oss 100 kroner!
Av Aidan O’Brien, Covert Action Magazine. – 23. Oktober, 2022
Project for a New American Racist Century er allestedsnærværende i Europas hovedsteder i dag. Fra Dublin til Berlin – ukrainske farger er på flaggstenger, bussholdeplasser og bygninger. Underteksten er blondt hår og blå øyne.
Amerika og dets europeiske klienter (NATO – Den nordatlantiske traktats organisasjon) ser nå Ukraina omtrent som Israel ser på Vestbredden – en grense – og bak den: undermenneskelige asiater.
Mens Israel har bygget en apartheidmur – 708 kilometer lang og opptil 8 meter høy – som skiller dem fra palestinerne, har NATO nettopp bygget et apartheid-regime som skiller dem fra russerne.
Ved å sanksjonere, kansellere, blokkere og demonisere Russland erklærer NATO at Russland (og i forlengelsen Asia) er hinsides folkeskikken (beyond the pale), er urørlig, mindreverdig, usivilisert, barbarisk – med et ord, «ikke som oss».
Den liberale kapitalistiske masken er plutselig erstattet av et ukrainsk flagg. Etnisitet og ekstrem nasjonalisme – den nazistiske typen – har blitt gjort til våpen i Europa igjen. Og NATO gjorde det. Hvorfor?
[Source: mronline.com]
Det som er bemerkelsesverdig med dagens russofobi er dens raske totalitet. Over natten – en bryter er slått på og alt er gult og blått. Dette er imidlertid ikke et resultat av rettferdig vestlig indignasjon – angående Russlands militære operasjon i Ukraina – men er resultatet av USAs imperialistiske strategi. Det er en lang og gjennomtenkt masterplan. For å være presis, stammer den fra Wolfowitz-doktrinen.
Ulvenes tidsalder
Wolfowitz-doktrinen dukket opp fra Pentagon umiddelbart etter Sovjet-unionens sammenbrudd i 1991. Det er det amerikanske evangeliet etter den kalde krigen – unipolarisme på steroider – Monroe-doktrinen projisert på hele verden. For alltid.
Doktrinen erklærer at USA aldri må tolerere fremveksten av en annen stormakt. Det er en amerikansk forpliktelse til å ødelegge eller «forhindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser ville, under konsolidert kontroll, være tilstrekkelig til å generere global makt.»
[Source: nsarchive2.gwu.edu]
Paul Wolfowitz var Pentagons viseminister for politikk i 1992. Det årets «Veiledning for planlegging av forsvaret for regnskapsårene 1994-99» – skrevet av Wolfowitz og hans medhjelpere (I. Lewis «Scooter» Libby og Zalmay Khalilzad) og overvåket av Wolfowitz’ sjefer (Dick Cheney og Colin Powell) – var, ifølge The New York Times, en «amerikansk strategiplan for å hindre rivaler å utvikle.» [1]
Etter 1992 dukket Wolfowitz & Co opp igjen som ryggraden i George W. Bushs presidentskap (2001-09). Og som sådan formet de Bush-doktrinen som gjentok Wolfowitz-doktrinen: USAs unilateralisme – USAs rett til å handle forebyggende over hele verden – til forsvar for sine interesser.
[Source: random-blather.com]
Pentagons makt
Det amerikanske militæret er nøkkelen til Wolfowitz-agendaen. Slutten på Sovjetunionen betydde ikke et mindre og fredeligere amerikansk militære. Tvert imot betydde det et større og mer aggressivt amerikansk militære.
Etter den kalde krigen økte Pentagons budsjett hinsides et hvert mål. I 1991 var det på rundt 300 milliarder dollar, mens det i 2021 var rundt 700 milliarder dollar. I kontrast var Russlands militærbudsjett for 2021 anslagsvis $ 70 milliarder og Kinas $ 290 milliarder. [2]
Som et resultat av denne enestående investeringen i krig, spredte amerikanske militærbaser seg som en smitte rundt om i verden. I 2021 var det minst 800 amerikanske baser utenfor USAs grenser. [3]
I 1991 ble amerikanske soldater stasjonert i 40 land. I 2021 var amerikanske soldater i 80. Til sammenligning hadde Russland – i 2021 – militærbaser i seks, eller kanskje åtte, land og Kina i ett, kanskje to eller tre. [4]
Begrunnelsen for dette mangfoldet av amerikanske baser – «lille Amerika» og «liljeputer» – kalles «forward strategy – fremoverstrategien» – som i praksis betyr å komme i møte med både venner og fiender – overalt. Det betyr at det amerikanske militæret er posisjonert til å angripe aggressivt – på et øyeblikks varsel – hvor som helst i verden.
