Covid-19: Et univers av spørsmål i en tid av universelt bedrag

Av
skribent
-
0
Kilde: Off-Guardian

Av Michael Bryant, Off-Guardian, 28. oktober 2022

I en tid av universelt bedrag er det å fortelle sannheten en revolusjonær handling
– tilskrevet George Orwell

Nå som vi nærmer oss det tredje året av «covid-krisen», har den en gang uangripelige covid-historien – rapportert og gjentatt av politikere, småkonger i helsevesenet og hele den tradisjonelle pressen – blitt erstattet av motsetninger og inkonsekvenser.

Den originale covid-historien fortalt av ‘helse-eksperter’ og myndighetspersoner beskrev et spesielt virulent patogen som beleiret planeten i 2020 og spredte seg som ild i tørt gress – terroriserte, infiserte og drepte mennesker i hopetall.

Det var historien om en hendelse på «pandeminivå» der folk ble bedt om å holde seg innendørs, hele samfunnssektorer tvunget til å stenge og mennesker bedt om å gjøre alt for å unngå kontakt med hverandre.

Det var en historie om stengte skoler, stengte virksomheter, stengte kirker og snart overfylte sykehus.

I senere kapitler forandret covid-historien seg fra ufravikelige sannheter som «følg vitenskapen», til stadig skiftende definisjoner og ble «vitenskapen utvikler seg». Utallige aspekter ved den ‘offisielle’ fortellingen endret seg over natten. Etter hvert ble historien full av sider med tvilsom statistikk og stadig skiftende narrativer.

Hva skulle man gjøre med alle disse motsetningene og departementale mutasjonene?

Gir dagens historie mening hvis den sammenliknes med gårsdagens? Vil morgendagens fortelling henge sammen med dagens?

Snart ble den eneste sikkerheten i covid-fortellingen dens usikkerhet – i det øyeblikket covid-historien «du trodde du visste» var på solid grunn, beveget fakta eller underlaget seg igjen.

Det tok ikke lang tid før forsøk på å forstå covid-gåten krevde navigering i en kompleks labyrint av bedrag, manipulasjoner, tilsløringer og fortielser. Å skille fakta fra fiksjon ble mer utfordrende for hver dag.

Mens de fleste holdt på med mediehistorien og regjeringspåbud, begynte noen å legge merke til de mange uregelmessighetene og begynte å stille spørsmål.

Det mest grelle spørsmålet var ganske enkelt: «Hvorfor fikk ingen stille spørsmål?» Når denne Pandoras eske ble åpnet, strømmet det en haug av spørsmål ut.

Hvorfor stilte ikke media noen spørsmål? Hvordan hadde det seg at de alle gikk i takt?

Ble vi varslet om denne ‘pandeminivå-hendelsen’ av våre direkte observasjoner og erfaringer?

Var vi omringet av syke mennesker i våre hjem, nabolag og arbeidsplasser som bukket under for et raskt spredende og farlig virus?

Hvis vi virkelig var i en pandemi av bibelske proporsjoner, ville det vært så mye diskusjon om de epidemiologiske detaljene?

Etter hvert som det meste av den aksepterte fortellingen begynte å rakne bit for bit, ble det å stille spørsmål ved den «offisielle historien» mer enn en revolusjonær handling, det ble en plikt.

Hvis du må overtales, påminnes, presses, løyes til, motiveres, tvinges, mobbes, skambelagt, skyldnet, trues, straffes og kriminaliseres for å oppnå din føyelighet – kan du være helt sikker på at det som fremmes ikke er i din beste interesse. – Ian Watson

For å selge covid-historien ble det lansert en markedsføringskampanje med sin egen terminologi. Det konstante covid-kampropet kunne man ikke komme fra og ordene lignet på militærpropaganda i stedet for folkehelsemeldinger.

Sykehus og leger blir rike av en syk massebefolkning. – Steven Magee, hypoksi, psykisk sykdom og kronisk tretthet

En av de tidligste covid-kampanjemetodene som ble brukt for å varsle publikum om den kommende stormen av alvorlig sykdom sentrerte seg om troen på at sykehus kom til å bli fylt av en flom av covid-infiserte.

«To uker å flate ut kurven» ble et nasjonalt opprop. Publikum ble oversvømmet av historier om overfylte sykehuskorridorer og intensivavdelinger. Provisoriske sykehus ble raskt bygget for å ta inn overflødige ofre. De ukritiske mediene forsterket disse historiene og skapte et klima med utbredt panikk og hysteri.

