oss 100 kroner!
Omtale av Russophobia: Propaganda in International Politics (2022).
Glenn Diesen, født 1979, har siden 2021 vært professor ved Universitetet i Sørøst Norge og forsker primært på Russlands strategi for stor-Eurasia. Jeg har undret meg over hans aksent. Den skyldes at han flyttet utenlands som 21-åring, etter å ha vokst opp på Holmlia i Oslo. Han bodde i Australia, Irland, Nederland og Russland, og snakket i ca 20 år ikke norsk da han ikke kjente noen nordmenn, skrev han i mail til meg.
Mange har påpekt likheten mellom russofobi og antisemittisme/jødehat. Så også Glenn Diesen. Blant likhetene er at begge disse formene for rasisme (i den grad man kan kalle dem rasisme) delvis bygger på forfalskede skrifter.
Sions vises protokoller og betydningen disse har hatt for antisemittismen kjenner de fleste til. Men hvor mange kjenner til at russofobien også, delvis, bygger på et forfalsket skrift som ble påstått å være testamentet til Peter den Store, russisk tsar fra 1682 til 1725? Russophobia: Propaganda in International Politics forteller om dette på sidene 50 og 51. ‘Testamentet’ skildrer en russisk konspirasjon for å herske over Europa og er i så måte forbløffende likt Sions vises protokoller, som riktignok dreier seg om en påstått jødisk konspirasjon mot hele verden.
Historien bak ‘testamentet’ begynner med at en polsk general, Micheal Sokolnicki, i 1797 presenterte testamentet overfor det franske utenriksdepartementet for å overbevise Frankrike om at Europa må stå sammen mot Russland. Det falske testamentet ble så i 1812 innlemmet som en viktig del av en propagandabok av Charles Louis Lesur, bestilt av Napoleon før felttoget mot Russland samme år. Boka ble redigert og utgitt gang på gang både på fransk og engelsk og ‘testamentet’ skal ha vært sentralt i den europeiske diskursen om Russland på 1800-tallet, også etter at det ble avslørt som falskneri i 1879. Harry Truman skal ha referert til det i samtale med George Kennan i 1945 og Winston Churchill skal ha vært inspirert av det da han holdt sin berømte tale om ‘Jernteppet’ i 1946. ‘Testamentet’ har fortsatt å påvirke journalister, politikere og andre nær sagt til denne dag.
Diesens ansvarsområder på universitet er russisk politisk økonomi, russisk konservatisme, russisk utenrikspolitikk og eurasisk integrering og noen har sikkert fått med seg at han har blitt utsatt for (forsøk på) kansellering i Norge der den viktigste begrunnelsen er at han har uttalt seg til russiske medier. En professor med Russland som spesialfelt skal ikke uttale seg til russiske medier og helst ikke til andre medier heller. Og aller helst bør han miste sin stiling som professor. Dette synes å være målet til personer i og rundt Den norske Helsingforskomiteen samt noen i norske medier. Det foreløpige klimaks i så henseende må være at de fikk NRK til å beklage at de ba Diesen uttale seg på NRK radios Helgemorgen lørdag 4. juni. «Legger seg flat», skrev Dagbladet 6. juni, med fete typer om NRK etter beklagelsen.
Man undres over hvor lett det er å få NRK til å beklage i visse saker og hvor umulig det er i andre saker. Jeg syns NRK tvert imot bør beklage at de ikke oftere intervjuer Diesen, som har en innsikt få andre i Norge har.
Den antirussiske propagandaen har i 500 år vært basert på forestillinger om ‘vår’ sivilisatoriske overlegenhet, der Russland har blitt knyttet til barbari og til Asia og der det ofte har blitt sagt at Russlands ‘barbari’ skyldtes at russiske kvinner ble voldtatt av ‘mongolske horder’ da de hersket over Russland på 1200-tallet. «Det kollektive Vesten», som etter hvert utviklet seg, bygger først og fremst på å dyrke Russland som fiende, med motsetninger som utviklet/underutviklet, liberal/despotisk, opplyst/overtroisk, god/ond osv. Så vil mange sikkert si at det er mye sant i dette. Men i hvor stor grad er det sant og i hvor stor grad har vi blitt propagandisert til å tro at det er sant? Poenget er i alle fall at dette er motsetninger som har blitt dyrket så lenge at de har blitt ‘sannheter’, eller fordommer, for størsteparten av befolkningen i Vesten. Men bare for størsteparten.
