Hvem er redd amerikanske tropper i Ukraina?

0
En russisk T-72 tank i Donetsk / Donetsk News Agency

Svært uskyldig har Biden-administrasjonen forsiktig gjort verdensopinionen oppmerksom på at amerikanske tropper faktisk er til stede på ukrainsk jord i Russlands umiddelbare nabolag. Washington foretok en «myk landing» med en ikke navngitt høytstående tjenestemann i Pentagon som ga avsløringen til Associated Press og Washington Post. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Tjenestemannen ga en genial forklaring om at de amerikanske troppene «nylig har begynt å gjøre inspeksjoner på bakken for å sikre» at Ukraina står «ansvarlig» for de vestlige våpnene de mottok. Han hevdet at dette var en del av en bredere amerikansk kampanje, annonsert i forrige uke av utenriksdepartementet, «ment å sørge for at våpen levert til Ukraina ikke havner i hendene på russiske tropper, deres stedfortredere eller andre ekstremistiske grupper». 

Les: Pentagon bekrefter at USA har «støvler på bakken» i Ukraina

I virkeligheten spiser president Biden her opp sine egne ord om ikke å ha «støvler på bakken» i Ukraina under noen omstendigheter.   Det er alltid en reell fare for at amerikanere på oppdrag i Ukraina kan komme under ild fra de russiske styrkene. Faktisk kommer den amerikanske utplasseringen på bakgrunn av intense russiske missil- og droneangrep for øyeblikket mot Ukrainas kritiske infrastruktur. 

Enkelt sagt, bevisst eller ubevisst, går USA noen trinn opp eskaleringsstigen. Så langt innebar den amerikanske intervensjonen utplassering av militære rådgivere til den ukrainske militærkommandoen, levering av etterretning i sanntid, planlegging og gjennomføring av operasjoner mot russiske styrker og la amerikanske leiesoldater utføre kampene, bortsett fra jevn tilførsel av våpen til en verdi av titalls milliarder dollar. 

Den kvalitative forskjellen nå er at proxy-krigen kan bli en varm krig mellom NATO og Russland. Den russiske forsvarsministeren Sergey Shoigu anslo i dag på et felles sambandsmøte for de russiske og hviterussiske forsvarsdepartementene at antallet NATO-styrker i Øst- og Sentral-Europa hadde økt med to og en halv ganger siden februar og kan øke ytterligere i nær framtid.

Shoigu understreket at Moskva fullt ut har forstått at Vesten følger en samordnet strategi for å ødelegge Russlands økonomi og militære potensial, noe som ville gjøre det umulig for landet å føre en uavhengig utenrikspolitikk. 

Han flagget at NATOs nye strategiske konsept har beveget seg fra å innringe Russland «gjennom fremadrettet tilstedeværelse» til å skape «et fullskala system for kollektivt forsvar på den østlige flanken», med blokkens ikke-regionale medlemmer som utplasserer tropper til de baltiske landene, østlige og østlige flanke. Sentral-Europa, og nye multinasjonale taktiske grupper på bataljonsnivå blir dannet i Bulgaria, Ungarn, Romania og Slovakia. 

Det er kanskje ikke tilfeldig at Washington erkjente tilstedeværelsen av militært personell i Ukraina på et tidspunkt da russerne har påstått deltakelsen fra britisk etterretning i den nylige sabotasjehandlingen mot Nord Stream-rørledningene og droneangrepene på lørdag mot Russlands Svartehavsflåte ved Sevastopol.

Det er gråsoner, historisk sett, i det såkalte «spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia. Kronikken om det forholdet er full av tilfeller av halen logrer med hunden i kritiske øyeblikk. Poenget er, interessant nok, med angrepet på Sevastopol, at Moskva peker mer mot MI6-operatørene enn mot Kiev. (her og her)

Den amerikansk-britiske beregningen har vært å få russerne til å henge fast i ei hengemyr i Ukraina og å oppfordre til et opprør i Russland som motsetter seg ‘Putins krig’. Men det har mislyktes totalt. USA ser at over 300.000 trent eks-militært personell fra Russland blir utplassert til Ukraina for å starte en stor offensiv for å avslutte krigen i løpet av de kommende 3-4 månedene. 

