Tysklands posisjon i USAs nye verdensorden

0
Shutterstock

Av Michael Hudson.

Tyskland har blitt en økonomisk satellitt for USAs nye kalde krig med Russland, Kina og resten av Eurasia. Tyskland og andre NATO-land har fått beskjed om å innføre handels- og investeringssanksjoner mot seg selv som vil vare lenger enn dagens proxy-krig i Ukraina. USAs president Biden og hans talsmenn for utenriksdepartementet har forklart at Ukraina bare er åpningsfasen i en mye bredere dynamikk som deler verden i to motstridende sett med økonomiske allianser. Dette globale bruddet kan komme til å bli en ti- eller tjueårig kamp for å avgjøre om verdensøkonomien vil bli en unipolar USA-sentrert dollarisert økonomi, eller en multipolar, multivaluta verden, sentrert om det eurasiske hjertelandet med blandede offentlige/private økonomier.

Bidens falske oppdeling: «demokrati mot autokrati»

President Biden har karakterisert denne splittelsen som å være mellom demokratier og autokratier. Terminologien er typisk orwellsk dobbelttale. Med «demokratier» mener han USA og allierte vestlige finansoligarkier. Målet deres er å flytte økonomisk planlegging ut av hendene på valgte regjeringer til Wall Street og andre finanssentre under amerikansk kontroll. Amerikanske diplomater bruker Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken til å kreve privatisering av verdens infrastruktur og avhengighet av amerikansk teknologi, olje og mateksport.

Med «autokrati» mener Biden land som motsetter seg denne finansiserings- og privatiseringsovertakelsen. I praksis betyr det i amerikansk retorikk å fremme sin egen økonomiske vekst og levestandard og beholde finans og bank som offentlige tjenester. Det som i bunn og grunn dreier seg om er hvorvidt økonomier vil bli planlagt av banksentre for å skape finansiell rikdom – ved å privatisere grunnleggende infrastruktur, offentlige tjenester og sosiale tjenester som helsevesenet til monopol – eller ved å heve levestandarden og velstanden ved å beholde bank og pengeskaping, folkehelse, utdanning, transport og kommunikasjon på offentlige hender.

Tyskland fremste offer

Landet som lider mest «collateral damage» i dette globale bruddet er Tyskland. Som Europas mest avanserte industrielle økonomi er tysk stål, kjemikalier, maskineri, biler og andre forbruksvarer mest avhengig av import av russisk gass, olje og metaller fra aluminium til titan og palladium. Til tross for to Nord Stream-rørledninger bygd for å gi Tyskland lavprisenergi, har Tyskland fått beskjed om å avskjære seg fra russisk gass og avindustrialisere. Dette betyr slutten på Tysklands økonomiske dominans. Nøkkelen til BNP-vekst i Tyskland, som i andre land, er energiforbruk per arbeider.

Disse anti-russiske sanksjonene gjør dagens nye kalde krig iboende anti-tysk. USAs utenriksminister Anthony Blinken har sagt at Tyskland bør erstatte lavpriset russisk rørledningsgass med høypriset amerikansk LNG-gass. For å importere denne gassen vil Tyskland måtte bruke over 5 milliarder dollar raskt for å bygge havnekapasitet for å håndtere LNG-tankere. Effekten vil være å gjøre tysk industri ikke-konkurransedyktig. Konkurser vil spre seg, sysselsettingen vil avta, og Tysklands pro-NATO-ledere vil påtvinge landet en kronisk depresjon og fallende levestandard.

De fleste politiske teorier antar at nasjoner vil handle i sin egen interesse. Ellers er de satellittland, som ikke har kontroll over sin egen skjebne. Tyskland underordner sin industri og levestandard til diktatene fra USAs diplomati og egeninteressen til USAs olje- og gassektor. Landet gjør dette frivillig – ikke på grunn av militær makt, men ut fra en ideologisk tro på at verdensøkonomien bør styres av amerikanske planleggere av den kalde krigen.