Oss og dem
Grunntemaet i Glenn Diesens bok er som tittelen sier propagandaens betydning for utenrikspolitikken Vesten fører overfor Russland især, og den begynner med en generell gjennomgang av propaganda som fenomen, hvordan propaganda ble utviklet som vitenskap etter første verdenskrig og bygger på sosiologi og psykologi, hvor utbredt og dagligdags propaganda er og hvor umerkelig den som oftest er. Umerkelig fordi mange tror at propaganda er ensbetydende med usannheter mens propaganda i virkeligheten er mest effektiv når den bygger på noe vi vet, eller i det minste tror at vi vet. Som fordommer, eller russofobi, definert som irrasjonell frykt for Russland (i mindre grad russere). Umerkelig også fordi det er vanlig å tro at propaganda kun er noe autoritære land/våre fiender holder på med. Og paradoksalt: «Mens litteraturen tyder på at demokratier er mer avhengig av propaganda for å skape konsensus, har folket med suksess blitt overbevist om at demokratienes åpenhet utelukker propaganda» (side 40).
Vitenskapen bak propaganda bygger på menneskets behov for tilhørighet, til å være del av «inn-gruppen». Og hvis noen skal være inne må noen nødvendigvis være ute. I likhet med at hvis noen skal kunne definere seg sjøl og sine som gode og snille må ‘noen’ naturligvis også kunne utpeke de som er onde og slemme. Oss og dem. Vest og øst. Mennesket opptrer i stor grad rasjonelt, men mennesket påvirkes også av en mengde faktorer det ikke er klar over, og det er dessuten rasjonelt å søke seg til flokken, til «inngruppen». Det føles tryggest, også når flokken er på ville veier.
Dette kan med letthet overføres til storpolitikken. Politikernes tro på egen godhet og overlegenhet, det gjelder kanskje særlig vestlige politikere da de lenge har vært verdensledende, fører stadig til sjølrettferdige, irrasjonelle og kontraproduktive beslutninger. For politikere innenfor det internasjonale jetsettet er ikke mindre opptatt av å tilhøre «inngruppen» enn andre. Årsaken til at de har nådd så høyt i hierarkiet er snarere at de er spesielt flinke til å si og mene det som er ‘riktig’ til enhver tid (også når det er feil).
«Propagandaens suksess måles ikke først og fremst på om den lykkes med å få folk til å tro på en bestemt anklage, men ved hvordan den gjennom stadige gjentagelser lykkes med å skape binære stereotyper» (Diesen, side 7). Eller som Joseph Goebbels sa: «en løgn som blir fortalt en gang er fortsatt en løgn. Men hvis den blir fortalt tusen ganger blir den en sannhet». Og når stereotyper først har blitt etablert får det knapt noen betydning at visse historier som bryter med dem blir avslørt som falske. «Det forandrer ikke det overordnede synet på Russland» (side 7). Motsatt kan det sies at hvis man først har blitt glad i et menneske eller blitt overbevist om at man sjøl er del av noe som er godt og bra, så skal det mer enn en uheldig opplevelse til før det endrer seg.
Propagandaen fører også til motsigelser à la det Orwell kalte «doublethink», der Russland på den ene siden portretteres som svakt og nær ved å kollapse og på den andre siden så og si allmektig med ansvar for nesten alle Vestens problemer, inkludert at Hillary Clinton tapte valget til Donald Trump i 2016 (men altså ikke allmektig nok til å sikre Trump gjenvalg). Etter det siste valget til Russlands nasjonalforsamling var medienes gjennomgangstone at valget ikke var demokratisk samtidig som de jublet over at Putins parti, Forent Russland, mistet oppslutning (i løpet av vel 8 månedene som har gått siden Russland invaderte Ukraina, har norske medier vekslet mellom å si at Russland taper krigen mot Ukraina og at Russland vil angripe andre land etter at de har lykkes med å ta Ukraina).
