Stadig nærmere

0
3D illustration of Nuclear war, destruction of the planet. World war, last days of mankind. Elements of image provided by Nasa

Det finnes en viss idealisme som er enda mer attraktiv fordi kampen og døden kan delegeres til stedfortredere. Foreløpig blir det ikke bedt om noe mer av deg enn å gå inn for at regjeringen din sender tunge våpen til ukrainerne – hvis ivrige nasjonalisme inntil for noen måneder siden ville ha virket intet mindre enn frastøtende for grønne kosmopolitter. Dette skriver Wolfgang Streeck i denne artikkelen.

Wolfgang Streeck, 7. november 2022

Den 17. oktober 2022 påkalte Bundeskanzler Olaf Scholz sitt konstitusjonelle privilegium i henhold til artikkel 65 i Grundgesetz til å «bestemme retningslinjene» for sin regjerings politikk. Kanslere gjør sjelden dette, om i det hele tatt; den politiske visdommen er tre feil, og du er ute. På spill stod levetiden til Tysklands tre siste atomkraftverk. Som et resultat av Merkels dreining etter Fukushima ulykken, som hadde til hensikt å trekke De grønne inn i en koalisjon med hennes parti, er disse verkene planlagt ved lov å gå ut av drift innen utgangen av 2022. Redd for atomulykker og atomavfall, og også for sine velstående middelklassevelgere, nektet De grønne, som nå regjerer sammen med SPD og FDP, å gi fra seg trofeet. FDP, derimot, krevde at alle tre anleggene, gitt den nåværende energikrisen – som står for om lag seks prosent av den innenlandske tyske strømforsyningen – holdes i drift så lenge det er nødvendig, altså på ubestemt tid. For å få avsluttet kampene utstedte Scholz en ordre til de involverte departementene, og erklærte formelt regjeringens politikk: at anleggene fortsetter til midten av april neste år, par ordre du mufti: etter ordre fra muftien, som tysk politisk sjargong uttrykker det. Begge partiene knakk sammen og reddet koalisjonen inntil videre.

Grønne – «de mest hyklerske, løgnaktige og arrogante»

De grønne – nylig kalt «det mest hyklerske, reserverte, løgnaktige, inkompetente og, målt etter skaden de forårsaker, det farligste partiet vi for tiden har i Forbundsdagen», av den uforgjengelige Sahra Wagenknecht – er snarere mer redd for atomkraft enn atomvåpen. Bedøvet av det raskt økende antallet grønne medpassasjerer i media og hypnotisert av fantasier om at Biden skal levere Putin til Haag, for å stilles for retten i den internasjonale straffedomstolen, nekter den tyske offentligheten å vurdere skaden kjernefysisk opptrapping i Ukraina ville forårsake, og hva det ville bety for Europas fremtid og for den saks skyld Tyskland (et sted mange tyske grønne ikke anser spesielt verdt å beskytte uansett). Med få unntak vet eller later tyske politiske eliter, så vel som deres agitprop*- hovedstrømspresse, ikke til å vite noe om hverken den nåværende tilstanden for atomvåpenteknologi eller rollen det tyske militæret er tildelt i USAs kjernefysiske strategi og taktikk. *(propaganda, overs.merkn.)

Etter hvert som Tyskland post Zeitenwende, etter æraen, i økende grad erklærer seg beredt til å bli Europas ledende nasjon, blir landets innenrikspolitikk mer enn noen gang et spørsmål av europeisk interesse. De fleste tyskere oppfatter atomkrigføring som en interkontinental kamp mellom Russland (tidligere Sovjetunionen) og USA, med ballistiske missiler som bærer atomstridshoder som krysser Atlanterhavet eller, alt etter omstendighetene, Stillehavet. Europa kan eller ikke, bli rammet, men siden verden uansett ville gå under, er det ikke nødvendig å tenke på noe av dette. Kanskje redd for å bli beskyldt for Wehrkraftzersetzung – undergraving av militær styrke, straffbart med dødsstraff i andre verdenskrig – ser ingen av de plutselig tallrike tyske «forsvarsekspertene» ut til å være villige til å bekrefte at det Biden kaller Armageddon, er en fremtid som bare kan bli en nåtid* etter en langvarig fase med «taktisk» snarere enn «strategisk» atomkrigføring i Europa, og faktisk bare på ukrainske slagmarker. (*Overs.utheving)