Splittelsen i Europa på 1200-tallet

Noen ganger er det lettere å forstå dagens dynamikk ved å gå bort fra sin egen umiddelbare situasjon for å se på historiske eksempler på hva slags politisk diplomati man ser splitte dagens verden. Den nærmeste parallellen jeg kan finne er middelalderens Europas kamp med det romerske pavedømmet mot tyske konger – de hellige romerske keisere – på 1200-tallet. Denne konflikten splittet Europa på samme måte som i dag. En rekke paver ekskommuniserte Fredrik II og andre tyske konger og mobiliserte allierte til å kjempe mot Tyskland og dets kontroll over Sør-Italia og Sicilia.

Guelferne (de keisertro) mot ghibellinerne (de pavetro) i Bologna.

Vestlig antagonisme mot øst ble oppildnet av korstogene (1095–1291), akkurat som dagens kalde krig er et korstog mot økonomier som truer USAs dominans av verden. Middelalderkrigen mot Tyskland handlet om hvem som skulle kontrollere det kristne Europa: pavedømmet, med pavene som ble verdslige keisere, eller sekulære herskere over individuelle riker ved å kreve makten til å moralsk legitimere og akseptere dem.

Middelalderens Europas analogi til Amerikas nye kalde krig mot Kina og Russland var det store skismaet i 1054. Leo IX krevde unipolar kontroll over kristenheten og ekskommuniserte den ortodokse kirke sentrert i Konstantinopel og hele den kristne befolkningen som tilhørte den. Et enkelt bispesete, Roma, avskar seg fra hele datidens kristne verden, inkludert de gamle patriarkatene i Alexandria, Antiokia, Konstantinopel og Jerusalem.

Saladin og Guy de Lusignan etter slaget ved Hattin

Dette bruddet skapte et politisk problem for romersk diplomati: Hvordan holde alle de vesteuropeiske kongedømmene under sin kontroll og kreve rett til økonomisk støtte fra dem. Dette målet krevde at sekulære konger underordnet seg pavelig religiøs autoritet. I 1074 kunngjorde Gregor VII, Hildebrand, 27 pavelige diktater som skisserte den administrative strategien for Roma for å befeste sin makt over Europa.

Disse pavelige kravene er påfallende parallelle med dagens amerikanske diplomati. I begge tilfeller krever militære og verdslige interesser en sublimering i form av en ideologisk korstogsånd for å sementere følelsen av solidaritet som ethvert system med imperialistisk herredømme krever. Logikken er tidløs og universell.

Rafaels framstilling av forholdet mellom keiser Konstantin og biskopen av Roma. (1517–1524) Det finnes absolutt ingen sannhet i dette bildet. Det er en løgn og en propagandafortelling fra ende til annen. Konstantin var gudekeiser. Han var verdens hersker. Han knelte ikke for noen, og slett ikke for biskopen av Roma.

Skapte det moderne pavedømmet

De pavelige diktatene var radikale på to hovedmåter. Først av alt hevet de biskopen av Roma over alle andre bispedømmer, og skapte det moderne pavedømmet. Klausul 3 slo fast at paven alene hadde makt til å utnevne biskoper eller avsette eller gjeninnsette dem. For å forsterke dette ga paragraf 25 rett til å utnevne (eller avsette) biskoper til paven, ikke til lokale herskere. Og paragraf 12 ga paven rett til å avsette keisere, etter paragraf 9, og forpliktet «alle prinser til å kysse føttene til paven alene» for å bli ansett som legitime herskere.

Tilsvarer USAs rolle i dag

På samme måte i dag hevder amerikanske diplomater retten til å navngi hvem som skal anerkjennes som en nasjons statsoverhode. I 1953 styrtet de Irans valgte leder og erstattet ham med sjahens militærdiktatur. Dette prinsippet gir amerikanske diplomater rett til å sponse «fargerevolusjoner» for regimeskifte, slik som deres sponsing av latinamerikanske militærdiktaturer som skaper klientoligarkier for å tjene amerikanske bedrifts- og økonomiske interesser. Kuppet i 2014 i Ukraina er bare den siste utøvelsen av denne amerikanske retten til å utnevne og avsette ledere.

