølge rapporten har USA mistet kompetansen til å bygge nye tanks. På femten år er det ikke bygd en eneste ny tank, det er bare gjort reparasjoner og forbedringer på de gamle.

Maskinverktøyindustrien i USA er i en elendig forfatning. Den lå i sin tid på topp i verden, nå ligger den på sjetteplass. Pentagon skriver at produsentene i USA er fullstendig avhengige av utenlandske produsenter. Arbeidsstyrken av fagarbeidere og ingeniører er på vei ut av arbeidsmarkedet og det kommer svært få nye til. Og hvem dominerer maskinverktøyindustrien i verden? Ganske riktig: Kina (25%), etterfulgt av Tyskland (17%). USA har en markedsandel på 7%.

Rapporten sier at USAs industri nå ikke klarer å produsere artillerikanoner med løp over 40 millimeter. Tilsvarende problemer viser seg i sektor etter sektor. Nedleggelsen av industri i USA har vært så massiv at hele den underskogen av bedrifter som tidligere produserte for krigsindustrien enten er flyttet ut eller er så vanskjøttet at de ikke kan gjøre jobben sin. Det samme gjelder tilgangen på kjemikalier til ammunisjonsindustrien og sjeldne mineraler og metaller til alle former for våpenindustri. 

De nødvendige fagarbeiderne mangler

Gjennomsnittsaldren for industrisveisere i USA er 57 år og det vil være en mangel på 400.000 innen 2024.
Ikke bare den industrielle infrastrukturen, men den industrielle kulturen og kompetansen har råtna på rot. Naturligvis kan det læres opp nye fagarbeidere, men det tar tid, og de må hentes fra ei gruppe folk som faktisk ønsker å jobbe i industrien.

I dag har woke-kulturen sørget for at den mannlige industriarbeideren har en status et stykke under skadedyr, og det ligger ikke stort bedre an med industriingenøren. Universitetene, som en gang definerte hva som er verdensklasse, har det for travelt med å produsere snowflakes til nye runder med språklige og litterære autodaféer, at de knapt kan bruke tid på å utdanne industrispesialister.

Alle de kritiske industriene som moderne militærindustri hviler på er i akutt mangel på fagkompetanse, sier Pentagon-rapporten fra 2019.