oss 100 kroner!
Scholz-karavanen dro til Beijing for å gjøre forberedende tiltak for å utarbeide en fredsavtale med Russland, med Kina som privilegert budbringer.
Av Pepe Escobar, 4. november 2022.
Med sin uforlignelige teft for økonomisk analyse gjennomsyret av historisk dybde, presenterer professor Michael Hudsons siste essay, opprinnelig skrevet for et tysk publikum, en fantastisk parallell mellom korstogene og den nåværende «regelbaserte internasjonale orden» pålagt av Hegemonen.
Professor Hudson beskriver hvordan pavedømmet i Roma klarte å låse opp unipolar kontroll over sekulære riker (ringer det en bjelle?) da spillet handlet om pavelig forrang over konger, fremfor alt de tysk-romerske keiserne. Som vi vet, halvt i spøk, var imperiet ikke akkurat hellig, eller tysk (kanskje litt romersk), og ikke engang et imperium.
En klausul i de pavelige ediktene, ga paven myndighet til ekskommunikasjon – å lyse i bann, den som «ikke hadde fred med romerkirken». Hudson bemerker skarpt hvordan amerikanske sanksjoner er den moderne ekvivalenten til bannlysing.
Les Michael Hudson: Tysklands posisjon i USAs nye verdensorden
Uten tvil er det to merkeår i hele prosessen.
Det første ville være det tredje økumeniske konsilet i 435: da bare Roma (min kursiv) ble tilskrevet universell autoritet (min kursiv). Alexandria og Antiokia, for eksempel, var begrenset til regional autoritet innenfor Romerriket.
Det andre merkeåret er 1054 – da Roma og Konstantinopel skilte lag for godt.
Det vil si at den romersk-katolske kirke skilte seg fra ortodoksien, som fører oss til Russland og Moskva som det tredje Roma – og det århundregamle fiendskapet til «Vesten» mot Russland.
Militær unntakstilstand
Professor Hudson dykker deretter ned på dypet og forsker på turen til kansler Sholz – «Leverpølsa», og delegasjonen hans til Kina denne uken, for å «kreve at de demonterer sin offentlige sektor og slutter å subsidiere sin økonomi, ellers vil Tyskland og Europa pålegge sanksjoner på handelen med Kina.»
Vel, faktisk er dette bare barnslig ønsketenkning, uttrykt av det tyske rådet for utenriksrelasjoner i en artikkel publisert på Financial Times (den japanskeide plattformen i City of London). Rådet, som Hudson korrekt beskriver, er «den nyliberale ‘libertarianske’ armen av NATO som krever tysk de-industrialisering og avhengighet» av USA.
Så forutsigbart nok trykker Financial Times NATOs våte drømmer.
Sammenheng er viktig. Tysklands forbundspresident, Frank-Walter Steinmeier, har i en tale på Bellevue slott, langt på vei innrømmet at Berlin er blakk: «En æra av motvind begynner for Tyskland – vanskelige, vanskelige år kommer for oss. Tyskland er i den dypeste krisen siden gjenforeningen.»
Likevel troner schizofrenien nok en gang øverst, da Steinmeier, etter et latterlig stunt i Kiev – komplett – med å posere som en uvitende skuespiller sammenkrøpet i en bunker – kunngjorde en ekstra trygdeutbetaling: ytterligere to MARS-rakettkastere og fire Panzerhaubitzer 2000-kanoner som skal leveres til ukrainerne.
Så selv om «verdensøkonomien» – les EU – er så skjør at medlemslandene ikke lenger kan hjelpe Kiev uten å skade sin egen befolkning, og EU er på randen av en katastrofal energikrise, å kjempe for «våre verdier» i land 404, denne tenkninga trumfer det hele.
Det Store Bildet – konteksten er også nøkkelen. Andrea Zhok, professor i etisk filosofi ved Universitetet i Milano, har tatt Giorgio Agambens «State of Exception»-konseptet til nye høyder.