Et av de foretrukne våpnene her, er en amerikansk atombombe kalt B61, utformet for å slippes fra jagerfly mot militære konsentrasjoner på bakken. Selv om de alle har sverget å vie seg ’til det tyske folks velvære [og] beskytte dem mot skade’, vil ingen medlemmer av den tyske regjeringen snakke om hva slags nedfall bruken av en B61 i Ukraina kan gi; hvor vindene sannsynligvis vil bære den; hvor lenge området rundt en atomslagmark vil forbli ubeboelig; og hvor mange barn med fødselsskader vil bli født i nærheten og lengre vekk, over hvor mange år, alt slik at Krim-halvøya kan forbli eller igjen bli ukrainsk. Det som er klart, er at sammenlignet med atomkrigføring, selv av den lokale typen, ville atomulykken i Tsjernobyl i 1986 (som fremskyndet De grønnes fremvekst i Tyskland) virke fullstendig ubetydelig i sine virkninger. Det er bemerkelsesverdig at De grønne til nå har avstått fra å kreve forholdsregler til å beskytte befolkningen i Tyskland og Europa mot atomforurensning – bygge opp lagre av Geigertellere eller jodtabletter, for eksempel – som man skulle tro ville anbefale seg selv etter erfaringene med Covid-19. Å holde sovende hunder i søvn har åpenbart forrang over folkehelsen eller for den saks skyld beskyttelse av miljøet.

Steadfast Noon

Ikke at «Vesten» ikke forbereder seg på atomkrig. I midten av oktober arrangerte NATO en militærøvelse kalt «Steadfast Noon», beskrevet av Frankfurter Allgemeine som en «årlig atomvåpenøvelse». Øvelsen involverte seksti jagerfly fra fjorten land og foregikk over Belgia, Nordsjøen og Storbritannia. «Konfrontert med russiske trusler om å bruke atomvåpen», forklarte FAZ, «ga Alliansen aktivt og fremsynt ut informasjon om øvelsen for å unngå misforståelser i Moskva, men også for å demonstrere sin operative beredskap». I sentrum for arrangementet var de fem landene – Tyskland, Italia, Nederland, Belgia og Tyrkia (!) – som har en «avtale om atomdeltakelse» med USA, som sørger for at noen av deres jagerfly kan frakte amerikanske B61-bomber til mål utpekt av USA. Rundt hundre B61-bomber er angivelig lagret i Europa, bevoktet av amerikanske tropper. Det tyske flyvåpenet opprettholder en flåte av bombeflyet Tornado, viet til «kjernefysisk deltakelse». Flyene sies imidlertid å være utdaterte, og under koalisjonsforhandlingene var det et ikke-forhandlingsbart krav fra den påtroppende utenriksministeren, Annalena Baerbock, at Tornadoene skulle erstattes så snart som mulig med trettifem amerikanske F35 stealth bombefly. Disse blir nå bestilt og vil trolig bli levert om fem år, til en pris på 8 milliarder euro, til forferdelse for franskmennene som hadde håpet å få en del av avtalen. Vedlikehold og reparasjoner anslås å koste to eller tre ganger det beløpet, gjennom flyenes levetid.