Nylig har amerikanske diplomater utnevnt Juan Guaidó til Venezuelas statsoverhode i stedet for dets valgte presidenten, og overført landets gullreserver til ham. President Biden har insistert på at Russland må fjerne Putin og sette en mer pro-amerikansk leder i hans sted. Denne «retten» til å velge statsoverhoder har vært en konstant i USAs politikk som strekker seg over dens lange historie med politisk innblanding i europeiske politiske anliggender helt siden andre verdenskrig.

Kjetteri og ideologi

Det andre radikale trekk ved de pavelige diktatene var deres utelukkelse av all ideologi og politikk som avvek fra pavelig autoritet. Klausul 2 uttalte at bare paven kunne kalles «Universal.» Enhver uenighet var per definisjon kjettersk. Klausul 17 uttalte at intet kapittel eller bok kunne betraktes som kanonisk uten pavelig autoritet.

Et lignende krav som blir fremsatt av dagens USA-sponsede ideologi om finansielliserte og privatiserte «frie markeder», som betyr deregulering av regjeringens makt for å forme økonomier i andre interesser enn USA-sentrerte finans- og korporasjonseliter.

Kravet om universalitet i dagens nye kalde krig er dekket med «demokratiet». Men definisjonen av demokrati i dagens nye kalde krig er ganske enkelt «pro-USA», og spesifikt nyliberal privatisering som den USA-sponsede nye økonomiske religionen. Denne etikken anses å være «vitenskap», som i kvasi-Nobels minnepris i økonomiske vitenskaper. Det er den moderne eufemismen for nyliberal Chicago-School søppeløkonomi, IMFs innstramningsprogrammer og skattefavorittisme for de velstående.

Retten til å utstøte

De pavelige diktatene utformet en strategi for å låse inn unipolar kontroll over sekulære riker. De hevdet pavelig forrang over verdslige konger, fremfor alt over Tysklands hellige romerske keisere. Paragraf 26 ga pavene myndighet til å ekskommunisere den som «ikke hadde fred med den romerske kirke». Dette prinsippet innebar den avsluttende klausul 27, som gjorde det mulig for paven å «frigjøre undersåtter fra deres troskap til onde menn». Dette oppmuntret middelalderversjonen av «fargerevolusjoner» for å få til regimeendring.

Det som forente land i denne solidariteten var en motsetning til samfunn som ikke var underlagt sentralisert pavelig kontroll – de muslimske vantro som holdt Jerusalem, og også de franske katarene og alle andre som ble ansett for å være kjettere. Fremfor alt var det fiendtlighet mot regioner som var sterke nok til å motstå pavelige krav om økonomisk hyllest.

Dagens motstykke til en slik ideologisk makt for å ekskommunisere kjettere som motsetter seg krav om lydighet og hyllest, vil være Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og IMF som dikterer økonomisk praksis og setter «betingelser» som alle medlemsregjeringer skal følge, på grunn av amerikanske sanksjoner – den moderne versjonen ekskommunikasjon av land som ikke aksepterer USAs overherredømme. Klausul 19 i diktatene slo fast at paven ikke kunne dømmes av noen – akkurat som i dag nekter USA å underkaste sine handlinger kjennelser fra Verdensdomstolen. På samme måte i dag forventes amerikanske diktater via NATO og andre våpen (som IMF og Verdensbanken) å bli fulgt av amerikanske satellitter uten tvil. Som Margaret Thatcher sa om hennes nyliberale privatisering som ødela Storbritannias offentlige sektor, There Is No Alternative (TINA).

