oss 100 kroner!
I likhet med M. K. Bhadrakumar i artikkelen Russlands tilbaketrekning fra Kherson er taktisk, forsøker George Chabert å gjøre en militærtaktisk vurdering av den måten Russland gjennomfører krigen i Ukraina på. Som kjent har vi i steigan.no tatt stilling mot denne krigen siden 2014, og har hele tida advart mot at den kunne utvikle seg til en europeisk storkrig, eller verre. Vi har ingen vurdering av de militære disposisjonene. Vi mangler for mye informasjon til å kunne gjøre det.
Red.
En målrettet krigføring
Av George Chabert, Trondheim.
Siden februar 2022 ser vi en russisk hær som aldri kommer med avgjørende angrep i Ukraina. Uten hastverk med å avslutte krigen, tar den russiske hæren seg god tid: den rykker frem noen steder og trekker seg tilbake andre steder. Selv om den i stor grad har fullt luftherredømme, starter den ikke en avsluttende offensiv mot Kiev. Tvert imot, ser vi at ukrainerne har til og med tatt tilbake noen byer og landsbyer.
Når vi sammenligner dette med amerikansk krigføring i Vietnam – «Vi skal bombe dem tilbake til steinalder!» -, Irak eller Libya er kontrasten slående: USA bomber systematisk all infrastruktur og byer raseres. Lederskap elimineres så fort som mulig: «Vi kom, vi så, han døde», sa en storfornøyd Hillary Clinton etter at Libyas statsleder hadde blitt torturert og henrettet.
Vi er derfor fristet til å akseptere den offisielle vestlige fortellingen om en inkompetent russisk hær, og om avgjørende ukrainsk motoffensiv, takket være de vidunderlige våpnene levert av NATO. Her hjemme annonserer daglig NRK og papiravisene den generelle tilbaketrekningen av russiske styrker og Putins imminente fall.
Men om vi tar i betraktning krigens formål, ser alt annerledes ut. USA tilintetgjør stater som er tusenvis av kilometer fra Amerika. Formålet er stort sett å vise makt og spre frykt. Som regel må USA trekke seg ut, som i Vietnam og Afghanistan, men det spiller ingen rolle. Det verste som kan skje hjemme er et terrorangrep, som per definisjon er begrenset og kan dessuten brukes politisk til å starte nye kriger.
Krigen ved den nåværende russisk-sørvestlige grense byr naturligvis på andre utfordringer. Siden en forhandlet løsning mellom Russland og Ukraina virker umulig i dag, kan bare den demografiske utmattelsen av Ukraina garantere Russland langsiktig fred. Om Russland hadde bombet uavbrutt Kiev i tre måneder slik NATO bombet Beograd i 1999, ville det mest sannsynlig ha ført til Zelensky-regjeringens kapitulasjon. Men Russland ville deretter befinne seg i Ukraina som USA i Afghanistan og med samme utfall.
En lang og systematisk krig vil derimot føre til nøytraliseringen av den ukrainske hæren, og samtidig endre den demografiske balansen i Ukraina. Per i dag har nærmest åtte millioner ukrainere flyttet til Europa, og det kan forventes en fordobling i kommende vinter.
En slik strategisk holdning er ikke uhørt i militærhistorien. Den spanske borgerkrigen (1936-1939) er symbolsk fra dette synspunktet. Også Franco, øverstkommanderende for de nasjonalistiske styrkene, ble ansett som en dårlig krigsstrateg. Til tross for den militære overlegenhet han hadde til rådighet, ga han republikanerne muligheten til å utføre motangrep. Videre, i stede for å ta Madrid først og tvinge republikanerne til kapitulasjon, valgte Franco å erobre mindre byer og på denne måten forlenget han krigen med minst to år.
Franco ønsket en lang krig for å «rense» de erobrede regionene for befolkninger som støttet regimet på plass i Madrid. Han følte at han ikke kunne ha den stabiliteten som er nødvendig for å gjenoppbygge landet hvis en stor pro-republikansk generasjon overlevde krigen. Han sa det eksplisitt i et intervju: «I en borgerkrig er det bedre å systematisk okkupere territoriet, ledsaget av den nødvendige rensingen, enn en rask destruksjon av fiendtlige hærer som ville forlate landet befengt med motstandere.»
