oss 100 kroner!
Dette vil også få betydning for Ukraina-krigen.
Han så rolig bort fra hypen i amerikanske medier om Det hvite hus nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivans Kissingeraktige diplomati om Ukraina, sekretæren for Russlands sikkerhetsråd Nikolai Patrushev, tidligere KGB kontraetterretningsoffiser og mangeårige medarbeider av president Putin. Han reiste til Teheran forrige onsdag og de leverte en knockout-punch i geopolitikk.
Av M. K. Bhadrakumar.
Patrushev hadde en samtale med president Ebrahim Raisi og holdt detaljerte diskusjoner med admiral Ali Shamkhani, representanten for den øverste lederen og sekretæren for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd. Besøket markerer et avgjørende øyeblikk i Russland-Kina-partnerskapet og markerer et skille også for krigen i Ukraina.
De iranske statsmediene siterte Raisi som sa:
«Utviklingen av og omfanget til krigen [i Ukraina] skaper bekymring for alle land.» Når det er sagt, bemerket Raisi også at Teheran og Moskva oppgraderer forholdet til et «strategisk» nivå, som er «det mest avgjørende svaret på politikken med sanksjoner og destabilisering fra USA og dets allierte.»
Det amerikanske utenriksdepartementet reagerte raskt allerede dagen etter med talsmann Ned Price som advarte om at «Dette er en dypere allianse som hele verden bør se på som en alvorlig trussel … dette er et forhold som kan og vil få følger, langt ut over ett enkelt land .» Price sa at Washington vil samarbeide med allierte for å motvirke russisk-iranske militære bånd.
Patrushevs samtaler i Teheran berørte svært sensitive saker som fikk president Vladimir Putin til å følge opp Raisi lørdag. Kreml-utskriften sa at de to lederne «diskuterte en rekke aktuelle saker på den bilaterale agendaen med vekt på den fortsatte oppbyggingen av samhandling i politikk, handel og økonomi, inkludert transport og logistikk. De ble enige om å intensivere kontaktene mellom respektive russiske og iranske byråer.»
Det er i dette perspektivet man må se Patrushevs eksepsjonelt sterke støtte til Iran i forbindelse med de nåværende urolighetene i landet. Patrushev uttalte:
«Vi merker oss nøkkelrollen til vestlige hemmelige tjenester i organiseringen av masseopptøyer i Iran og den påfølgende spredningen av desinformasjon om situasjonen i landet via persiskspråklige vestlige medier som er under deres kontroll. Vi ser på dette som åpenbar innblanding i en suveren stats indre anliggender.»
Russiske sikkerhetsbyråer deler informasjon med iranske kolleger om de fiendtlige aktivitetene til vestlige etterretningsbyråer. Det er å merke seg at Patrushev unnlot å kommentere Irans mistanker om innblanding fra Saudi-Arabias side. Utenriksminister Sergej Lavrov tilbød seg da også offentlig å megle mellom Teheran og Riyadh.
Alt dette driver Washington til vanvidd. De kommer ingen vei ingen vei, inkludert på president Bidens nivå, med å holde fram truslene mot Iran og samle de arabiske regimene i Persiabukta på nytt.
Helt nylig henfalt Washington til teatertriks etter en udokumentert rapport fra Wall Street Journal om et forestående iransk angrep på Saudi-Arabia i de kommende dagene. De amerikanske styrkene i den vestasiatiske regionen økte sitt beredskapsnivå og Washington sverget på å være klar for enhver eventualitet. Men merkelig nok var Riyadh uberørt og viste ingen interesse for USAs tilbud om beskyttelse for å avverge trusler fra Iran.
Det er klart at den saudi-iranske normaliseringsprosessen, som har vært bygd opp med sensitive meningsutvekslinger om deres gjensidige sikkerhetshensyn, har fått gjennomslag, ingen av sidene blir provosert til automatiske reaksjoner på narrespill.
Dette paradigmeskiftet fungerer til Russlands fordel. Ved siden av sin svært strategiske oljeallianse med Saudi-Arabia, utdyper Russland nå sitt strategiske partnerskap med Iran.
Panikken i talsmann Prices uttalelser antyder at Washington har utledet at samarbeidet mellom sikkerhets- og forsvarsbyråene i Russland og Iran er i ferd med å bli intensivert.