Det er viktig å merke seg nøyaktig hva «Steadfast Noon» handler om. Piloter lærer å skyte ned fiendens avskjæringsfly, og når de er nær nok målet, utfører de en komplisert manøver, det såkalte «skulderkastet». Når de nærmer seg i svært lav høyde, med en bombe som er festet til undersiden, skifter flyene plutselig retning ved å fly en fremoverloop, bomben slippes på toppen av klatringen. Bomben fortsetter dermed i flyets opprinnelige retning, til den faller i en ballistisk kurve som utrydder hva den skal utrydde, på slutten av banen. På den tiden vil flyet allerede være på sin supersoniske vei hjem, etter å ha unngått trykkbølgen forårsaket av atomeksplosjonen. FAZ avsluttet med en vennlig tone for sine lesere, og avslørte at «strategiske B-52 langtrekkende bombefly» fra USA, «designet for atomraketter som kan slippes fra store høyder», også deltok i øvelsen.

‘Det kjernefysiske Armageddon»

De som er disponert for å gjøre en nærlesning av de offentlige uttalelsene fra den styrende koalisjonen av villige, kan gjenkjenne spor av debatter som foregår bak kulissene, om hvordan man best kan forhindre at de store uvaskede masser kommer i veien for det som snart kan komme til dem. Den 21. september, bemerket en av sjefredaktørene i FAZ, Berthold Kohler, en hauk hvis det noen gang var en, at selv blant vestlige regjeringer «anses det utenkelige ikke lenger som umulig». I stedet for å tillate seg å bli utpresset, må imidlertid vestlige ‘statsmenn’ mønstre ‘mer mot … hvis ukrainerne insisterer på å frigjøre hele landet sitt», en insistering som vi ikke har rett til å argumentere mot. De forener seg lykkelig ved å erklære at «avtale med Russland på bekostning av ukrainerne» vil utgjøre «ettergivenhet» og «forråde Vestens verdier og interesser». For å berolige de av hans lesere som likevel heller vil leve for sine familier enn å dø for Sevastopol – og som hittil hadde blitt fortalt at enheten kalt ‘Putin’ er en folkemorderisk galning som er helt ugjennomtrengelig for rasjonelle argumenter – rapporterer Kohler at i Moskva er det tilstrekkelig frykt for ‘det kjernefysiske Armageddon, der Russland og dets ledere også vil brenne’ for Vesten – til over alle støvleskaft, å støtte Zelenskys syn på ukrainernes nasjonale interesse.

Det var imidlertid bare noen få dager senere at en av Kohlers stabsforfattere, Nikolas Busse, rett ut kunngjorde at «atomrisikoen vokser», og påpekte at «det russiske militæret har et stort arsenal av mindre, såkalte taktiske atomvåpen egnet for slagmarken». Det hvite hus har ifølge Busse «gjennom direkte kanaler advart Russland om alvorlige konsekvenser» dersom de skulle bruke dem. Hvorvidt det amerikanske forsøket på å «øke Putins potensielle kostnader» ville ha den ønskede effekten, var likevel usikkert. Artikkelen fortsetter: «Tyskland har under den antatte beskyttelsen av Bidens strategi, tillatt seg en forbløffende useriøs debatt om levering av stridsvogner til Ukraina», med henvisning til stridsvogner som ville gjøre det mulig for den ukrainske hæren å gå inn på russisk territorium, overskride det som tilsynelatende er ukrainernes tildelte rolle i den amerikanske stedfortrederkrigen med Russland, og sannsynligvis fremprovosere en kjernefysisk respons: «Mer enn noen gang bør man ikke forvente at USA skal risikere hodet for soloeventyr (Alleingänge) til sine allierte. Ingen amerikansk president vil legge sin nasjons kjernefysiske skjebne i europeiske hender» (i motsetning til, man kan ikke unngå å merke seg, europeiske presidenter som legger sine nasjoners skjebne i amerikanske hender).