Zhok fastslår at det zombifiserte kollektive Vesten nå er fullstendig underlagt en «unntakstilstand» – der en evig krigsetos er den ultimate prioriteten for fjerne globale eliter.
Alle andre variabler – fra transhumanisme til avfolkning og til og med cancel culture – er underordnet unntakstilstanden, og er i utgangspunktet uvesentlig. Det eneste som betyr noe er å utøve absolutt rå kontroll.
Berlin – Moskva – Beijing
Solide tyske forretningskilder motsier fullstendig «budskapet» levert av Det tyske rådet for utenriksrelasjoner om turen til Kina.
Ifølge disse kildene dro Scholz-karavanen til Beijing for i hovedsak å legge ned de forberedende skrittene for å utarbeide en fredsavtale med Russland, med Kina som privilegert budbringer.
Dette er – bokstavelig talt – så eksplosivt, geopolitisk og geoøkonomisk som det kan bli. Som jeg påpekte i en av mine tidligere spalter, Berlin og Moskva holdt en hemmelig kommunikasjonskanal – via samtalepartnere – helt til det øyeblikket de vanlige mistenkte, i desperasjon, bestemte seg for å sprenge Nord Streams.
Stikkord til den nå beryktede SMS fra Liz Truss’s iPhone til Little Tony Blinken, ett minutt etter eksplosjonene var: «Det er gjort.»
Det er mer: Scholz-karavanen kan prøve å starte en lang og innviklet prosess for til slutt å erstatte USA med Kina som en viktig alliert. Man bør aldri glemme at den beste BRI-handels-/tilkoblingsterminalen i EU er Tyskland (Ruhr-dalen).
Ifølge en av kildene, «hvis denne innsatsen er vellykket, da kan Tyskland, Kina og Russland alliere seg og drive USA ut av Europa.»
En annen kilde ga rosinen i bratwursten: «Olaf Scholz blir ledsaget på denne turen av tyske industrialister som faktisk kontrollerer Tyskland og ikke kommer til å lene seg tilbake og se på at de blir ødelagt.»
Moskva vet veldig godt hva det imperialistiske målet er når det gjelder EU, redusert til rollen som totalt dominert – og avindustrialisert – vasall, som utøver null suverenitet. Tyske handelsinteresser ligger tross alt ikke i filler på bunnen av Østersjøen. I tillegg har Kina ikke gitt noen hint om at landets massive handel med Tyskland og EU er i ferd med å forsvinne.
Scholz selv, en dag før karavanen hans nådde Beijing, understreket overfor kinesiske medier at Tyskland ikke har til hensikt å løsrive seg fra Kina, og at det ikke er noe som rettferdiggjør «oppfordringene fra noen om å isolere Kina».
Parallelt er Xi Jinping og det nye politbyrået veldig klar over Kremls posisjon, gjentatt igjen og igjen: Vi forblir alltid åpne for forhandlinger, så lenge Washington endelig bestemmer seg for å snakke om slutten på ubegrenset NATO-utvidelse, som er gjennomsyret av russofobi.
Forhandle betyr at Imperiet signerer på den stiplede linjen i dokumentet det har mottatt fra Moskva 1. desember 2021, fokusert på «udelelig sikkerhet». Ellers er det ingenting å forhandle om.
Og når vi har Pentagon-lobbyist Lloyd «Raytheon» Austin som råder ukrainerne til å avansere mot Kherson, er det enda mer krystallklart at det ikke er noe å forhandle om.
Så, kan alt dette være grunnsteinen i den geopolitiske/geoøkonomiske korridoren Berlin-Moskva-Beijing? Det vil bety farvel, farvel til USA-Imperiet. Nok en gang: det er ikke over før den fete damen går Götterdammerung.
Berlin Goes to Beijing: The Real Deal — Strategic Culture
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