Var noe av dette sant?

Frykt er et marked. Å innpode frykt hos folk har også fordeler. Ikke bare når det gjelder narkotikabruk. Angstdrevne mennesker er lettere å styre. – Gerd Gogerenzer, emeritusdirektør, Max Planck Institute for Educational Research

Etter hvert som pandemien skjøt fart, ble «covid-dødstallet» en daglig markør som ble hamret inn av medienes ropert og dødelighetslister.

Uhyggelige historier om den «første bølgen» av covid-dødsfall ble tapetsert i alle mediekanaler. Opprivende historier om overfylte likhus og kjølebiler fylt med covid-kadavre mettet kveldsnyhetene. Mens en enklere forklaring på disse lastebilene var lett tilgjengelig, holdt et føyelig og medskyldig medium seg for ørene og fortsatte å produsere massehysteri.

Igjen ble alle spørsmål som kunne så tvil holdt unna offentlig diskusjon.

Men var denne annonserte dødsmarsjen verifiserbar, eller var dette enda et trekk ved covid-fryktkampanjen?

En av historiens tristeste leksjoner er dette: Hvis vi har blitt narret lenge nok, har vi en tendens til å avvise alle bevis på narreriet. Vi er ikke lenger interessert i å finne ut sannheten. – Carl Sagan

Ettersom den påståtte katastrofen av den «første bølgen» ikke materialiserte seg og dødstallet ikke nådde opp til det forutsagte nivået, endret fortellingen seg brått.

«Covid-døden» ble da erstattet av «covid-tilfeller» som hovedvektoren for frykt. Det som definerte et «covid-tilfelle» virket være hva som helst. Det varierte fra alle «mistenkt for å ha covid» til de som var «positive» etablert gjennom PCR-testing.

Ingen steder i media kunne man finne en undersøkende reporter som ville stille spørsmål ved hva som var et «sannsynlig tilfelle». Selv om PCR ble en vanlig del av dagliglivet, ble aldri forsvarligheten av bruken som et diagnostisk verktøy undersøkt av noen vanlig kilde.

Var disse tilfelle-tellingene og metodene som ble brukt basert på solid vitenskapelig grunn?

Farmasøytinudistrien trenger syke mennesker for å vokse. Pasienter, ikke friske mennesker, er deres kunder. Hvis alle ble kurert for en bestemt sykdom eller sykdom, ville farmasøytiske selskaper tapt 100 % av fortjenesten på produktene de selger for den sykdommen. Når moderne medisin er så sterkt sammenvevd med den økonomiske profittkulturen, blir det en sykdomsindustri mer enn en helseindustri. – James Morcan

Så fort det ble etablert i folks sinn at en sykdomsfremkallende trussel lå på lur rett utenfor døren deres, slo en ustanselig bølge av historier, manipulasjon og tvang inn fra alle kanter.

Hele verden ble gjentatte ganger informert om at den eneste redningen for menneskearten var et genetisk konstruert eksperimentelt medisinsk produkt laget med «lysets hastighet» av gigantiske farmasøytiske selskaper. Bare denne medisinen kunne redde menneskeheten fra katastrofe.

Som mange andre fasetter av covid-historien, gikk historien om farmasøytindustrien og deres magiske eliksir opp i limingen ved nærmere gransking. Flere spørsmål dukket opp:

Jeg er for sannheten, uansett hvem som kommer med den. Jeg er for rettferdighet, uansett hvem den er for eller mot. Jeg er først og fremst et menneske, og som sådan er jeg for hvem og hva som gagner menneskeheten som helhet. – Malcolm X

Da masseutrullingen av de eksperimentelle covid-vaksinene ble lansert, ble det samtidig satt i gang en obligatorisk kampanje for å stilne alle som turde stille spørsmål ved vaksinediktatet. Likevel glapp noen bekymringsmeldinger mellom sprekkene. Mange av disse var fra noen av de mest anerkjente legene innen sitt felt.

Hvorfor ble ikke stemmene deres tillatt i de offentlige diskusjonene?

Til syvende og sist er et omfattende og fullstendig oppgjør med ‘covid-historien’ ikke mulig uten en grundig undersøkelse av politikken som utspilte seg på sykehus og sykehjem og de katastrofale konsekvensene.

Mens sykehusarbeidere ble hyllet som helter, begynte det å lekke ut rapporter som antydet at det som faktisk skjedde inne i disse medisinske institusjonene var i strid med det vedvarende medienarrativet. Etter hvert som flere historier dukket opp, eskalerte mistankene om at dette også var en del av covid-mytologien.