Opphever Westfalen-prinsippene

Poenget mitt er å understreke analogien med dagens amerikanske sanksjoner mot alle land som ikke følger sine egne diplomatiske krav. Handelssanksjoner er en form for ekskommunikasjon. De reverserer 1648-traktaten i Westfalen sitt prinsipp som gjorde hvert land og dets herskere uavhengige av utenlandsk innblanding. President Biden karakteriserer USAs innblanding som å sikre hans nye motsetning mellom «demokrati» og «autokrati». Med demokrati mener han et klientoligarki under amerikansk kontroll, som skaper økonomisk rikdom ved å redusere levestandarden for arbeidskraft, i motsetning til blandede offentlige/private økonomier som tar sikte på å fremme levestandard og sosial solidaritet.

Som jeg har nevnt, ved å ekskommunisere den ortodokse kirken sentrert i Konstantinopel og dens kristne befolkning, skapte det store skisma den skjebnesvangre religiøse skillelinjen som har delt «Vesten» fra øst i det siste årtusenet. Denne splittelsen var så viktig at Vladimir Putin siterte den som en del av sin tale 30. september 2022 som beskrev dagens brudd fra USA og NATO-sentrerte vestlige økonomier.

På 1100- og 1200-tallet protesterte normanniske erobrere av England, Frankrike og andre land, sammen med tyske konger, gjentatte ganger, ble ekskommunisert gjentatte ganger, men til slutt bukket under for pavelige krav. Det tok lang tid, helt fram til det 16. århundre før Martin Luther, Zwingli og Henry VIII endelig skapte et protestantisk alternativ til Roma, noe som gjorde vestlig kristendom multipolar.

En lang historisk utvikling og hat mot «de andre»

Hvorfor tok det så lang tid? Svaret er at korstogene ga en organiserende ideologisk tyngdekraft. Det var middelalderanalogien til dagens nye kalde krig mellom øst og vest. Korstogene skapte et åndelig fokus for «moralsk reform» ved å mobilisere hat mot «den andre» – det muslimske østen, og i økende grad jøder og europeiske kristne dissenter fra romersk kontroll. Det var den middelalderske analogien til dagens nyliberale «frie markeds»-doktriner om USAs finansielle oligarki og dets fiendtlighet mot Kina, Russland og andre nasjoner som ikke følger den ideologien. I dagens nye kalde krig mobiliserer Vestens nyliberale ideologi frykt og hat mot «de andre», og demoniserer nasjoner som følger en uavhengig vei som «autokratiske regimer». Direkte rasisme fremmes mot hele folk,

Akkurat som den vestlige kristendommens multipolare overgang krevde 1500- tallets protestantiske alternativ, må det eurasiske hjertelandets brudd fra det banksentrerte NATO-vesten konsolideres av en alternativ ideologi angående hvordan man kan organisere blandede offentlige/private økonomier og deres finansielle infrastruktur.

Finansiell kontroll

Middelalderkirker i Vesten ble tappet for sine almisser og donasjoner for å bidra med Peters Penning og andre tilskudd til pavedømmet for krigene det kjempet mot herskere som motsto pavelige krav. England spilte rollen som et stort offer som Tyskland spiller i dag. Enorme engelske skatter ble pålagt tilsynelatende for å finansiere korstogene ble omdirigert for å kjempe mot Frederick II, Conrad og Manfred på Sicilia. Denne avledningen ble finansiert av pavelige bankfolk fra Nord-Italia (Lombarderne), og ble kongelig gjeld som ble overført gjennom hele økonomien. Englands baroner førte en borgerkrig mot Henry II på 1260-tallet, og avsluttet hans medvirkning til å ofre økonomien til pavelige krav.

Det som endte pavedømmets makt over andre land var slutten på krigen mot østen. Da korsfarerne mistet Acre, hovedstaden i Jerusalem i 1291, mistet pavedømmet sin kontroll over kristenheten. Det var ikke lenger «ondt» å kjempe, og det «gode» hadde mistet tyngdepunktet og sammenhengen. I 1307 beslagla Frankrikes Filip IV («the Fair») Kirkens store militære bankordres rikdom, den til tempelridderne i Paris-tempelet. Andre herskere nasjonaliserte også tempelridderne, og pengesystemer ble tatt ut av kirkens hender. Uten en felles fiende definert og mobilisert av Roma, mistet pavedømmet sin unipolare ideologiske makt over Vest-Europa.