Busses artikkel markerte yttergrensen for hva det tyske politiske etablissementet var villig til å la de mer lesekyndige delene av det tyske samfunnet få vite om debatter med landets allierte, og hva Tyskland kan måtte finne seg i hvis krigen får fortsette. Men den grensen endrer seg raskt. Det hadde knapt gått en uke da Kohler, som uttrykte den samme tvilen angående USAs vilje til å ofre New York for Berlin, eksplisitt oppfordret Tyskland til å anskaffe seg egne atombomber, noe som har vært helt og tilsynelatende permanent utenfor grensene for tillatt politisk tenkning i Tyskland. Mens tysk kjernefysisk kapasitet, ifølge Kohler, skulle tilby forsikring mot uforutsigbarheten i amerikansk innenrikspolitikk og global strategi, ville det også være en forutsetning for tysk lederskap i Europa, uavhengig av Frankrike og nærmere i tråd med verdenssynet til østeuropeiske land som Polen.

Frankfurt, bemerket Goethe en gang om sin hjemby, «er full av rariteter». Det samme kan sies i dag om Berlin, og faktisk Tyskland som helhet. Bisarre ting skjer, med offentlig behandling av dem tett administrert av en allianse av sentrumspartiene og media, og støttet i forbløffende grad av selvpålagt sensur i det sivile samfunn. Rett for ens øyne blir en tilsynelatende demokratisk styrt mellomstor, regional makt snudd, og gjør seg aktivt til en transatlantisk avhengighet av de store amerikanske krigsmaskinene, fra NATO til Joint Chiefs of Staff, Pentagon til NSA, og CIA til Det nasjonale sikkerhetsrådet. Da de to Nord Stream-rørledningene den 26. september ble rammet av et massivt undervannsangrep, var det makthaverne som i noen dager skulle prøve å overbevise den tyske offentligheten om at gjerningsmannen bare kunne ha vært «Putin», og hadde til hensikt å demonstrere for tyskerne at det ikke ville bli noen retur til de gode gamle gassdagene. Det ble imidlertid snart klart at dette anstrengte troverdigheten til selv de mest troverdige av tyske Untertanen. Hvorfor skulle det som kalles ‘Putin’ frivillig ha fratatt seg muligheten, liten som den enn måtte være, til å lokke Tyskland tilbake til energiavhengighet, så snart tyskerne ikke klarte å betale den svimlende prisen på amerikansk flytende naturgass? Og hvorfor skulle han ikke ha sprengt rørledningene i russisk, snarere enn internasjonalt farvann, sistnevnte mer politisert enn noe annet maritimt landskap, kanskje bortsett fra Persiabukta? Hvorfor risikere at en skvadron av russiske sjokktropper, som utvilsomt ville ha vært stor, blir tatt på fersken og utløser en direkte konfrontasjon med flere NATO-medlemsland under artikkel 5?

I mangel av selv en eksternt troverdig «fortelling» – det nye ordet i opphøyet sjargong for en historie produsert for et formål – ble saken effektivt droppet etter ikke mer enn en uke. To dager etter eksplosjonen observerte en enslig reporter fra en lokal avis basert ved inngangen til Østersjøen, USS Kearsarge, et «amfibisk angrepsskip» som er i stand til å transportere opptil 2000 soldater, seile ut av Østersjøen vestover, ledsaget av to landgangsbåter; Et fotografi av to av de tre mektige skipene fant veien til internett. Ingen i tysk politikk eller i nasjonale medier la merke til det, i hvert fall ikke offentlig. I midten av oktober kunngjorde Sverige, som for tiden søker om NATO-medlemskap, at de vil holde resultatene av sin undersøkelse av hendelsen for seg selv; sikkerhetsvurderingen av funnene var for høy «til å dele med andre stater som Tyskland». Kort tid etter trakk også Danmark seg fra den felles etterforskningen.

Hva vet den tyske regjeringa om terroraksjonen mot Nord Stream?