Spørsmål om behandlinger på sykehus og sykehjem dukket opp og påstander om pengeinteresser materialiserte seg.

Å tie i møte med ondskap er i seg selv ondskap. – Dietrich Bonhoeffer

I de tidlige stadiene av covid-fortellingen var det kanskje ingen annen historie som fanget fantasien og trakk i hjertestrengene våre akkurat som «redde-bestemor»-sjibbolet. Vi ble fortalt at «covid-19» rammet gamle og syke, og flere rapporter fra hele verden avslørte et likt mønster av hvordan grufulle situasjoner i langtidspleieinstitusjoner utviklet seg.

Etter hvert som mer informasjon om denne biten av det snuskete covid-puslespillet dukket opp, meldte flere spørsmål seg.

Døde tusenvis av eldre på grunn av covid, eller ble behandlingen av livets sluttbehandling holdt igjen, noe som aktivt satte dem i en situasjon som sikret deres død?

Jeg lever i ledernes tidsalder, en verden med «administratorer». Det største onde gjøres ikke nå i de snuskete «bulene av kriminalitet» som Dickens elsket å beskrive. Det gjøres ikke engang i konsentrasjonsleire og arbeidsleirer. I dem ser vi bare det endelige resultatet. Men det er unnfanget og beordret i rene, teppebelagte, oppvarmede og godt opplyste kontorer, av rolige menn med hvite krager og klippede negler og glattbarberte kinn som ikke trenger å heve stemmen. – CS Lewis

Alle intrikate historier krever en rollebesetning av karakterer, og covid var ikke annerledes. Neil Ferguson og Christian Drosten spilte betydelige biroller bak kulissene mens andre, som Anthony Fauci og Bill Gates, inntok scenen. Da vi beveget oss gjennom covid-narrativet ‘ble vi kjent med’ disse personlighetene gjennom portrettene malt av et samlet ærbødig media.

Var disse bildene av covid-aktørene nøyaktige skildringer? Hvor mye visste vi egentlig om dem?

De klarte ikke å se at globalisering bare var en taktikk for å ta makt fra nasjonalstater over til internasjonale konglomerater. Når makten ble hentet fra folket og demokratisk kontroll ble omgått, var muligheten til å hevde globalt styresett uten noen demokratisk tilbakeholdenhet tilgjengelig. – James Tunney

For å forstå helheten i covid-historien, er det helt til slutt nødvendig å forstå hvordan folkehelseindustrien er uløselig knyttet til globale finansmarkeder og opererer basert på kravene fra disse finanskonglomeratene. Fabrikerte pandemier regnes nå som en av de største investeringsmulighetene for å øke rikdommen til milliardærer og konsolidere deres makt.

Medisinsk industri er ikke lenger et system hvis primære fokus er å tjene befolkningens helse og velvære. Det er et system hvis primære funksjon er som et finansielt instrument for investorer. Dagens politikk som definerer den medisinske industrien er utformet for å tjene sosioøkonomiske og politiske agendaer som gagner de samme finansielle elitene.

Var hele ‘covid-krisen’ en genuin nødsituasjon, eller var det en agenda forankret i frykt for å berike lommene til farmasøytindustrien og deres pengeinvestorer.

Her forblir den tradisjonelle pressen pliktoppfyllende tause, og nekter å stille de mest grunnleggende spørsmålene:

Etter et dypere dykk inn i speillabyrinten som er covid lurer man på om selv en enkelt del av historien tåler gransking. Tre år senere, og vrakdelene fra bombardementet etter covid-politikken fortsetter å hope seg opp. For hver dag som går dukker det opp flere hull i den offisielle fortellingen, og flere innrømmelser kommer til syne ettersom tjenestemenn skynder seg for å unngå ansvarlighet.

Mens støvet legger seg i kjølvannet av covid-blodbadet står vi igjen med et siste spørsmål:

«Var hele covid-historien en løgn?»

Denne artikkelen ble publisert av Off-Guardian: Covid-19: A Universe of Questions In a Time of Universal Deceit

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

Donér oss 100 kroner!
Donér oss 200 kroner!
Donér oss 500 kroner!
Donér oss 1000 kroner!
Forrige artikkelGlenn Diesen om russofobi i mellomstatlig politikk
Neste artikkelIngen smerte, ingen terte: Putins comeback i Svartehavet
skribent
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.