Russiagate bygde på eksisterende russofobi, igjen definert som irrasjonell frykt for Russland og eventuelt russere. Diesen poengterer at det også finnes rasjonelle grunner til å frykte Russland, uten at han nevner eksempler. Men man kan for eksempel si at det er rasjonelt å frykte at Russland kan reagere på at ‘vi’ fører en antirussisk politikk, som NATO-utvidelser, sanksjoner osv.
Russiagate forsterket russofobien, først ved at den ble brukt i den innenrikspolitiske kampen mot Donald Trumps kampanje for å bli president, på en måte som har likheter med mccarthyismen. Diesen skiller mellom Russiagate 1, 2 og 3, der den første gikk ut på det som må sies å være en konspirasjonsteori, nemlig en påstand om forræderske forbindelser mellom Trump og Russland. En påstand som ble brukt for å hindre at Trump ble president og når det ikke lyktes: å få kastet ham som president. Det lyktes som kjent ikke, da det ikke ble funnet bevis for påstanden sjøl etter at så og si alle steiner hadde blitt snudd for å finne det.
Russiagate 1 oppsto altså under valgkampen i 2016, mens det som Diesen kaller Russiagate 2 oppsto under valgkampen sommeren 2020. Den påstanden gikk ut på at Russland betalte Taliban for å drepe USAs soldater og den dukket opp rett etter at Trump sa at han ville trekke USA ut av Afghanistan. Det at Taliban trenger betaling for å drepe soldater de ser på som okkupanter falt egentlig på sin egen urimelighet. Mange tenkte derfor at påstanden kom for å stanse USAs uttrekking fra Afghanistan og for å kunne klandre Trump fordi han ga etter for Russland. Da Biden-administrasjonen kom til makta innrømmet den snart at den hadde liten tro på denne historien, som de allikevel brukte mot Trump under valgkampen.
Russiagate 3 er historien om laptopen til Joe Bidens sønn, Hunter Biden. Bakgrunnen var at Hunter hadde levert laptopen til service, men ikke hentet den innen avtalt tid, slik at servicemannen benyttet seg av den avtalte retten til å overta den. Da service-mannen undersøkte innholdet på laptopen fant han materiale som var kompromitterende for både far og sønn, som han overleverte til FBI og New York Post (ikke New York Times). Men historien ble av andre stemplet som falske nyheter, et (russisk) komplott for å ødelegge Joe Bidens valgkamp, og dermed ble den sensurert av de fleste øvrige medier. Twitter utestengte New York Post og sørget for å stanse spredning av artikkelen. Facebook la også hindringer i veien for å spre artikkelen (side 194). Dermed lyktes Bidens sympatisører i mediene med å hindre at laptopen og dens innhold ble tema i valgkampdebattene. Det kan ha sikret valgseieren for Biden. Etter valgseieren innrømte blant annet Politico, som først hadde stemplet historien som russisk desinformasjon, at historien var sann.
«Publikum er mer villige til å akseptere et budskap når de antar at kilden er pålitelig, en upartisk ekspert og/eller er motivert av altruisme» (Diesen, s 83). En nøkkelfunksjon ved propaganda er å gi budbringerne av den en autoritet og status som nøytrale, objektive, frie, og uavhengige, rett og slett for at folk skal tro på hva de sier.Her kommer NGOene 1 inn. De såkalte non-governmental organisations, er tvert imot ofte mer eller mindre fullfinansierte av stater, i tillegg til at de ofte har tidligere politikere blant sine ansatte.
Diesen nevner Bellingcat og Integrity Activity. Men jeg vil si at organisasjoner som White Helmets, Den norske Helsingforskomiteen, NUPI, PRIO, Amnesty International og diverse ‘tenketanker’ også er slike eksempler, samt at medier som NRK og Aftenposten og ‘faktasjekkeren’ Faktisk er eksempler på at den norske ‘øvrigheta’ har lyktes med å dyrke et bilde av at også disse har en høyere grad av objektivitet, troverdighet og ekspertise.
Andre talepunkter fra Diesens bok:
Det medgis i Norge/Vesten at også vestlige medier begår feil, men det er alltid underforstått at disse er hendelige uhell mens russiske medias feiltagelser skjer med overlegg. At det er propaganda.
Alt som taler til fordel for Russland er propaganda, mens vestens politikk overfor Russland omtales som bra.