For å administrere dette «imperiet av baser» har Pentagon delt verden inn i seks kommandostrukturer – Northern Command (Nord-Amerika), Southern Command (Sør-Amerika), Sentralkommandoen (Midtøsten og Sentral-Asia), Afrika-kommandoen, Indo-Stillehavskommandoen og Den europeiske kommando.
Pentagon har til og med en kommandostruktur som skal ta hånd om aktiviteter i jordens atmosfære: Space Command. Dette totalitære systemet er ment å oppfylle Amerikas imperialistiske drøm: «full spektrum dominans».
Kort sagt, USAs utenrikspolitikk i det 21. århundre er bevisst autoritær og krigslignende fordi den forsvarer amerikansk unilateralisme – alenegang. Og dogmet eller den rigide logikken som det hviler på, er Wolfowitz-doktrinen.
USAs «evige kriger» siden 2000 beviser poenget. Ved å målrette geopolitiske hotspots – brennpunkt, energikilder og etniske konfliktlinjer, har USA – åpenlyst og skjult – ført krig mot verden. Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen og nå Ukraina er de åpenbare ofrene for denne strategien for å skremme og kontrollere planeten.
Russland sier nei
Det eneste landet som åpent motsetter seg Wolfowitz-doktrinen er Russland. Og det gjorde den først på sikkerhetskonferansen i München i 2007. Den russiske presidenten Vladimir Putin sa på konferansen: «Hva er en unipolar verden? …det refererer til en type situasjon, nemlig ett myndighetssenter, ett maktsenter, ett senter for beslutningstaking. Det er en verden der det er en herre, en suveren …dette er skadelig … Jeg anser at den unipolare modellen ikke bare er uakseptabel, men også umulig i dagens verden …»[5]
Vladimir Putin talte på sikkerhetskonferansen i München i 2007. [Kilde: blogs.prio.org]
Russlands underliggende bekymring var fremrykningen av amerikanske militærbaser opp til landets grenser. Det opererte under dekke av NATO, og det var klart, selv før 2007, at Amerikas imperium av baser ekspanderte provoserende i Øst-Europa. Langt fra Nord-Atlanteren beveget «NATO» seg østover mot olje- og gassfeltene rundt Svartehavet og Det kaspiske hav. Med andre ord, det unipolare USA trengte aggressivt inn i Russlands grenseland.
Og den russiske presidenten gjorde dette klart i sin tale i 2007:
«[Etter at Moskva trakk seg tilbake fra Øst-Europa]… det viser seg at NATO har satt sine frontlinjestyrker på våre grenser… Jeg tror det er åpenbart at NATO-utvidelse … representerer en alvorlig provokasjon … Hvem er denne utvidelsen ment mot?… [USA] prøver å påtvinge [Europa] nye skillelinjer og murer…»[6]
[Source: reddit.com]
Russland tilbakeviser Wolfowitz-doktrinen i Georgia og Syria – og USA gjengjelder i Ukraina
Russlands modige ord rettet mot det amerikanske imperiet begynte å materialisere seg umiddelbart. I april 2008, i Bucuresti, «lovet NATO-ledere Ukraina og Georgia [at] de en dag ville bli med i den vestlige forsvarsalliansen.» Og fire måneder senere (7. august), etter å ha blitt integrert i USAs «fremmedlegion» i Afghanistan og Irak, angrep Georgia utbryterregionen Sør-Ossetia nær Tbilisi, som da ble beskyttet av Russland.
Som svar førte Russland en fem dager lang krig mot Georgia. Det var et vendepunkt i geopolitikken etter den kalde krigen. En annen makt – Russland – var ikke redd for militært å utfordre en amerikansk/NATO-stedfortreder. USAs voksende unipolare nettverk opplevde tilbakeslag.
Fire år senere i Syria, i kjølvannet av 2010/11-opprørene i Tunisia og Egypt, begynte USAs Central Intelligence Agency (CIA) en skjult aksjon på flere milliarder dollar i Syria, kalt «Timber Sycamore» (2012 – 2017).
Amerikanske marinesoldater trener syriske styrker i Amman, Jordan, som en del av Operation Timber Sycamore. [Kilde: wikipedia.org]
USA hadde angrepet den syriske regjeringen i flere tiår. Men dette målet ble uttalt etter at Syria kritiserte den amerikanske invasjonen av Irak i 2003.