Når det gjelder Tyskland, måtte regjeringen den 7. oktober svare på et spørsmål i Bundestag, fra et medlem av Die Linke, om hva den visste om årsakene til og hvem som var gjerningsmennene bak rørledningsangrepene. Utover å si at den betraktet dem som «sabotasjehandlinger», hevdet regjeringen å ikke ha noen informasjon, og legger til at det sannsynligvis ikke vil ha noen i fremtiden heller. Videre har «etter nøye vurdering kommet til at ytterligere informasjon ikke kan gis av hensyn til offentlig interesse» (på tysk, aus Gründen des Staatswohls, bokstavelig talt: av hensyn til statens velferd, et konsept tilsynelatende modellert på et annet ny-utrykk, Tierwohl, dyrevelferd, som i nyere tyskbyråkratisk lovspråk, refererer til hva oppdrettere av kyllinger og griser må tillate sine dyr, slik at bøndenes oppdrettspraksis kan regnes som «bærekraftig»). Dette, fortsetter svaret, var fordi «den etterspurte informasjonen er underlagt begrensningene i «tredjepartsregelen», som gjelder etterretningstjenestenes interne utveksling av informasjon» og derfor «påvirker hemmeligholdsinteresser som krever beskyttelse på en slik måte at Staatswohl oppveier parlamentets rett til informasjon, slik at parlamentsmedlemmers rett til å stille spørsmål, unntaksvis må komme i andre rekke i forhold til den føderale regjeringens hemmeligholdsinteresse». Så vidt denne forfatteren vet, har det ikke vært noen som helst omtale av denne utvekslingen i de Staatswohl-orienterte mediene.

Det har vært ytterligere illevarslende hendelser av denne typen. I en akselerert prosedyre som varer i bare to dager, endret Forbundsdagen straffelovens § 130, ved å bruke språk levert av Justisdepartementet og holdt av det angivelig liberale FDP, noe som gjør det til en forbrytelse å ‘godkjenne, fornekte eller redusere (verharmlosen)’ Holocaust.

20. oktober, en time før midnatt, ble et nytt avsnitt vedtatt, skjult i et flerdelt lovforslag, som omhandler det tekniske ved å opprette sentrale registre, som legger til ‘krigsforbrytelser’ (Kriegsverbrechen) til det som ikke må godkjennes, benektes eller reduseres. Koalisjonen og CDU/CSU stemte for endringstillegget, Die Linke og AfD mot. Det var ingen offentlig debatt. Ifølge regjeringen var endringen nødvendig for gjennomføringen av et EU-direktiv i tysk lov for å bekjempe rasisme. Med to mindre unntak unnlot pressen å rapportere om det som ikke er noe annet enn et lovlig statskupp. (To uker senere protesterte FAZ mot at bruk av § 130 til formålet var respektløst overfor holocausts unike natur.)

Det kan ikke være lenge før den føderale anklageren starter rettssaker mot noen for å sammenligne russiske krigsforbrytelser i Ukraina med amerikanske krigsforbrytelser i Irak, og dermed «redusere» førstnevnte (eller sistnevnte?). På samme måte kan Federal Bureau for the Protection of the Constitution snart begynne å sette ‘reduksjoner’ av ‘krigsforbrytelser’ under observasjon, inkludert overvåking av telefon- og e-postkommunikasjon. Enda viktigere for et land der nesten alle morgenen etter Machtübernahme, maktovertagelsen, hilste naboen med Heil Hitler i stedet for Guten Tag, vil være det som i USA kalles en «chilling effect». Hvilken journalist eller akademiker som må brødfø en familie eller ønsker å fremme sin karriere, vil risikere å bli ‘observert’ av ministeriet for innlandssikkerhet som en potensiell ‘reduksjon’ av russiske krigsforbrytelser?