Den moderne ekvivalenten til avvisningen av tempelridderne og pavelig finans ville være at land trekker seg fra USAs nye kalde krig. De ville avvise dollarstandarden og det amerikanske bank- og finanssystemet. Dette skjer ettersom flere og flere land ser på Russland og Kina ikke som motstandere, men som store muligheter for gjensidig økonomisk fordel.

Det brutte løftet om gjensidig gevinst mellom Tyskland og Russland

Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 lovet en slutt på den kalde krigen. Warszawapakten ble oppløst, Tyskland ble gjenforent, og amerikanske diplomater lovet slutt på NATO, fordi en sovjetisk militær trussel ikke lenger eksisterte. Russiske ledere henga seg til håpet om at det, slik president Putin uttrykte det, skulle skapes en ny pan-europeisk økonomi fra Lisboa til Vladivostok. Spesielt Tyskland ble forventet å ta ledelsen i å investere i Russland og restrukturere sin industri langs mer effektive linjer. Russland ville betale for denne teknologioverføringen ved å levere gass og olje, sammen med nikkel, aluminium, titan og palladium.

Det var ingen forventning om at NATO ville bli utvidet til å true en ny kald krig, langt mindre at det ville støtte Ukraina, anerkjent som det mest korrupte kleptokratiet i Europa, til å bli ledet av ekstremistiske partier som identifiserer seg med tyske nazistiske insignier.

Hvordan forklarer vi hvorfor det tilsynelatende logiske potensialet for gjensidig gevinst mellom Vest-Europa og de tidligere sovjetiske økonomiene ble til en sponsing av oligarkiske kleptokratier. Nord Stream-rørledningens ødeleggelse demonstrerer dynamikken i et nøtteskall. I nesten et tiår har et konstant amerikansk krav vært at Tyskland avviser sin avhengighet av russisk energi. Disse kravene ble motarbeidet av Gerhardt Schröder, Angela Merkel og tyske næringslivsledere. De pekte på den åpenbare økonomiske logikken i gjensidig handel mellom tyske produsenter for russiske råvarer.

USA ville stanse Nord Stream for enhver pris

USAs problem var hvordan man kunne stoppe Tyskland fra å godkjenne Nord Stream 2-rørledningen. Victoria Nuland, president Biden og andre amerikanske diplomater demonstrerte at måten å gjøre det på var å oppildne til et hat mot Russland. Den nye kalde krigen ble innrammet som et nytt korstog. Det var slik George W. Bush hadde beskrevet USAs angrep på Irak for å beslaglegge oljebrønnene. Det USA-sponsede kuppet i 2014 skapte et marionett ukrainsk regime som har brukt åtte år på å bombe de russisktalende østlige provinsene. NATO oppfordret dermed til en russisk militær reaksjon. Oppfordringen var vellykket, og den ønskede russiske reaksjonen ble behørig stemplet som en uprovosert grusomhet. Dens beskyttelse av sivile ble avbildet i de NATO-sponsede mediene som så offensiv at den fortjente handels- og investeringssanksjonene som har blitt pålagt siden februar. Det er hva et korstog betyr.