Faktisk hadde Richard Perle og Douglas Feith – blant de neokonservative arkitektene bak den amerikanske invasjonen av Irak – allerede i 1996 oppfordret til en direkte konfrontasjon med Syria. [7]
Syrias uheldige plass i USAs planer, ble dessuten vist til den amerikanske generalen Wesley Clark i 2003 – da en Pentagon-tjenestemann ga ham en liste over «syv muslimske stater» som USA planla å angripe (Syria, Irak, Libanon, Iran, Sudan, Libya og Somalia). [8]
«Timber Sycamore» var realiseringen av den syriske delen av denne overordnede ideen om å erobre, en gang for alle, oljerike Vest-Asia. Det var imidlertid ett hinder: Russland.
Sommeren 2013 – akkurat da USA var klar til å bombe Syria direkte – på grunn av det påståtte kjemiske angrepet i Ghouta – intervenerte Russland diplomatisk. Og lyktes med å avspore USAs unipolare rett til å føre krig.
Ved å blokkere USAs krigshunder, hadde Russland kastrert USAs evne til å forme verdensordenen. Og de neokonservative forkjemperne for Wolfowitz-doktrinen visste det. I løpet av uker slo de nykonservative, ledet av Victoria Nuland i utenriksdepartementet, tilbake mot Russland i Ukraina.
Victoria Nuland, Wolfowitz ser uten tvil en åndsfrende i henne. [Kilde: defensenews.com]
Med ordene til journalisten Robert Parry:
«[Russland] hadde gjort [seg selv] til et stort irritasjonsmoment i Neocon World – i de nykonservatives verden….
[Russland] hadde meglet frem en avtale der Assad gikk med på å overgi Syrias kjemiske våpenarsenal….Avtalen var en stor nedtur for de nykonservative og israelske tjenestemennene, som hadde siklet over utsiktene til at en amerikansk bombekampanje ville bringe Assad i kne og levere et strategisk slag mot Iran, Israels nåværende hovedfiende.
… Så det plagsomme [Russland] måtte settes i spill. Og, [The National Endowment for Democracy’s Carl] Gershman var rask til å merke seg en viktig russisk sårbarhet, nabolandet Ukraina, der en demokratisk valgt … president, Viktor Janukovitsj, slet …»[9]
Carl Gershman—neo-con Russia hawk. [Source: ned.org]
USA sier Russland må gå
Russlands redning av Sør-Ossetia, Krim og Syria, tok USAs unipolare ledere på sengen. Da Russland handlet skarpt i hver av disse regionene, var Amerikas unipolar-tilhengere nedsunket i kaotiske kriger i Vest-Asia – i det ene øyeblikket kjempet USA mot islamisme og i det neste bekjempet de sekularisme.
I 2015 gjentok den russiske presidenten Vladimir Putin sitt budskap fra 2007:
«Jeg kan ikke la være å spørre dem som har tvunget frem den situasjonen [de amerikanske imperialistene]: Skjønner dere hva dere har gjort?… Faktum [er at Russland] ikke lenger kan tolerere den nåværende situasjonen i verden.» [10]
USA responderte på denne historiske ulydigheten ved å rekalibrere sin utenrikspolitikk. Den svarte med å oppdatere Wolfowitz-doktrinen. I 2017 lanserte Amerika sin nye Nasjonale sikkerhetsstrategi og i 2018 lanserte Pentagon sin Nasjonale forsvarsstrategi – sistnevnte er Pentagons tolkning av førstnevnte. Budskapet var kortfattet og dyptgripende:
«Inter-statlig strategisk konkurranse, ikke terrorisme, er nå den primære bekymringen i USAs nasjonale sikkerhet.» [11]
11. September og de ansvarlige ble offisielt glemt. Nå (2018 og etter) skulle landene som ikke handlet i samsvar med USAs forrang være de viktigste målene for amerikansk makt – spesielt Russland.