Også i andre henseender innsnevres rommet til det som kan sies, raskt og skremmende. Som med ødeleggelsen av rørledningene, er de sterkeste tabuene knyttet til USAs rolle, både i konfliktens historie og i nåtiden. I tillatt offentlig tale blir den ukrainske krigen – som forventes å bli kalt «Putins angrepskrig» (Angriffskrieg) av alle lojale borgere – fullstendig demontert for sammenheng: den har ingen historie utenom «narrativet» om en tiår-lang grubling av en gal diktator i Kreml over hvordan man best kan utslette det ukrainske folket, tilrettelagt av dumheten, kombinert med grådighet, av tyskerne som faller for hans billige gass. Som denne skribenten fant ut da et intervju han hadde gitt til nettutgaven av en tysk sentrum-høyre ukeavis, Cicero, ble kuttet uten konsultasjon, er blant det som ikke skal nevnes i det høflige tyske samfunnet, den amerikanske avvisningen av Gorbatsjovs «Common European Home», undergravingen i USA av Clintons prosjekt om et «Partnerskap for fred», og avvisningen så sent som i 2010 av Putins forslag om en europeisk frihandelssone «fra Lisboa til Vladivostok». Like unevnelig er det faktum at USA, senest på midten av 1990-tallet, hadde bestemt at grensen til det postkommunistiske Europa skulle være identisk med den vestlige grensen til det postkommunistiske Russland, som også ville være NATOs østlige grense, i vest skulle det ikke være noen restriksjoner overhodet på stasjonering av tropper og våpensystemer. Det samme gjelder for de omfattende amerikanske strategiske debattene om å «utvide Russland«, som dokumentert i offentlig tilgjengelige arbeidspapirer fra RAND Corporation.

Flere eksempler på det offentlig uutsigelige, inkluderer den historisk enestående våpenoppbyggingen fra USAs side under «krigen mot terror», ledsaget av ensidig oppsigelse av alle gjenværende avtaler for rustningskontroll med Sovjetunionen i gammel tid; det uopphørlige amerikanske presset på Tyskland for å erstatte russisk naturgass med amerikansk flytende naturgass – etter oppfinnelsen av fracking, en ny miljøødeleggende utvinning av gass og olje, som kulminerte i den amerikanske beslutningen lenge før krigen, om å stenge Nord Stream 2, på en eller annen måte; fredsforhandlingene som gikk forut for krigen, inkludert Minsk-avtalene mellom Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina, fremforhandlet av blant andre den daværende tyske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier, som falt fra hverandre under press fra Obama-administrasjonen og dens spesialutsending for amerikansk-ukrainske relasjoner, daværende visepresident Joe Biden, sammenfalt med en radikalisering av ukrainsk nasjonalisme (i dag fortsetter Steinmeier offentlig å bekjenne seg og gjøre bot for sine tidligere synder som fredsaktivist, i et språk som effektivt hindrer ham i å vurdere ethvert fremtidig europeisk sikkerhetsregime som ikke inkluderer regimeskifte i Russland); og ikke minst sammenhengen mellom Bidens europeiske og sørøstasiatiske strategier, spesielt de amerikanske forberedelsene til krig med Kina.

Et vindu for krig mot Kina

Et glimt av forberedelsene ble gitt da admiral Michael Gilday, USAs sjef for marineoperasjoner, i en høring for Kongressen den 20. oktober, lot det bli kjent at USA måtte være forberedt ‘for et 2022-vindu eller potensielt et 2023-vindu’ for krig over Taiwan med Kina. Til tross for all sin besettelse av USA, unnslipper det faktum, at det er allmenn transatlantisk kunnskap at den ukrainske krigen i bunn og grunn er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland, fullstendig den offisielle tyske offentligheten. Stemmer fra slike som Niall Ferguson eller Jeffrey Sachs, som innstendig advarer mot kjernefysisk balansegang, går ubemerket hen; førstnevnte i en artikkel i Bloomberg, med tittelen ‘Hvordan kald krig II kunne bli til tredje verdenskrig’, en artikkel som ingen Staatswohl-tenkende tysk utgiver ville ha akseptert.