Den nye todelinga av verden

Resultatet er at verden deler seg i to leire: det USA-sentrerte NATO, og den fremvoksende eurasiske koalisjonen. Et biprodukt av denne dynamikken har vært å la Tyskland være ute av stand til å føre den økonomiske politikken med gjensidig fordelaktige handels- og investeringsforbindelser med Russland (og kanskje også Kina). Tysklands forbundskansler Olaf Sholz skal denne uken til Kina for å kreve at landet avvikler offentlig sektor og slutter å subsidiere økonomien, ellers vil Tyskland og Europa innføre sanksjoner mot handel med Kina. Det er ikke tale om at Kina vil etterkomme dette latterlige kravet, like lite som USA eller noen annen industriell økonomi ville slutte å subsidiere sin egen databrikke og andre nøkkelsektorer.[1] Det tyske rådet for utenriksrelasjoner er en nyliberal «libertariansk» arm av NATO som krever tysk avindustrialisering og avhengighet av USA for sin handel, unntatt Kina, Russland og deres allierte. Dette kommer til å bli den siste spikeren i Tysklands økonomiske kiste.

Et annet biprodukt av USAs nye kalde krig har vært å avslutte enhver internasjonal plan for å stoppe global oppvarming. En nøkkelstein i USAs økonomiske diplomati er at oljeselskapene og de av NATOs allierte kontrollerer verdens olje- og gassforsyning – det vil si å redusere avhengigheten av karbonbasert drivstoff. Det var det NATO-krigen i Irak, Libya, Syria, Afghanistan og Ukraina handlet om. Det er ikke så abstrakt som «Demokratier vs. Autokratier.» Det handler om USAs evne til å skade andre land ved å forstyrre deres tilgang til energi og andre grunnleggende behov.

Innledning til 20 år med krig

Uten den nye kalde krigens «gode vs. onde»-narrativ, vil amerikanske sanksjoner miste sin eksistensberettigelse i dette amerikanske angrepet på miljøvern, og på gjensidig handel mellom Vest-Europa og Russland og Kina. Det er konteksten for dagens kamp i Ukraina, som bare skal være det første trinnet i USAs forventede 20 år lange kamp for å forhindre at verden blir multipolar. Denne prosessen vil låse Tyskland og Europa i avhengighet av USAs forsyninger av LNG.

Kunsten er å prøve å overbevise Tyskland om at det er avhengig av USA for sin militære sikkerhet. Det Tyskland virkelig trenger beskyttelse fra er USAs krig mot Kina og Russland som marginaliserer og «ukrainiserer» Europa.

Det har ikke vært noen oppfordringer fra vestlige regjeringer om en forhandlet slutt på denne krigen, fordi det ikke er erklært krig i Ukraina. USA erklærer ikke krig noe sted, fordi det ville kreve en kongresserklæring etter den amerikanske grunnloven. Så amerikanske og NATO-hærer bomber, organiserer fargerevolusjoner, blander seg inn i innenrikspolitikk (som gjør Westfalen-avtalene fra 1648 foreldet), og innfører sanksjonene som river Tyskland og dets europeiske naboer fra hverandre.

Hvordan kan forhandlinger «slutte» en krig som enten ikke har noen krigserklæring, og som er en langsiktig strategi for totalt unipolært verdensherredømme?

Svaret er at det kan ikke komme noen slutt før et alternativ til det nåværende USA-sentrerte settet av internasjonale institusjoner er erstattet. Det krever opprettelsen av nye institusjoner som reflekterer et alternativ til det nyliberale banksentrerte synet om at økonomier bør privatiseres med sentral planlegging av finanssentre. Rosa Luxemburg karakteriserte valget som å stå mellom sosialisme og barbari. Jeg har skissert den politiske dynamikken til et alternativ i min nye bok The Destiny of Civilization.


Denne artikkelen ble presentert 2. november 2022 på Michael Johnsons blogg. En video av foredraget vil være tilgjengelig på YouTube om omtrent ti dager.

[1] Se Guntram Wolff, «Sholz burde sende en eksplisitt melding på sitt besøk til Beijing,» Financial Times , 31. oktober 2022. Wolff er direktør og administrerende direktør for det tyske rådet for utenriksrelasjoner.

Michael Hudson er forskningsprofessor i økonomi ved University of Missouri, Kansas City, og forsker ved Levy Economics Institute of Bard College. Hans siste bok er The Destiny of Civilization.


Undertitlene er våre. Red.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.