Det vil si at taket ramler ned over hele bygningen av løgner og villedende propaganda som dannet den vestlige fortellingen om Ukraina.  Nederlaget i Ukraina kan få katastrofale konsekvenser for USAs image og troverdighet som supermakt, ikke bare i Europa, men på den globale arenaen, undergrave ledelsen av den transatlantiske alliansen og til og med deaktivere NATO. 

Merkelig nok kan det imidlertid ikke gå hus forbi for Washington at selv på dette tidspunktet presser Moskva Kiev til å gjenoppta forhandlingsprosessen. Faktisk, i en betydelig utvikling tirsdag ga Ukraina skriftlige garantier til det felles koordineringssenteret i Istanbul (som består av Tyrkia, Russland og FN) om at den humanitære korridoren og ukrainske havner utpekt for eksport av landbruksprodukter for militære operasjoner ikke vil bli brukt heretter mot den russiske føderasjonen. Kiev forsikret at «den maritime humanitære korridoren bare vil bli brukt i samsvar med bestemmelsene i Svartehavsinitiativet og den tilhørende JCC-forskriften.»

Sett i ettertid gjorde Biden-administrasjonen en katastrofal feil ved å anta at krigen ville føre til et regimeskifte i Russland som følge av kollaps i den russiske økonomien under vekten av vestlige sanksjoner. Tvert imot, selv IMF innrømmer at den russiske økonomien har stabilisert seg. 

Indikatorene viser at russisk økonomi vil registrere vekst neste år. Sammenligningen med de vestlige økonomiene som synker inn i høy inflasjon og lavkonjunktur er altfor skarp til å ikke bli oppfattet av verdenspublikummet. 

Det er tilstrekkelig å si at USA og dets allierte har gått tom for sanksjoner for å ramme Russland. Den russiske ledelsen, på den annen side, konsoliderer seg ved å presse på med overgangen til en multipolar verdensorden og et dedollarisert internasjonalt finanssystem. Hvis disse prosessene fortsetter videre, vil det svekke statusen til den amerikanske dollaren som «verdensvaluta.» 

I bunn og grunn er det det kapitalistiske systemet selv som er ansvarlig for denne krisa. Vi lider for tida under virkningen av den lengste og dypeste krisa systemet har opplevd siden nyinndelingen av verden som fant sted under andre verdenskrig. De imperialistiske vestmaktene forbereder seg nok en gang på krig for å gjenoppdele verden i håp om å komme seg ut av krisa, omtrent som de forberedte seg før andre verdenskrig. 

Det store spørsmålet er hva Russlands svar kommer til å bli. Moskva har neppe blitt overrasket over avsløringen i Washington om tilstedeværelsen av amerikanske tropper i Ukraina. Det er høyst usannsynlig at Russland vil reagere på refleks. 

Den såkalte «motoffensiven» fra Ukraina har forsvunnet. Den ga ingen territorielle gevinster eller fikk noe betydelig gjennombrudd. Men hæren deres led store tap i tusenvis av falne og sårede og store tap i militært utstyr. Russland har tatt overtaket og er bevisst på det. Langs hele frontlinja blir det tydelig at de russiske styrkene i økende grad tar initiativet.  

På den annen side gjenstår faktum at verken USA og Storbritannia eller deres NATO-allierte er i posisjon til å kjempe en kontinental krig. Derfor vil det være helt opp til de amerikanske troppene som beveger seg rundt på steppene i Ukraina å holde seg unna trøbbel og holde kropp og sjel samlet under så tøffe vinterforhold uten strøm, oppvarming eller en anstendig kroppsvask.  Hvem vet, Pentagon kan til og med bestemme seg for å utarbeide en «dekonflikt»-mekanisme med Moskva!  

Når det er sagt, seriøst, sett fra russisk perspektiv er ikke kontroll av amerikanske våpen på ukrainsk jord er i seg selv en dårlig ting i det hele tatt. Ukraina er tross alt et notorisk korrupt land. Det er reell fare for at våpnene levert av USA kan nå Europa og gjøre den vakre velstelte hagen til en jungel (som Ukraina eller Amerika) – for å låne den fargerike metaforen som nylig ble brukt av Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske sjef.  


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelTysklands posisjon i USAs nye verdensorden
Neste artikkelStreiken i barnehagene fortsetter
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.