I dagens Tyskland er ethvert forsøk på å plassere den ukrainske krigen i sammenheng med omorganiseringen av det globale statssystemet etter Sovjetunionens slutt og det amerikanske prosjektet om en «ny verdensorden» (den eldre Bush) mistenkelig. De som gjør det, risikerer å bli stemplet som Putinversteher – Putinforståer og invitert på et av de daglige talkshowene på offentlig tv – for «falsk balanse» i de militantes øyne – for å møte en armada av høyretenkende nykrigere som roper mot dem. Tidlig i krigen, den 28. april, publiserte Jürgen Habermas, de grønnes hofffilosof, en lang artikkel i Süddeutsche Zeitung, under den lange tittelen «Shrill tone, moral blackmail: On the battle of opinions between former pacifists, en sjokkert offentlighet og en forsiktig kansler etter angrepet på Ukraina». I den tok han et oppgjør med den opphøyde moralismen til ny-bellicistene – nykrigerne blant sine tilhengere, og uttrykte forsiktig støtte til det som på den tiden syntes å være motvilje fra Bundeskanzlers side for hodestups involvering i den ukrainske krigen. For dette ble Habermas inderlig angrepet fra det han må ha trodd var hans egen leir, og har forholdt seg taus siden.

De som kunne ha håpet på at Habermas’ fortsatt potensielt innflytelsesrike stemme skulle hjelpe til med stadig mer desperate forsøk på å forhindre at tysk politikk for alltid blir fiksert på et ukrainsk Endsieg – endelig seier, koste hva det måtte koste, sitter igjen med lederen for SPDs parlamentariske parti, Rolf Mützenich, en tidligere universitetsdosent for internasjonale relasjoner. Mützenich har blitt en hatfigur for den nye krigskoalisjonen i og utenfor regjeringen, som prøver å stemple ham som en relikvie fra før Zeitenwende, da folk fortsatt trodde at fred kunne være mulig uten militær ødeleggelse av det onde imperiet som måtte komme i veien for «Vesten». I en nylig artikkel om trettiårsdagen for Willy Brandts død, gjemt bort i et sosialdemokratisk nyhetsbrev, advarte Mützenich om en forestående «slutt på atomtabuet» og hevdet at «diplomatiet ikke må begrenses av ideologisk strenghet eller morallære. Vi må erkjenne at menn som Vladimir Putin, Xi Jinping, Viktor Orbán, Recep Tayyip Erdogan, Mohammed bin Salman, Bashar al-Assad og de mange andre, vil påvirke fremtiden til sine land, sine nabolag og verden lenger enn vi ønsker». Det blir interessant å se hvor lenge hans støttespillere, mange av dem unge nyvalgte parlamentsmedlemmer for SPD, vil klare å beholde ham i sin posisjon.

«Unge globale ledere»

Det som er intet mindre enn forbløffende, er hvor mange hauker som har kommet ut av reirene sine de siste månedene i Tyskland. Noen figurerer som ‘eksperter’ på Øst-Europa, internasjonal politikk og militæret, som mener det er deres vestlige plikt å hjelpe offentligheten med å benekte den kommende virkeligheten av atomeksplosjoner på europeisk territorium; andre er vanlige borgere som plutselig liker å følge stridsvognkamper på internett og heie på «vår» side. Noen av de mest krigerske pleide å tilhøre venstresiden, vidt definert; i dag er de mer eller mindre på linje med De grønne og i dette symbolsk representert av Baerbock, nå utenriksminister. Baerbock er en merkelig kombinasjon av Jeanne d’Arc og Hillary Clinton, og er en av de mange såkalte «unge globale lederne» som dyrkes av World Economic Forum. Det som er mest karakteristisk for hennes versjon av venstresiden, er dens tilhørighet til USA, den desidert mest anlagte staten for vold i den moderne verden. For å forstå dette, kan det hjelpe å huske at de i hennes generasjon aldri har opplevd krig, og det har heller ikke foreldrene deres; Det er faktisk trygt å anta at de mannlige partimedlemmene unngikk verneplikten som militærnektere inntil den ble fjernet, ikke minst under deres valgpress. Dessuten har ingen tidligere generasjon vokst opp under så mye påvirkning av amerikansk soft power – myk makt, fra popmusikk til filmer og mote til en rekke sosiale bevegelser og kulturelle moter, som alle raskt og ivrig ble kopiert i Tyskland, og fylte gapet forårsaket av fraværet av noe originalt kulturelt bidrag fra denne bemerkelsesverdig tilknyttede delen av den generasjonen (et fravær som med en forskjønnende omskriving kalles kosmopolitisme).