Regime, eventuelt diktatur, brukes om myndighetene i land ‘vi’ ikke liker mens regjering brukes om allierte lands myndigheter. De som protesterer mot en regjering forventes å følge loven og avstå fra vold mens de som demonstrerer mot regimer blir unnskyldt for sin voldsbruk. Demonstranter som angriper politiet og okkuperer og brenner ned bygninger i land «vi ikke liker å sammenligne oss med» blir omtalt som fredelige mens de som angrep USAs kongress 6. januar 2021 blir omtalt som bråkmakere og kuppmakere, mens de i virkeligheten kan ha hatt samme hensikt (statskupp eller ‘revolusjon’).
De voldelige og bevæpnede demonstrantene på Maidan i Kiev i 2013/14 ble hyllet som forkjempere for frihet og demokrati, mens den daværende regjeringen ble fordømt for å slå brutalt ned på dem. I det østlige Ukraina ble et lignende opprør fordømt som russisk hybridkrig. Befolkningen der hadde visst ingen egen vilje og evne til å begå slikt, kun den i Kiev og omegn.
EU og NATOs ekspansjon blir omtalt som europeisk integrasjon mens Russlands forsøk på å økonomisk og annen integrasjon med andre land blir omtalt som imperialisme og forsøk på å dominere disse landene.
Når Vesten involverer seg i Russlands indre affærer heter det seg at man støtter demokrati og fremmer fred, mens når Russland involverer seg i Vesten blir det sett på som et angrep på demokratiet og noen ganger sammenlignet med en krigshandling.
USA og NATO hevder å føre en nærmest global krig mot terror, men Russlands håndtering av sine indre problemer med terror blir kritisert som altfor hardhendt.
Det er sannsynlig at USA støttet tsjetsjenske opprørere i håp om at Tsjetsjenia skulle bryte ut av Russland. I USAs medier var det mange artikler som tok til orde for at tsjetsjenerne måtte få seg «et eget land» og den kjente USA-senatoren John McCain (også synlig involvert som USAs sendebud i demonstrasjonene som endte med statskupp i Ukraina i 2014) tok til orde for at vestlige land burde anerkjenne Tsjetsjenia som uavhengig (s 233).
Ukraina kalles demokratisk selv om myndighetene de siste 8 åra har forbudt politiske partier og medier som ønsker bedre forhold til Russland, samt at ukrainske barn blir indoktrinert til å hate russere og til å kjempe mot dem med våpen.
Teknikken med å demonisere et lands leder, enten det gjelder Putin, Assad, Lukashenko eller andre, brukes for å skape et inntrykk av at man står på folkets side mot «diktatoren». Tidligere gikk propagandaen mot Russland ut på at russere var en mindreverdig menneskerase, nå går den ut på at landets autoritære myndigheter holder folket som gissel. Demoniseringen av Putin har i 20 år gått ut på at han er alt fra diktator, til bøllete, primitiv, gangster samt at det spekuleres i om han er (psykisk) sjuk og lider av Aspergers syndrom mens man har diskutert om han ligner mest på Stalin eller Hitler.
Den vestlige propagandaen går i det hele tatt ut på å demonisere myndigheter som ikke ansees å være tilstrekkelig demokratiske eller liberale, mens Vesten faktiske opptreden i verdenssamfunnet ofte er både udemokratisk og illiberal. Samtidig pleier NATO-land vennlige forbindelser med diktaturer som Saudi Arabia, Qatar, Kuwait og De forente arabiske emirater og okkupanten og apartheid-staten Israel.
Glenn Diesen har med denne boka gjort et svært grundig akademisk arbeid. Mange vil sikkert si seg uenig i en del av konklusjonene hans og avfeie en del talepunkter som russisk propaganda, heller enn å diskutere dem. Men det følger utallige referanser med, langt flere enn jeg orker å telle (de burde vært nummert og utstyrt med lenker i den grad det er mulig). Diesen har også 8 andre ‘beslektede’ bøker bak seg. Så de som skal ‘ta’ ham vil få en vanskelig jobb. Det er naturligvis derfor de ikke vil ta debatten med ham og heller prøver å sensurere ham.
_________________________________________________
1. Medier og NGOers funksjon, sjøl om det ikke gjelder alle, omtales i klartekst i en stortingsmelding: stortingsmelding nr 15 (2008-2009):
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører».