Ved siden av Kina ble Russland stemplet som en «revisjonistisk» stat fordi landet – i Amerikas øyne – «undergravde» den «internasjonale orden» og «kjørereglene»; Russland hadde blitt en «langsiktig strategisk … [prioritet]» for Pentagon. [12]
Med andre ord: Fra 2018 og fremover var Russland USAs offisielle fiende. Pentagons jobb var derfor å «avskrekke eller beseire» Russland. Ifølge Pentagons nasjonale forsvarsstrategi:
«Med våre allierte og partnere [NATO/EU] vil vi utfordre [Russland] ved å manøvrere [landet] inn i ugunstige posisjoner, frustrere [deres] innsats, utelukke [deres] alternativer mens vi utvider våre egne, og tvinge [landet] til å konfrontere konflikt under ugunstige forhold.» [13]
Dette var en de facto krigserklæring. Og det involverte ikke bare Amerikas imperium av baser. Ifølge Pentagon selv, betydde det at totaliteten av amerikansk makt var – fra 2018 og fremover – rettet mot Russland. Dette inkluderte: «Departementene for stat, finans, rettferdighet, energi, hjemlandssikkerhet, handel, USAID, samt etterretningssamfunnet, rettshåndhevelse og andre …»[14] Det innebar: «diplomati, informasjon, økonomi, finans, etterretning, rettshåndhevelse og militært.» [15]
Wolfowitz-doktrinen får RAND-behandling
USAs generelle målretting av Russland ble mer spesifikk og detaljert i en studie utgitt av RAND Corporation i 2019 – RAND Corporation er det prestisjetunge California-baserte og Pentagon-tilknyttede forskningssenteret.
RANDs studie har tittelen «Overextending and Unbalancing Russia» og den bebudet krisen som oppsto rundt Ukraina i 2021-2022.
[Source: RAND Corp]
Målet med studien var å identifisere Russlands sårbarheter og bekymringer – og å foreslå måter å utnytte dem på. Den snakker om «geopolitiske tiltak for å lokke Russland»; sanksjonere Russlands «relativt lille» økonomi; blokkere eksporten av Russlands energi; øke NATOs makt i Europa; og øke dødelig bistand til Ukraina. [16]
Studien er en 500-siders plan for å presse Russland inn i et hjørne for å svekke det dødelig. Og det er en plan som USAs nåværende forsvarsminister, Lloyd Austin, ser ut til å ha absorbert fullstendig. Hans ord, i april i år, er ekko av RAND-studien: «Vi ønsker å se Russland svekket.» [17]
Faktisk begynte RAND-studien en offisiell amerikansk prosess som har endt opp i tanker om Russlands fullstendige ødeleggelse. I juni 2022 ble Kommisjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (den amerikanske Helsingforskommisjonen) hevdet offentlig at det er et «moralsk og strategisk imperativ» å balkanisere eller bryte opp Russland. [18]
Det er den globale økonomien, dumming – George F. Kennan-doktrinen
Wolfowitz-doktrinen er uoriginal. Paul Wolfowitz er ikke den ekstraordinære strategen som har formet de siste tre tiårene av Imperiet. Han videreførte bare den amerikanske imperialismens banale logikk – logikken til konsern-Amerika som oppsto fra Den andre verdenskrigen.
Formålet med denne verdslige imperialismen er å opprettholde økonomisk ulikhet på en global skala. Gudfaren til USAs utenrikspolitikk under den kalde krigen, George F. Kennan, forklarte det tydelig i et topphemmelig dokument fra 1948.
«Videre har vi omtrent 50% av verdens rikdom, men bare 6,3% av befolkningen. Denne forskjellen er spesielt stor, som mellom oss selv og folkene i Asia. I denne situasjonen kan vi ikke unnlate å være gjenstand for misunnelse og vrede. Vår virkelige oppgave i den kommende perioden er å utarbeide et mønster av rela-sjoner som vil gjøre det mulig for oss å opprettholde denne posisjonen av ulik-het uten positiv skade på vår nasjonale sikkerhet. For å gjøre det, må vi avstå fra all sentimentalitet og dagdrømmer; og vår oppmerksomhet må konsen-treres overalt om våre umiddelbare nasjonale mål. Vi trenger ikke lure oss selv for at vi i dag har råd til luksusen av altruisme og verdens-velgjørenhet.» [19]
I 2022 fortsetter USAs utenrikspolitikk langs disse skjulte linjene. Poenget er å beskytte konsentrasjonen av global rikdom i amerikanske hender og de økonomiske forholdene som denne konsentrasjonen hviler på. Det er rå kapitalisme, men det er avgjørende for å forstå USAs behov for evige kriger.