Det som skremmer Washington mest er at Teheran vedtar en felles strategi med Moskva for å gå på offensiven og beseire militariseringen av sanksjonene fra det kollektive Vesten. Til tross for flere tiår med sanksjoner, har Iran bygget opp en forsvarsindustri i verdensklasse på egen hånd som vil gjøre land som India eller Israel til skamme.
Shamkhani understreket opprettelsen av «felles institusjoner som skaper synergi for å håndtere sanksjoner og styrke evnen til internasjonale institusjoner til å stå opp mot sanksjoner og sanksjonerende land.» Patrushev minte om de tidligere avtalene mellom de to landenes nasjonale sikkerhetsbyråer om å legge et veikart for strategisk samarbeid, spesielt med hensyn til å motvirke vestlige økonomiske og teknologiske sanksjoner.
Shamkhani la til at Teheran ser på utvidelsen av bilateralt og regionalt samarbeid med Russland på det økonomiske området som en av dets strategiske prioriteringer i forhold til amerikanske sanksjoner, som begge land står overfor. Patrushev svarte:
«Det viktigste målet for meg og min delegasjon med å reise til Teheran er å ha samtaler for å fremskynde felles prosjekter og samtidig tilby dynamiske mekanismer for å starte nye aktiviteter innen de økonomiske, kommersielle, energi- og teknologifeltene.»
Patrushev bemerket: «Å skape synergi i transittkapasitet, spesielt den raske fullføringen av nord-sør-korridoren, er et effektivt skritt for å forbedre kvaliteten på bilateralt og internasjonalt økonomisk og kommersielt samarbeid.»
Patrushev og Shamkhani diskuterte en felles plan fra Russland og Iran «for å etablere en vennskapsgruppe som kan forsvare FNs charter» bestående av land som bærer hovedtyngden av ulovlige vestlige sanksjoner.
Med hensyn til Shanghai Cooperation Organisation sa Shamkhani at de to landene på en intelligent måte burde bruke medlemslandenes komplimentære kapasiteter. Han sa at faren for terrorisme og ekstremisme fortsetter å true sikkerheten i regionen og understreket behovet for å øke regionalt og internasjonalt samarbeid.
Patrushevs besøk i Teheran var planlagt i forkant av at konferansen om Afghanistan som blir arrangert av Moskva 16. november. Iran og Russland har felles bekymringer når det gjelder Afghanistan. De er bekymret over de vestlige forsøkene på å fyre opp under en borgerkrig i Afghanistan på nytt.
I en nylig kronikk i Nezavisimaya Gazeta sa den russiske presidentens spesialutsending for Afghanistan Zamir Kabulov at Storbritannia finansierer en såkalt «afghansk motstand» mot Taliban (som angivelig opererer fra Panjshir.) Kabulov skrev at USA frister to sentralasiatiske stater til å være med ved å tilby dem helikoptre og fly i et samarbeid om hemmelige aktiviteter mot Taliban.
Kabulov kom med en oppsiktsvekkende avsløring om at USA utpresser Taliban-lederne ved å true dem med et droneangrep med mindre de bryter kontakten med Russland og Kina. Han sa spesifikt at USA og Storbritannia krever at Kabul skal avstå fra å begrense aktivitetene til Afghanistan-baserte uiguriske terrorister.
Interessant nok utforsker Moskva muligheten av å opprette en kompakt gruppe på fem regionale stater som er interessenter i stabilisering av Afghanistan. Kabulov nevnte Iran, Pakistan, India og Kina som Russlands partnere.
Iran er en «styrkemultiplikator» for Russland på en måte som ingen andre land – kanskje bortsett fra Kina – kan være i de nåværende vanskelige sanksjonsforholdene. Patrushevs besøk i Teheran på det nåværende tidspunktet, dagen etter mellomvalget i USA, kan bare bety at Kreml har gjennomskuet Biden-administrasjonens narrespill om fred i Ukraina for å faktisk avspore momentumet til den russiske mobiliseringen og opprettelsen av nye forsvarslinjer i retning Kherson-Zaporozhya-Donbass.
Det er faktisk ingen hemmelighet at amerikanerne bokstavelig talt skraper bunnen av tønna for å levere våpen til Ukraina ettersom lagerbeholdningen deres tørker opp og det trengs flere måneder eller noen år for å fylle opp uttømte lagre. (her, her, her og her)
Det er tilstrekkelig å si at fra den geopolitiske synsvinkelen har Patrushevs samtaler i Teheran – og Putins samtale like etter med Raisi – signalisert i utvetydige ordelag at Russland legger strategier på lang sikt i Ukraina.