Ser man dypere, som man må, lover kulturell amerikanisme, inkludert dens idealistiske ekspansjonisme, en libertariansk individualisme som i Europa, i motsetning til USA, føles det å være uforenlig med nasjonalisme, sistnevnte går for å være sterkt uønsket av den grønne venstresiden. Dette etterlater, som den eneste gjenværende muligheten for kollektiv identifikasjon, en generalisert ‘westernisme’ misforstått som en ‘verdi’-basert universalisme, som faktisk er en oppskalert amerikanisme, immun mot forurensning av virkeligheten i det amerikanske samfunnet. Vestlighet, abstrahert fra hverdagens spesielle behov, interesser og forpliktelser, er uunngåelig moralistisk; den kan bare leve i Feindschaft – fiendeskap med en annen moral, og i dens øyne derfor umoralsk, ikke-vestlig, som den ikke kan la leve og til slutt må la dø. Ikke minst, ved å adoptere vestlighet, kan denne typen nye venstre for en gangs skyld håpe å være ikke bare på høyresiden, men også på den vinnende siden, amerikansk militærmakt som lover dem at denne gangen, endelig, kjemper de ikke for en tapt sak.

Videre utgjør vestligheten internasjonalisering, under robust amerikansk ledelse, av kulturkrigene som utkjempes hjemme, inspirert av rollemodeller i USA (selv om krigen der kan være i ferd med å bli tapt i det minste innenlands). I det vestliggjorte sinnet er Putin og Xi, Trump og Truss, Bolsonaro og Meloni, Orbán og Kaczyński alle like, alle «fascister». Med historisk mening gjenopprettet til det rotløse, individualiserte livet i det senkapitalistisk samfunn uten moral og sosiale prinsipper, er det igjen en sjanse til å kjempe og til og med dø for, om ikke annet, så for menneskehetens felles «verdier» – en mulighet for heltemot som for alltid virket tapt i de smale horisonter og den sikrede sneversyntheten som er nedfelt i de komplekse institusjonene i etterkrigstiden og det postkoloniale Vest-Europa. Det som gjør en slik idealisme enda mer attraktiv er at kampen og døden kan delegeres til stedfortredere, mennesker i dag, snart kanskje algoritmer. Foreløpig blir det ikke bedt om noe mer av deg enn å gå inn for at regjeringen din sender tunge våpen til ukrainerne – hvis ivrige nasjonalisme inntil for noen måneder siden ville ha virket intet mindre enn frastøtende for grønne kosmopolitter – mens de feiret deres vilje til å sette sine liv på spill, ikke bare for saken å gjenvinne Krim for sitt land, men også for vestligheten selv.

Selvfølgelig, for å få vanlige mennesker til å samle seg bak saken, må effektive «fortellinger» utarbeides for å overbevise dem om at pasifisme enten er forræderi eller en psykisk lidelse. Folk må også tvinges til å tro at i motsetning til hva defaitistene sier for å undergrave vestlig moral, er atomkrig ikke en trussel: enten vil den russiske galningen vise seg å ikke være gal nok til å følge opp sine vrangforestillinger, eller hvis han gjør det, vil skaden forbli lokal, begrenset til et land der folket, som deres president beroliger oss på tv hver kveld, ikke er redd for å dø, for både fedrelandet og, som von der Leyen uttrykker det, for «den europeiske familien» – som, når tiden er moden, vil invitere dem inn, alle utgifter betalt.


Wolfgang Streeck, Getting Closer

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.