Hovedproblemet for det amerikanske imperiet i dag er at «folkene i Asia» for tiden avslutter den grunnleggende ulikheten som Kennan fremhevet i 1948. Ifølge Financial Times:
«Asia er allerede hjem til mer enn halvparten av verdens befolkning. Av verdens 30 største byer er 21 i Asia, ifølge FN-data. Innen neste år vil Asia også bli hjem til halvparten av verdens middelklasse, definert som de som bor i husholdninger med daglige inntekter per innbygger på mellom $ 10 og $ 100 ved 2005 kjøpekraftsparitet (PPP). Siden 2007 har asiater kjøpt flere biler og lastebiler enn folk i noen annen region Rundt 2030 vil de kjøpe like mange biler som resten av verden til sammen…»
For å sette dette i perspektiv sto Asia for litt over en tredjedel av verdensproduksjonen i 2000. [20]
Russland i seg selv er ikke en eksistensiell trussel mot det amerikanske imperiet, men økonomien i Asia er det. Og Russland er en viktig del av denne asiatiske økonomien.
I 2001 ble Russland en av grunnleggerne av Shanghai Cooperation Organization (SCO) som knytter sammen de politiske økonomiene i Russland, Kina og Sentral-Asia.
I 2022 ble SCO utvidet til å omfatte India og Pakistan. Og det er rammeverket for SCO som holder verdens største infrastrukturprosjekt noensinne – Kinas Belte og Vei initativ.
[Source: defense.info]
Russland er den naturlige broen som knytter Belte og Vei-initiativet til Berlin – Europas mest dynamiske økonomi. Eller Russland var broen som forbinder øst og vest, før USAs president Joe Biden ødela den i år.
Da USAs president ensidig fortalte den tyske kansleren (Olaf Scholz), 7. Februar 2022 – at den nye gassrørledningen som forbinder Russland og Tyskland (Nord Stream 2) var en nonstarter – uaktuelt «hvis Russland intervenerte» i Øst-Ukraina – en intervensjon USA entusiastisk provoserte – USA saboterte økonomien i Eurasia og det ytterligere løftet dette ville ha gitt asiatisk makt.
Denne åpenbare sabotasjen var nødvendig fra USAs imperialistiske synspunkt, fordi logikken antyder at hvis Kina, Russland og Tyskland knytter seg til rørledninger og infrastrukturprosjekter, endres hele spillet, (hvis Asia økonomisk forener seg med Europa), vil Amerika til slutt bli en bakevje.
Nord Stream 2-rørledningen vil være en nøkkelforbindelse mellom øst og vest som kan gjøre USA marginalt og irrelevant. [Kilde: euronews.com]
De krigslignende økonomiske sanksjonene USA innførte mot Russland fra 28. februar, var nok et desperat forsøk på å kneble «folkene i Asia/Eurasia» og redde den økonomiske nakken til det amerikanske imperiet.
Wolfowitz-doktrinen betyr permanent rasekrig
Som Financial Times indikerer ovenfor, har det asiatiske århundret allerede begynt. Og bortsett fra krig, kan ikke USA gjøre noe med det. Så krig er det. Men når har det vært noe annet?
Som George Kennan antydet: Når det gjelder Asia, må USA prioritere sine interesser og ingenting annet. Amerika må være umoralsk / umenneskelig for å si det mildt. Siden 1948 har amerikanske planleggere fulgt hans råd. Amerikas evige kriger i Asia er et vitnesbyrd om dette – Korea, Vietnam, Afghanistan, Palestina, Irak, Syria, Jemen og nå Russland.
For å rasjonalisere denne 70 år gamle angrepskrigen, har USA bare ett kort å spille: rasisme. Et sammenstøt mellom verdier er det offisielle dekket for USAs permanente fiendtlighet mot Asia.
Dette kombineres med den falske påstanden om at USA er demokratisk og Kina autoritært, noe som innebærer at USA må prøve å eksportere demokrati for å forhindre at land faller inn i Kinas autoritære bane.
[Source: washingtontimes.com]
Da Russland avviste amerikansk forrang i 2007, gikk Moskva inn i denne svarte og hvite amerikanske matrisen. Russofobien som fulgte var fortsettelsen av islamofobi – som produserte frykt som holdt det amerikanske imperiet gående i flere tiår etter kommunismens sammenbrudd.
I dag er denne amerikanske forakten for Russland overladet, så mye at russofobi nå er fortsettelsen av orientalismen – den rasistiske superideologien som drev vestlig imperialisme i århundrer. Som Edward Said skrev:
«Det generelle grunnlaget for orientalistisk tenkning er en fantasifull geografi som deler verden i to ulike deler, den større og ‘forskjellige’ som kalles Orienten, den andre, også kjent som vår verden, kalt oksidenten eller Vesten.» [21]
Wolfowitz-doktrinen ville ikke ha det på noen annen måte. Det er strukturelt ute av stand til å åpne opp rasjonelt for vellykket uavhengighet eller vellykket utvikling av noe folk på jorden. Hvis det gjorde det, ville det bety selvmordet til amerikansk imperialisme.
Wolfowitz-doktrinen har låst USA inn i en nullsumverden: Enhver kritikk av Amerika er en eksistensiell trussel mot Amerika; det er enten enda et amerikansk århundre, eller slutten av Amerika.
I denne manikeiske tankegangen er det ingen kompromisser med den andre. Hvis den andre ikke underkaster seg Amerika, utløses en utryddelseskrig mot den andre.
I denne Weltanschauung – verdensanskuelse, er det ingen likhet, bare hierarkier. I denne verden av vinnere og tapere blir taperne – deres rase og kultur – avvist som andre eller tredje klasse.
I denne forstand oppfører Amerika eller oksidenten seg som Israel, USAs dystopiske allierte i Vest-Asia. Med andre ord, Amerika er fanget i en endeløs konfrontasjon med Orienten – en konfrontasjon de selv har skapt. Som en nybyggerkoloni fylt med rasisme og våpen, kan ikke Amerika se forbi apartheid overalt.
Denne gangen er det ukrainske flagget – et bind for øynene som er mest fremtredende i USAs store brohode ved bredden av Orienten, ikke Israel, men Europa. Uansett hva som trengs, er USA forpliktet til dominans av Orienten. Haken er selvfølgelig at Orienten – etter Russland – nå er klar til å slå tilbake
Kilder:
- Excerpts from 1992 Draft “Defense Planning Guidance,” Frontline, https://www.pbs.org; Patrick E. Tyler, “U.S. Strategy Plan Calls for Insuring No Rivals Develop,” The New York Times, March 8, 1992. ↑
- “U.S. Military Spending/Defense Budget 1960 -2022,” Macrotrends, https://www.macrotrends.net; Niccolo Conte, “Ranked: Top 10 Countries by Military Spending,” August 18, 2022, https://www.visualcapitalist.com ↑
- Ruqaiyah Zarook, “Map of the Week: Mapping the Global U.S. Military Bootprint,” UBIQUE, November 5, 2021, https://www.ubique.americangeo.org ↑
- David Vine, “The United States Probably Has More Foreign Military Bases Than Any Other People, Nation, or Empire in History,” The Nation, September 14, 2015, https://www.thenation.com ↑
- “Speech and the Following Discussion at the Munich Conference on Security Policy,” Vladimir Putin, February 10, 2007, https://www.en.kremlin.ru ↑
- Ibid. ↑
- Dan Sanchez, “Clean Break to Dirty Wars,” June 29, 2015, https://www.original.antiwar.com ↑
- “U.S. ‘plans to attack seven Muslim states,’” September 22, 2003, https://www.aljazeera.com ↑
- Robert Parry, “Neocons’ Ukraine-Syria-Iran Gambit,” Consortium News, March 19, 2014, https://www.consortiumnews.com ↑
- “Read Putin’s UN General Assembly Speech,” The Washington Post, September 28, 2015, https://www.washingtonpost.com ↑
- “Summary of the 2018 National Defense Strategy of the United States of America,” https://www.dod.defense.gov ↑
- Ibid. ↑
- Ibid. ↑
- Ibid. ↑
- Ibid. ↑
- “Overextending and Unbalancing Russia,” https://www.rand.org ↑
- Natasha Bertrand, Kylie Atwood, Kevin Liptak and Alex Marquardt, “Austin’s assertion that U.S. wants to ‘weaken’ Russia underlines Biden strategy shift,” April 26, 2022, CNN Politics, https://www.amp.cnn.com ↑
- Ben Norton, “U.S. gov’t body plots to break up Russia in name of ‘decolonization;’” June 27, 2022, https://www.mronline.org ↑
- “Report by the Policy Planning Staff,” “Top Secret PPS/23,” George F. Kennan, February 24, 1948, https://www.history.state.gov ↑
- Valentina Romei and John Reed, “The Asian century is set to begin,” Financial Times, March 26, 2019, https://www.ft.com ↑
- Edward Said, “Islam Through Western Eyes” The Nation, April 16, 1980, https://www.thenation.com ↑
Aidan O’Brien er sykehusarbeider i Dublin, Irland. Aidan kan nås på:
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
